TrafoProfil: Eivind A. Hansen

Eivind A. Hansen er en ung fotograf med stor spennvidde og store ambisjoner. Her på Trafo.no har han delt både motebilder, reisebilder, konsertbilder, Lomo-bilder, Photoshop-eksperimenter og gamle Polaroid-bilder fra foreldrenes fotoalbum.

Den røde tråden gjennom det hele er en velutviklet estetisk sans og et fryktløst forhold til fotoet som uttrykksform.

Eivind vant Trafos fotokonkurranse Spotlight i 2010 og i juli 2012 ble han kåret til månedens TrafoTalent. Det er kort sagt på høy tid at vi blir bedre kjent med mannen bak kameraet.

Trafo har derfor tatt en prat med Eivind – om hva som inspirerer ham, om analog magi, om å gjøre betrakteren usikker og om frykten for å glemme eller bli glemt. Som kunstner er han ambisiøs, og ikke redd for å definere seg selv som litt sær.

– Jeg er 20 år gammel og kommer fra Tromsø, forteller han. – For tiden studerer jeg på Oslo Fotokunstskole. Før jeg flyttet til Tigerstaden så gikk jeg på Medier & Kommunikasjon på Breivang videregående skole. Det var der interessen min for fotografi kickstartet.

Når fikk du ditt første kamera?

Mitt første «kamera» var et videokamera som jeg fikk av min far da jeg gikk på ungdomskolen. Jeg brukte det først til å småfilme litt rundt omkring på skolen, men da jeg oppdaget at det hadde en egen stillbildefunksjon, så var det kjærlighet fra første «klikk».

Hva var det som først gjorde at du valgte akkurat foto som uttrykksform?

Jeg har alltid vært en person som har uttrykt meg visuelt, helt siden barneskolen da jeg tegnet nesten hele tiden. Jeg trur det at jeg endte opp med fotografi var en veldig stor tilfeldighet. Jeg begynte å lage film før jeg tok bilder, og hadde i utgangspunktet mest lyst til å bli filmregissør. Men da jeg startet på Medier & Kommunikasjon, forsto jeg hvor vanskelig den prosessen var. I tillegg så følte jeg at for å lage en film, så måtte man involvere mange andre mennesker som du måtte dele æren med. Og jeg må inrømme at jeg er litt «egoistisk» av meg selv. Med fotografi så følte jeg at det var noe mer eget som representerte meg. Jeg slapp å dele æren med en lydmann, lysmann, fargekorrigent, klipper etc.

Det høres kanskje veldig sært ut, men det er slik jeg liker å definere meg, som sær.

De fleste bildene dine viser mennesker, men du har også tatt reisebilder og helt abstrakte bilder. Hva inspirerer deg?

Jeg trur helt ærlig at det blir lettere for meg å si hva som ikke inspirerer meg. Jeg kan få det meste i verden til å virke som en inspirasjonskilde for meg. Jeg er litt redd for å virke som en klisjé på akkurat dette spørsmålet. Jeg trur nok jeg drar inspirasjon fra det de fleste drar sin inspirasjon fra: Filmer, andre fotografer/kunstnere, uteliv, motemagasiner og reiseblader. Jeg drar inspirasjon fra det meste i livet mitt, det som inspirerer meg mest er andre mennesker som brenner for det de gjør. Det motiverer meg til å utvikle meg selv som fotograf og kunstner.

Har du noen favorittfotografer?

Mine favoritter innen fotografi er Sølve Sundsbø, Tim Walker og Sally Mann, tre fotografer med veldig forskjellig måte å utrykke seg visuelt på.

Du har i det siste lagt ut en del bilder fra en serie du kaller «Lost & Found». Her blander du dine egne bilder med bilder fra dine foreldres gamle fotoalbum. Kan du fortelle litt om dette prosjektet?

Jeg har valgt å jobbe med min egen frykt for å glemme og bli glemt. For å forsterke dette så valgte jeg å arbeide med polaroidbildet som format. Polaroidbildet er kjent for å være en impulsiv form for fotografi, et enkelt kvadratisk bilde med en hvit ramme rundt. Den unike egenskapen til å få bildet ferdigutviklet i løpet av få minutter ble veldig populær, og har blitt et veldig kjent medium som man ofte ser når man blar gjennom gamle familiealbum. Bildene er en blanding av gamle polaroider fra familiealbum og nyere som jeg selv har skutt.

Jeg vil eksperimentere med hvordan jeg kan manipulere narrativet som betrakter opplever av å bla i boken. Ved å bruke den gamle familiealbumestetikken så ønsker jeg å gi de som leser boken min en følelse av å gjenoppleve egne minner fra da de var unge. Jeg vil at boken skal fungere som en representasjon av en tidslinje mellom liv og død.

I det siste har du tydeligvis jobbet en del med et gammeldags polaroidkamera. Hvorfor velger du det fremfor et vanlig digitalkamera?

På skolen min lærer vi å mestre gamle kamerateknikker, blant annet jobber vi mye i mørkerom hvor vi fremkaller bilder selv. Oslo Fotokunstskole er en utmerket skole for de som har interesse for fotografi og ønsker å lære seg de gamle analoge kamerateknikkene. Jeg elsker mye av taktiliteten som kommer av å bruke de gamle fotografiske teknikkene, blant annet polaroider. Uansett hvor mye man photoshopper et digitalt bilde så kommer man aldri til å havne helt «i mål» hvis man prøver å etterligne den analoge estetikken. Det er nesten noe magisk ved det som man bare kan oppnå ved å skyte analogt.

Mange av polaroidbildene du har lagt ut er langt fra teknisk perfekte. De kan være både uskarpe og ha forskjellige papirskader. Og et bilde du har kalt «Uten kontekst» er resultatet av en feilscanning. Hva slags effekt kan du oppnå ved å vise frem bilder med slike «feil»?

Ved å fremheve feil i fotografiet fremfor å prøve å skjule dem, så oppnår man usikkerhet blant betrakterne. Jeg syns det er interessant å spille på den usikkerheten. Som kunstner så lærer man at de mest interessante verkene er de som skaper reaksjoner blant folk, enten de er negative eller ikke. Jeg ønsker ikke å provosere med bildene mine, men jeg liker tanken på å gjøre betrakterne usikre på om det de ser var intensjonelt eller ikke.

Det finnes uendelig mange kameratyper og muligheter for etterbehandle bildene sine. Hvor opptatt er du av de rent tekniske sidene ved fotograferingen?

Jeg er ekstremt opptatt av teknikk, enten det gjelder kamerautstyr, lyssetting av et bilde, måten man skyter det på eller hva man gjør i etterbehandlingen. Jeg mener det er kjempeviktig å lære seg alt som går an å lære innen fotografi, enten det gjelder hvordan man fremkaller et bilde analogt eller hva man skal gjøre i Photoshop for å få bildet til skille seg ut.

Jeg lar meg ofte provosere av mennesker som uttaler seg negativt om Photoshop fordi det er «feil» å etterbehandle bildene slik. For eksempel så jobber jeg veldig prinsipielt når det kommer til retusj av bilder. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg etterbehandler bildene mine til den grad at man nesten ikke kjenner igjen det orginale bildet. Jeg fjerner kviser, rekonstruerer ansikt, napper øyenbryn, og pimper fargene. Jeg endrer til og med kroppsfasonger i blant. Men jeg går aldri inn for å skape et feil kroppsideal, jeg går inn for å skape noe som jeg selv syns er vakkert.

Uansett så mener jeg at i den verden man lever i idag, så kommer det som en selvfølge at vakkert motefotografi har blitt etterbehandlet på en aller annen måte. Mennesker er ikke dumme, og jeg trur mer på at ungdom må lære seg å være mer kildekritisk i forhold til hva de ser i magasiner og lignende. Heller dét enn å skape forbud mot retusjerte bilder som virker selvmotsigende mot menneskelige idealer.

Ellers når det kommer til teknikk, så er det bra å lære seg alt som er riktig, for det er først da man lærer seg hvordan man skal gjøre det som er feil og få det til å se bra ut.

Foto er åpenbart mer enn bare en hobby for deg. Hvilke ambisjoner har du? Hvordan tror du mulighetene er for å leve som fotograf i Norge i dag?

Jeg har høye ambisjoner for meg selv, jeg sikter høyt og akter å nå mine mål. Jeg ønsker å slå gjennom som internasjonal motefotograf. Det høres sikkert veldig pretensiøst ut, men det er alltid viktig å sette seg selv nesten urealistiske mål, for da kommer du alltid litt lengre enn hvis du hadde roet deg ned.

Grensene mellom kunstfoto og kommersielt foto, for eksempel reklame og mote, kan være flytende. Har du noen tanker rundt dette?

For meg så kommer alltid de mest interessante motefotografiene til å være de som spiller på et eller annet konsept. Selv så tar jeg mye «beauty»-bilder som egentlig bare er fine portretter av mennesker, men jeg ønsker å jobbe mer med iscenesatte bilder hvor jeg prøver å bygge opp en viss atmosfære. Men det som gir meg mest er bildene til fotografer som Tim Walker eller Nick Knight. De jobber alltid med å plassere mennesker i surrealistiske situasjoner. De klarer å styre unna de typiske og til dels litt kjedelige stock-bildene tatt rett opp og ned i studio.

Hvordan ble du kjent med Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo betyr faktisk overraskende mye for meg. Sommeren 2010 så deltok jeg i deres Spotlight-konkurranse via landsmønstringen på UKM med bildet «Tissue 2» (veldig kreativ tittel må jeg si, hehe).

Gjennom den konkurransen så vant jeg mitt første Lomo-kamera. Det var det første analoge kameraet mitt. Etter å ha skutt en del med det, så bestemte jeg meg for å søke meg inn på Oslo Fotokunstskole. Med andre ord så kan Trafo få litt av æren for at jeg er der jeg er nå.

På Eivinds hjemmeside kan du se flere av bildene hans, og du kan også følge ham på Facebook. Trafo-bidragene hans finner du her.