TrafoProfil: A.K.R.O.N.Y.M.

Bak Trafo-profilen dream skjuler det seg en ung, skrivende dame, en ung, skrivende dame til, et uvanlig samarbeid og et lite forlag.

Mini-forlaget A.K.R.O.N.Y.M. har de siste par årene fått en del oppmerksomhet for sin serie med skjønnlitterære hefter. En av tingene som vekker folks nysjerrighet, er at tekstene i disse heftene er skrevet av to forfattere i samarbeid. Tanken er at det ikke skal være mulig å skille de to fra hverandre.

Litt enkelt detektivarbeid har likevel avslørt at de heter henholdsvis Victoria Kielland og Mari Tveita Stagrim.

Victoria er oppvokst i Fredrikstad, og har gått på forfatterstudiet i Bø og ved Kunstakademiet i Tromsø. Hun har dessuten en master i Teater - og performancestudies fra København Universitet. Mari kommer fra Nesodden. Hun har studert ved forfatterstudiet i Bø, har en bachelorgrad i litteraturvitenskap og studerer for tiden psykologi.

Når Trafo tar kontakt, forteller de at de ikke liker å definere seg: “Vi er mange, vi er ingen, vi er menn, vi er kvinner. Aldri en person, aldri et navn.”

Og: “God litteratur er ubehagelig.”

Dere møttes på forfatterstudiet i Bø. Hvordan ble det til at dere begynte å skrive sammen og etter hvert også startet opp eget forlag?

Victoria: Vi hadde ikke så mye kontakt, eller vi snakka vel ikke så mye sammen om skriving annet enn i undervisningssammenheng tror jeg, og jeg var vel litt redd for Mari. Så flytta Mari til Oslo og jeg til København. Så ble det vel litt stille mellom oss.

Etter en stund så merket jeg at jeg brukte ganske mye av tiden min på å sutre over all oppmerksomheten alle disse små fanzinene i Oslo fikk, som jeg i tillegg syns var dårlige, strukturert rundt, det jeg da trodde var en logisk tankerekke, om at gode ting skal få anerkjennelse og oppmerksomhet, dårlige ting skal få lite anerkjennelse og mindre presse. Vel. Jeg var sur og tverr, og ensom i København. Og skjønte vel etterhvert at det nyttet ikke å klage om man ikke vil prøve å gjøre et forsøk sjøl. Stille seg i skuddlinja, se hvor vanskelig det er, eller hvor lett det er. Så det var sånn vi begynte skrivinga, jeg spurte Mari. Og så begynte vi å produsere.

Mari: Jeg har alltid likt det Victoria har skrevet, tekstene hennes suger meg til seg. Det har også vært viktig for meg at flere (kanskje spesielt jenter) gjør ting selv, og produserer. At man tør å ta sjanser. At man ikke nødvendigvis holder seg til den tradisjonelle prosessen og det tradisjonelle systemet. Ved å prøve ut nye ting og ta sjanser utvikler man seg, og på samme måte tenker jeg også at teksten utvikler seg ved å jobbe på den måten vi gjør. Jeg ønsker å utfordre.

Dere har valgt en uvanlig arbeidsform – å skrive sammen. Hvordan foregår dette samarbeidet? Er det mulig å beskrive en typisk arbeidsprosess?

M: Vi skriver rett og slett sammen. Sender det samme tekstdokumentet frem og tilbake, og gir hverandre helt frie tøyler.

V: Dette har endret seg litt ettersom tida har gått, men den siste tiden har vi viklet teksten inn i hverandre, ord og setninger. Erfaringa fra dette, er jo at det alltid vil være vanskelig, å godta at andre går løs med øks på materialet ditt. Heldigvis er jeg og Mari godt vant med hverandre, og forstår mer hvilken retning den andre vil. Vi har vel sånn sett en slag lik poetikk, for hva dette skal være, hva det skal bli. Samtidig ender vi ofte opp diskutere i ganske mange runder, før vi føler at det sitter. Dette er måten vi ble venner på, dette er den måten vi kjenner hverandre, måten vi får til å skrive tekst på. (Men av og til blir jeg usikker. Usikker på om det er en god ting rent tekstlig, de gangene vi blir for enige. Jeg vet ikke.)

Må man alltid være gode venner og vel forlikte for å jobbe slik, eller er det bare bra med litt motstand?

M: Jeg vet ikke om man trenger å være så gode venner, men jeg tror man må føle en trygghet i forhold til hverandre. Man må tørre å være sårbar. Man må tørre å stryke alt det den andre har skrevet om du ikke synes det er bra nok. Du må tørre å gå inn i diskusjoner om hva som er riktig, viktig, hva som er godt og hva som er dårlig. Du må tørre å risikere. Du må tørre å prøve.

V: Det er jo en kjensgjerning at de fleste som holder på med tekst er veldig hårsåre. Derfor er trygghet viktig. Det er den eneste måten du kan si hva du mener, uten å være redd for at den andre skal føle seg tråkka på. Jeg blei kjent med Mari gjennom dette prosjektet, og blitt tryggere, men til tider er det jo vanvittig ubehagelig, men sånn er det. God litteratur er ubehagelig.

Hvordan vet dere når en tekst har funnet sin endelige form? Hvem bestemmer?

M: For meg får ikke de gode og viktige tekstene en endelig form. Jeg fortsetter å jobbe med dem. Gang på gang. År etter år. Jeg blir aldri ferdig med dem. Fortsetter å grave i materien. I samarbeidet våres har vi gjerne satt frister som vi må ferdigstille produkter til. Om man leser heftene våres sammen kan man kanskje se noe av dette. Vi tar opp gamle tråder. Bruker setninger igjen og igjen. Går inn i det samme. Dypere, langsommere, raskere, annerledes. Gang på gang.

V: Ting blir aldri ferdig, ingen kunstverk, ingen tanker, tekster eller ja… alle mulige former for samtidskunst er et forsøk på å si noe om verden, og på et tidspunkt må man gi det fra seg, og se om det går. Og det er jo ikke alltid det gjør, men alt er bare et forsøk, er vel det vi har innsett.

Hvordan skiller de tekstene dere skriver sammen seg fra det dere skriver hver for dere?

M: V gir tekstene mine et nytt lag. Noe annerledes, tilfører noe jeg ikke har tenkt jeg kan tilføre. Jeg savner teksten hennes i min når jeg skriver alene.

V: Det vet jeg ikke lenger? Det er vanskelig, men ja. Jeg er skremmende avhengig av Maris tanker og fremstillingsevne, hun betrakter på en måte som er blitt ekstremt viktig for meg.

JEG HAR ET INTIMITETSPROBLEM, BRYSTETS BYGNING og JEG KJENNER DET PÅ KRAGEBEINET OM JEG HAR GÅTT NED I VEKT er noen av titlene fra katalogen deres. Kropp, og gjerne kroppslig ubehag, er et gjennomgangstema i tekstene. Ligger det en agenda bak dette fokuset eller har tematikken vokst frem gjennom tekstene?

M: Kanskje begge deler. Jeg synes det er spennende å jobbe rundt dette kroppslige ubehaget, samtidig som jeg synes det er viktig. Når jeg skriver ønsker jeg gjerne å gå så tett inn i noe som mulig, og da må jeg gjerne inn mot kroppen, inn mot det innerste inne av hud, sener og årer.

Dere har så langt publisert tekstene deres i hefter. Hvorfor har dere valgt papir fremfor skjerm?

M: Av flere grunner. Det føles ut som en annen prosess, og litt vanskeligere. Når man trykker noe på papir og legger det ut for salg i butikker, så er det nedskrevet en gang for alle. Det er vanskeligere å trekke det tilbake, eller si “det var bare noe vi skrev og la ut på nett”. Det blir en større og vanskeligere prosess. Man må ofre mer.

Men, vi lager ikke bare hefter, under vår første lanseringsfest plasserte vi discmans rundt i rommet, slik at folk kunne lytte til teksten som var spilt inn, vi har også stilt ut en uhåndterlig stor tekstrull på Kunstnerforbundet, trykket bærenett med tekst og laget en installasjon på visningsrommet Holodeck, drevet av Kjersti Solbakken (Solbakken har for øvrig har vært en viktig inspirator for oss). Vi har gjort mye forskjellig og vi kommer til å fortsette med det.

V: Ja, og det finnes ingen argumentasjon for at vi ikke skal fortsette i andre format: lage en web-publikasjon, lydspor, samarbeid med andre sjangre, vi vil jo ikke være begrensa av litteraturens domene, det er kjedelig. Og provoserende. Alle sjangre har godt av å tvinges inn i en annen form. Det er tull at kunst - og litteraturverdenen holdes så adskilt, det er et fiktivt, syntetisk og konstruert skille.

Det finnes mange små skjønnlitterære forlag i Norge, og det publiseres en god del fanziner. Er det andre utgivere dere føler slektskap med? Er A.K.R.O.N.Y.M. del av en større litterær undergrunn?

M: Vi har etter hvert blitt kjent med en del andre som også jobber med små, uavhengige tekstprosjekter. Jeg føler ikke et veldig sterkt slektskap med spesifikke utgivere, men jeg er opptatt av å følge med på andre som ønsker å utfordre A4-forlagene og den tradisjonelle utgivelsesprosessen. Jeg er glad i prosjekter som chapbookforlaget Americas’ Funniest Home Videoes, LaGranada og arrangementer som Splittet kjerne. Jeg prøver også å støtte uavhengige bokhandlere som Tronsmo og Audiatur nettopp fordi de utfordrer et system som tenker økonomi fremfor kvalitet.

V: Vi er heldige, som Mari nevner her, har vi mange flinke folk rundt oss, alle er på lag og er på en måte avhengige av hverandre, enten for diskusjon eller for å oppdage nye ting, det er en solidaritetsfølelse som ikke finnes i den etablerte forlagsbransjen. Hvorvidt er det en undergrunn er jeg usikker på, men det er viktig. På samme måte som Black Hole Crew er viktig for musikkscena i Norge, er chapbookforlaget AFV, La Granada og Splittet Kjerne viktige for litteraturscena. 

Hvordan sprer dere utgivelsene deres? Når dere ut til et lesende publikum?

M: Vi selger dem på slippfestene og på uavhengige bokhandlere og butikker som Tronsmo, Kurant, Robot og Audiatur.no (der overskuddet går til bokhandlene selv). Man kan også låne dem på Deichmanske bibliotek på Schous plass. Vi har også plassert noen hefter rundt om kring, for eksempel på Sound of Mu og Blindern.

Jeg føler vi når ut til flere enn jeg hadde trodd vi skulle gjøre. Heftene blir utsolgt fra distributørene, og vi har nådd ut gjennom flere aviser. Vi har også lest på flere forskjellige litteraturarrangementer, skrevet i LaGranada, laget trykk til en utstilling på Kunstnerforbundet og hatt utstilling på Holodeck (et galleri i Oslo), blitt intervjuet av ulik presse. Det at vi har deltatt i forskjellige miljøer og kretser, tror jeg har bidratt til at vi har nådd ut til flere, om vi for eksempel bare hadde satset på litteraturmiljøer.

Hvordan ble dere kjent med Trafo, og hva har Trafo betydd for dere?

M: Jeg husker ikke hvordan jeg oppdaget det, men tror jeg meldte meg inn da jeg var rundt 17 år. Jeg har brukt mentorordningen der og mottatt støtte til teksthefter. Jeg synes det er et fantastisk tilbud, en god mulighet til å utforske og utvikle områder innenfor kunst og kultur. Det har vært viktig for meg å kunne produsere tekstheftene vi har fått støtte til. Jeg føler at vi, gjennom støtten fra Trafo har tilført noe til litteraturkretsen i Norge.

V: Trafo er ene og alene den grunnen til at vi har kommet så langt med dette prosjektet. Vi er takknemlig for at de har hatt tiltro til oss, og fulgt oss gjennom hele. Det har føltes veldig bra og gitt oss sikkerhet nok til å kunne eksperimentere med litteratursjangeren.

A.K.R.O.N.Y.M. har så langt publisert seks hefter, hvorav fire er støttet av Trafo. Hefte nummer sju slippes på Røyafestivalen på utestedet Mir i Oslo, 14.-15. desember.

Sjekk ut hjemmesiden til A.K.R.O.N.Y.M. her og Facebook-siden deres her.

ANDRE ARTIKLER I DENNE SERIEN

TRAFOPROFIL: agate - oktober 2012

TRAFOPROFIL: Sepehr Nabi - august 2012

TRAFOPROFIL: Fride Moen Tønseth - juni 2012

TRAFOPROFIL: emjoli - november 2011

TRAFOPROFIL: Piper - 27. juni 2011

TRAFOPROFIL: Markus Vad
Flaaten
- 9. april 2011

TRAFOPROFIL:
Epleslang - 6.
februar 2011

TRAFOPROFIL: Benjamin
Loeb - 7.
desember 2010

TRAFOPROFIL:
fiolina - 9.
november 2010

TRAFOPROFIL:
Mokinzi - 15.
september 2010