Ibrahim satte opp sitt første stykke, Lidenskapelig kaos, i 2011, og har siden hatt flere eksperimenterende forestillinger. Det surrealistiske stykket Fantastisk, som ble oppført på Trøndelag teater i fjor, førte til en Æddaprisnominasjon som årets dramatikerdebutant. Da var Ibrahim fremdeles bare 18 år gammel.

I arbeidet sitt er Ibrahim spesielt opptatt av temaer som har med sosiale normer og mellommenneskelig interaksjon å gjøre. 15. og 16. mars settes hans nye stykke, Bujrum, opp på Isak kultursenter i Trondheim. Der utforsker han den gode, gamle ansikt til ansikt-samtalen. Hva er reglene i en slik samtale? Forandrer disse reglene seg etter hvem man fører samtalen med? Hvem burde man helst ikke ha noen form for samtale med?

Trafo kunne selvsagt ikke la være å samtale litt med Ibrahim.

Foreldrene hans kommer fra Bosnia. – De flyktet til Norge mens de var gravide med meg, forteller han. – Jeg ble født Harstad, mens de bodde på et asylmottak. Vi flyttet raskt til Melhus, hvor vi fortsatt bor i dag.

Nå går jeg sisteåret av dramalinjen ved Charlottenlund videregående skole i Trondheim. Fritiden går for det meste ut på scenekunst. Selv er jeg aktiv med teater og performance, men liker å oppleve alle former for kunst.

Når ble interessen din for teater og performance først vekket?

Jeg var aldri vært en av de som likte å herje veldig mye når vi lekte i barnehagen og på barneskolen. I barnehagen lekte vi alltid sirkus, hvor jeg likte best å være direktør eller et av dyrene. Vi kledde oss ut og inviterte de andre inn til sirkusforestilling. På barneskolen lekte vi alltid krig med pinner. Jeg likte best å være en av de som ikke var med på krigen, men heller spilte ut rollene. På kulturskolen var jeg aktiv i dramagruppa.

Hva var det ved akkurat disse uttrykksformene som appellerte til deg?

Det var ikke før jeg begynte på dramalinjen at øynene mine virkelig ble åpnet for friheten denne uttrykksformen gir. Jeg har alltid vært interessert i tekst og skrevet veldig mye i tillegg til at jeg har spilt teater på kulturskolen. På videregående oppdaget jeg avantgarde-teateret og performancekunsten. En svær verden åpnet seg og jeg oppdaget alle mulighetene. Man har så stor frihet til å jobbe tverrfaglig med så godt som alle fag, også de som ikke er ansett som «kunstneriske» eller «performative».

Du har skrevet flere stykker selv. Hva inspirerer deg?

I mitt tilfelle er det fascinasjon og irritasjon som bunner ut i inspirasjon til å skape. For eksempel er jeg veldig fascinert av transseksualisme. Samtidig blir så jeg irritert over folks uvitenhet og holdninger til dette. Dette vil jeg lage et stykke om, tenkte jeg. Også gjorde jeg det.

Har du noen forbilder du vil fortelle om?

Bertolt Brecht er en mann jeg ser opp til for hans idéer om teateret. Også hans tekster inspirerer meg. Marina Abramovic for hennes performancekunst og mot. Jeg har aldri sett henne i aksjon, men vet at hun har hatt prosjekt hvor publikum har hatt fullstendig makt over hennes kropp. Tale Næss fordi hun kommer fra Trondheim, som meg. Hun har lyktes med å leve av å være forfatter og skriver utrolig fine tekster. Jeg brukte en monolog av henne på opptaksprøven til HiNT, Høgskolen i Nord-Trøndelag. Utrolig fin tekst. Ann Liv Young er mitt forbilde fordi hun er så ærlig og usensurert i sitt uttrykk.

Du har i det siste jobbet med forestillingen Bujrum, og har blant annet fått støtte fra Trafo til oppsetningen. Kan du fortelle litt om dette prosjektet?

Dette vil bli en performance hvor jeg utforsker temaet sosialt samvær og sosiale samhandlinger. Den inneholder også elementer av kjønnsroller i sammenheng med sosialt samvær, spesielt noe jeg kaller «mannskamp», som IKKE betyr sjåvinisme.

Bujrum er den første produksjonen hvor jeg konkret tar i bruk den bosniske kulturen og forteller om forskjellene mellom Bosnia og Norge. Til og med prosjektets tittel er bosnisk og betyr «vær så god».

Bujrum skal foregå i et rom innredet som en kafé, og som i en vanlig kafé vil gjestene bli servert både varm og kald drikke til forestillingen. Hva ønsker du å oppnå ved å oppheve grensene mellom scene og sal på denne måten?

I nesten alle mine stykker blir skillet mellom sal og scene opphevet på et eller annet punkt under forestillingen. Selvfølgelig, når jeg gjør dette ønsker jeg å ta godt vare på publikummerne siden de ikke er beskyttet av den usynlige, fjerde veggen mellom scene og sal. Her må aktørene være deres trygghet.

Bujrum er forestillingen jeg har gått lengst med dette. Scene-sal forholdet er åpent gjennom hele forestillingen. Det finnes en veldig liten scene i rommet, men plassen rundt publikummerne blir brukt oftere enn denne. Når publikummerne sitter ovenfor hverandre, rundt et bord, åpner det for samtaler. De vil også ta seg drikke, så det blir nesten som et cafébesøk. Da vil «cafébesøket» også være en del av forestillingen, før selve forestillingen har startet.

Det ligger kanskje også en samfunnskritikk i bunnen for det du gjør?

Definitivt! Jeg sier ikke «jeg er sånn og sånn burde alle være». Mye av det jeg kritiserer tar jeg meg selv i. Derfor er det også en selvkritikk, i og med at jeg også er en del av samfunnet som blir kritisert.

Hvilke ambisjoner og fremtidsplaner har du?

Teater! Å klare å leve av utelukkende teaterarbeid. Jeg har kommet inn på skuespillerutdanningen på HiNT til neste år. Om jeg får lov til å gjøre ferdig den utdanningen, blir jeg offisielt en skuespiller. Det er noe jeg definitivt har lyst til å være. Skriving er også noe som interesserer meg. Ikke kun dramatikk, altså. Også annen skjønnlitteratur liker jeg å leke meg med. Det er ikke kun det eksperimentelle teateret jeg ønsker å jobbe innenfor. Skuespilleryrket i institusjonsteater går ofte ut på å forstå og å sette seg inn i tekster i samarbeid med andre. Jeg tror dette vil gi meg dybde og utvikling til å skrive bedre tekster på egenhånd, utenfor jobben.

Tror du det er enklest å leve som performancekunstner, skuespiller, manusforfatter eller regissør?

Det kommer helt an på om du er flink i ditt yrke. Om du har noe å tilby. Da er det viktig at man tror nok på seg selv til å tro at man kommer til å bli valgt i en jobb, fremfor mange andre. Yrkene handler uheldigvis ikke kun om kunstneriske egenskaper. Man må også være en flink forretningsperson. Å selge seg selv er viktig i alle disse yrkene. Om man først er etablert og har et yrke innenfor disse feltene, tror jeg det er lettest å leve som skuespiller. Det er et så stort ensemble som hjelper og støtter opp om arbeidet ditt.

Performancekunstner tror jeg er det vanskeligste yrket. Det er fortsatt ikke så stort marked for den typen kunst. De kan ikke ha sitt virke kun i én by. Siden miljøet er så lite, må man ofte ta på seg veldig mye arbeid på egenhånd.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg har ikke vært særlig aktiv på Trafo. Det er først i det siste at jeg har oppdaget alle mulighetene organisasjonen gir. Workshops, mentorer, PR, økonomisk støtte, kreativt miljø som er villig til å hjelpe og gi tilbakemeldinger, stort spekter av forskjellige kunstformer som alle har et perspektiv å tilby. Alt dette finner man på Trafo, og det kommer jeg til å benytte meg av mer fremover.

Ibrahim Fazlics nye stykke, Bujrum, settes opp på Isak kultursenter i Trondheim 15. og 16. mars. Oppsetningen har fått støtte fra Trafo. Sjekk også ut Ibrahims Trafo-profil og tidligere artikler i denne intervjuserien.