Litteratur. Collegehumor. Filosofi. Øldrikking. Kollege handler litt om alt dette.

Men først og fremst er Kollege en litterær fanzine. Og bak fanzinen står et slags litterært kollektiv som også heter Kollege. Det består av Torbjørn P. Larssen (TPL), Ole-Petter Arneberg (OPA), Jo Mikkel Sjaastad Huse (JMSH) og Erik Kjos Fonn (EKF).

– TPL og OPA har vært venner siden Nansenskolen 07/08, forteller de til Trafo. – EKF og JMSH har begge gått på Foss videregående skole i Oslo. OPA, EKF og JMSH møttes på Forfatterstudiet i Bø høsten 2011. Der ble KOLLEGE til, først som band, så som kombinert fanzinemakeri, skatecrew, facebookpage og drikke øl-konsept (alt man gjør på amerikansk college). OPA spurte TPL om han ville være designer, og januar 2012 utkom Kollege #1.

Navnet Kollege høres jo i utgangspunktet tilforlatelig ut. Men ved nærmere ettertanke – og et søk i ordboken – viser det seg å ikke være et ord i det hele tatt. Hva er tanken bak?

KOLLEGE har mange betydninger for oss.

1. College. Den amerikanske drømmen. Studere. Beerkegs. Spring Break. Wet t-shirt-competitions. Kunnskap, som Lenin sa.
2. Kollegaer. Vi vil være venner.
3. Collage. Vi vil prøve å skape helhet av mindre deler.
4. Colgate. Det er viktig å pusse tenna.
5. Hvorfor K.? På grunn av en felles interesse for Franz Kafka.
6. KOLLEGE. Simpelthen drømmen om en egen skolering siden verden er en føkka plass og man bør strebe etter å putte egne tanker innenfor et format man har tenkt ut sjæl, se hvordan andre responderer på det. Man må tørre å feile, Beckett-style.

Dere eksperimenterer med utradisjonelle formater og kollektive skrivemetoder. Men hva med innholdet? Finnes det noen røde tråder i hva fanzinene faktisk handler om?

#1 KOLLEGE KAFKA AMERIKA – en gjendiktning av Kafkas Amerika uten å ha lest Kafkas Amerika. Vi plasserte oss i skoene til protagonist Karl Rossman og diktet oss inn i en drøm om hva KOLLEGE var og kunne bli. Narrativet presenteres bruddvis gjennom en mengde enkelstående og varierte korttekster – til slutt utgitt i form av en bunke postkort.

#2: Dagstur i helvete er en éndagsreiseberetning til København med säfflebussen hvor vi ikke sov, drakk endel energidrikker, kaffe, alkohol og spaserte retningsløst omkring i en innbilt mytologisk tilstand som opplevdes ganske jævlig.

#3: Én dag i K.s liv består av 21 anonyme tekster av 21 forfattere, som kollektivt beskriver til sammen 21 timer i løpet av én dag i livet til ett subjekt, K.

I disse tekstene kan man trolig finne en del gjennomgangstemaer, for eksempel kollektivet, collagen, reisen/overskridelsen, litteratur/virkelighet, «space». Men like mye er kanskje de røde trådene banale: energidrikk, Franz Kafka, gresk mytologi-lol, college lifestyle – sånne ting. «Det eneste jeg vil er å ha det fett,» skal Epikur en gang ha sagt.

Går det an å gi en kort beskrivelse av veien fra idé til ferdig trykksak?

Konseptideene for kollegefanzinene har hittil hatt en slik form at vi ser for oss fanzinen som helhet stort sett allerede i forkant av produksjonen: vi bestemmer både format- og innholdsrammer. Alle tre fanziner har vært produsert med en fastsatt deadline: en lansering (takk til Kenneth Pettersen!!!! som har bidratt med disse tidsfristene ved å ønske oss som lanseringsobjekter sammen med chapbookforlaget americas funniest home videos, oftest forkortet afv.)

Så når vi har hatt konseptet på plass, har det vært produksjonsbasert. Vi har jobbet med å levere og redigere tekster, og så gått i gang med den fysiske produksjonen som stort sett har vært kartlagt/planlagt av TPL. Det har vært en del lange netter foran printere på arkitekthøgskolen og lange kvelder på papirkuttere ved kunsthøgskolen (to skoler vi har sneket oss inn på med hjelp av våre venner).

Tekstproduksjonen som fant sted i de to første fanzinene var ganske effektiv. Vi utsatte arbeidet på grunn av uenigheter (sånn for å foregripe det neste spørsmålet) eller mangel på motivasjon i mange uttenkte mulige konsepter. Mot slutten av den oppmålte tiden kom vi altså skikkelig i gang og gikk inn i full tid (jfr. Gadamer) med jobbing hele tiden.

Selve arbeidet med produksjonen er stort sett et arbeid som består i å håpe at printerne ikke får paper jam (å herregud, paper jam, kunsthøgskolens printere + kvistpapir = ikke sant) og forstå at man ikke trenger å skrive tosidig på transparent papir – man kan jo bare speilvende teksten. I tillegg til kutting, bretting, sying, venting, liming, mer bretting, mer kutting. Hjernen omdannes til en enkel trippel-prosess-maskinvare. Timer kokt ned i følelsen av minutter ved at én enkelt rekkefølge å gjøre ting på gjentas og gjentas og gjentas.

Med Kollege #3 var det mye av det samme, bare at vi jobbet med redaksjon av andres tekster i tillegg til våre egne, og at vi måtte mase litt mer ved tekstinnleveringsfrist.

Blir det mye krangling når fire karer skal lage fanzine sammen?

Det blir litt krangling. Vi har alle våre tilbøyeligheter og personlige liv som skal inkorporeres i arbeidet. Noen har det med å forsove seg litt noen timer, andre har problemer med at de rett og slett ikke alltid har tid, noen av oss sliter med akutt dårlig selvtillit AKKURAT i forkant av/under produksjon. Noen av oss bruker kanskje litt vel mye hersketeknikker når vi prater, kjære. Men stort sett går det overraskende bra, sånn med tanke på hvor mye småkjekling som foregår jevnt mellom aktørene. Uenigheter er bare en nøkkel til fremgang, som Nietzsche alltid sa.

Dere lager altså fanziner, men dere har også sider på både Instagram og Facebook hvor dere poster mye rart. Bruker dere disse kanalene først og fremst for markedsføringens skyld eller er alt sammen del av et større prosjekt?

Markedsføring! Hehe. Nei, delvis. Hva er markedsføring? Instagram er et forsøk på å følge trend og å få lov til å ta bilde av måltider og flylandskap og koselige stunder og at noen kanskje finner på å «like» det. Facebook er bare LOL.

Det viktigste for oss er ikke markedsføringen, men prosjektet. Å ha det gøy. Å jobbe med tekst. Å oppleve kollegeånden. Å være aktører i litteraturen. Vi har alteregoer på Facebook for å produsere egen tekst og være et utvidet fanzinekonsept. Vi tar det useriøse seriøst. Så vi bruker internettprofilene våre som prosjektbestanddeler, men ved et forhåpentligvis interessant prosjekt vil det markedsføre seg selv. Vi søker jo ikke som sådan å «promotere» oss selv som produkt, men å VÆRE et produkt som folk får med seg om de får med seg, og kanskje viktigere: har lyst til å få med seg. Alle er vel dritt lei av facebookprofiler for prosjekter som utelukkende ber om likes og delinger og favorites og all mulig dritt.

Nei, vi vil heller være halvinteressante/teite greier som ender opp i folks feed som en forfriskende colgateblåst over verdenshavene.

Dette er et skudd i mørket, men siden undertegnede har tegneseriebakgrunn slår det meg at Kollege kan minne en del om tegneseriekollektivet Dongery. De har seriene som utgangspunkt, men tar ingenting for å lage verken musikk, film eller happenings. Og alt de gjør har den samme lekne, surrealistiske tilnærmingsmåten. Finnes det et slektskap her? Har dere i det hele tatt hørt om Dongery?

Hehe, morsomt at du spør. JMSH er faktisk indirekte i slekt med en av gutta i Dongery. Han hadde dog ikke hørt om det i forkant av kollege. OPA har hørt litt om Dongery, men har ikke så veldig forhold til det han heller. Informasjonen om Dongery JMSH nylig fikk i familieselskap, var veldig inspirerende. Det er sånne ting som er kule og som holder det ekte.

Det finnes mange små skjønnlitterære forlag i Norge, og det publiseres en god del fanziner. Er Kollege del av en større litterær undergrunn eller føler dere at dere er alene der ute?

Det oppleves som en liten undergrunn. Fanziner og småforlag har det med å treffe kun små grupper mennesker. Det skjer mer enn man får med seg, kan det virke som. En når kun ut til så mange via de kanalene man har. Som en uavhengig enhet er nedslagsfeltet begrenset. Før Kollege #3 har vi stort sett ikke nådd mye lenger ut enn vår utvidete vennekrets/kollegaer.

For tiden er f.eks AFV og LaGranada de vi ser mest til i vår del av scenen. Det er jo ikke så mange, men det er jo heller ikke så rent lite. Riktignok føler vi at vi gjør det vi gjør på en litt særegen måte med den typen konsepter og produksjon vi har og hvilke visjoner vi har for litterær tilstedeværelse i samfunnet.

Hvordan sprer dere utgivelsene deres? Når dere ut til et lesende publikum?

Cappelens Forslag er bra! En liten, uavhengig bokhandel i kvartalet bak Sentrum Scene, rett ved Gunerius. Sweet biz!

Mye av spredningen har vært på lanseringene våre. Den første utgivelsen solgte vi mange av på lanseringa til en skampris. Det hjalp nok at vi solgte en estetisk gjennomarbeidet sak i 45 eks for kun 30 kroner (som vi dagen derpå regnet ut at var omtrent 15 kr. mindre enn hva den kostet i ren materialkostnad. Smart.)

Kollege #2 solgte dårlig, antakelig mye pga. lansering på et sted hvor folk var mer interessert i å drikke øl. Kollege #3 har vi gått runde med i en del bokhandler, så den er å finne på Norli Universitetsgata, Tanum Litteraturhuset, Halvbroren Bokhandel, Tronsmo, Cappelens Forslag.

Vi når ut til noen, i det minste, og det har blitt betraktelig flere.

Hvordan ble dere kjent med Trafo, og hva har Trafo betydd for dere?

Vi hørte om flusa via noen venner. JMSH søkte tidligere om penger til et utsvevende skriveprosjekt for seg sjæl. Hehe. Ad Undas.

Trafo droppet også å gi oss spenn da vi skulle til Skagen for å drikke og skrive om det i klassisk skagenånd, og for å teste litteraturstigmaet om alkoholen og teksten som blodssøstre (en kassert idé i forkant av Kollege #2).

Vi har tenkt mye på spenn og å nulle bedriften, så vi slipper å legge masse penger i å produsere ting som ikke nødvendigvis alltid går i pluss. Å kunne tenke litt større og faktisk gjøre noe med det. Takk for dét, Trafo, nå har vi fått litt luft under vinga, det er jo smud i lengden.

Sjekk ut Kolleges hjemmeside og sidene deres på Facebook og Instagram. Kollege har, til tross for flere søknader, ikke mottatt støtte fra Trafo. Tidligere artikler i denne serien kan leses her.