Denne enakteren grep meg med det samme fordi den fikk meg til å tenke at Sofie
og Adam, de to personene i stykket, var virkelige ungdommer som snakket
sammen. Jeg så dem for meg. Vaskekjelleren og gitaren, en gutt og ei jente.
Scenen er enkel og temaet er komplisert. Sofie og Adam snakker sammen om livet
og døden, og midt i stykket skjer en vending: Sofie forteller at hun skal dø.
Allikevel fortsetter den naturlige og muntlige tona i stykket, bare mer
intentst.

I denne enakteren våger forfatteren å gå inn på de store spørsmålene i livet,
samtidig som hun lar samtalen mellom de to personene føres i et språk som
kjennes dagligdags, som har en humor og en ironi som virker naturlig. De to
personene kommer ikke fram til noe endelig svar på spørsmålene, men de møtes
og en aner at dette er et møte som kommer til å få konsekvenser for dem begge.
Denne følelsen av at livet er kort, at man må gripe dagen, som det heter,
ligger og vaker i overflaten av denne historien. Det er en dialog som ikke
faller for fristelsen til å gripe til de store ordene, men som heller
forteller om et møte. Den gir et glimt inn i livshistorien til to unge
mennesker.

Jeg så dette møtet tydelig for meg da jeg leste, og skulle gjerne sett det som
en kortfilm. Nurlaithiel fortjener å bli februars Trafo-talent fordi hun våger
å skrive om de store temaene i livet, og fordi hun gjør det godt, på en
naturlig og engasjerende måte.

Mirjam Kristensen

mentor