Når man samarbeider om kreative prosjekter, blir ting ofte helt annerledes enn de ville ha blitt om man hadde jobbet alene. Med prosjektet «Barcelona–København» har kunstnerne Mira Ohana Goksøyr og Mira Hahn prøvd ut en helt spesiell form for samarbeid.

I fjor bodde én Mira i Barcelona og én i København. Mira begynte på en tegning eller collage, sendte den i posten til Mira, som så videreutviklet verket og sendte det tilbake til Mira. Slik fortsatte frem og tilbake-prosessen helt til Mira bestemte at arbeidet var ferdig.

Vi i Trafo ble nysjerrige på hvordan det var å jobbe på denne måten, og hva de to Miraene har fått ut av det.

Men først av alt ba vi dem om å fortelle litt om seg selv.

– Vi er Mira og Mira, og kommer fra Oslo og Nittedal. Vi har kjent hverandre siden videregående og gjort mer eller mindre det samme frem til nå. Begge har utdanning fra Kunstfag på Kunsthøgskolen i Oslo, og vi har begge fokusert mest på tegning de siste årene. De siste to årene har vi bodd i utlandet, Mira i Spania og Mira i Tyskland og Danmark.

Hvordan fant dere ut at dere, bokstavelig talt, ville lage kunst sammen?

Vi har lenge hatt et ønske om å samarbeide om et prosjekt, men vi er begge sta og jobber forskjellig i både arbeidsmetode og tematikk. Det har derfor vært vanskelig å komme i gang.

Da vi igjen i fjor høst skulle bo i hver vår by, kom vi på ideen om å gjøre et prosjekt sammen via post. Vi utarbeidet dette prosjektet med et ønske om å forstå hverandre bedre og en idé om å prøve å utvikle et felles språk. Vi tok utgangspunkt i de ulikhetene vi har, og kom frem til en arbeidsmetode med strenge rammer slik at samarbeidet skulle bli mulig å gjennomføre.

Det er greit å si at vi ikke ser på noe av det vi har gjort det siste året som et ferdig arbeid, men at det er del av en prosses om å prøve å utvikle et samarbeid.

Hvordan avgjør dere når et verk dere har laget sammen er ferdig? Hvem bestemmer?

Det er ingen fellesbeslutning, men en avgjørelse den enkelte tar. Hvis en av oss synes et arbeid er ferdig, har den rett til å ta den beslutningen, legge arbeidet til side og starte opp et nytt et. Ettersom vi ikke snakket med hverandre om prosessen, er dette en avgjørelse den enkelte står fritt til å ta.

Det som i praksis skjedde i løpet av året, var at den ene av oss avsluttet flere arbeider enn den andre.

Må man alltid være gode venner og vel forlikte for å jobbe slik, eller er det bare bra med litt motstand?

Utgangspunktet var og er vårt nære vennskap, men vi er veldig forskjellige. Det er vel akkurat disse forskjellene, eller denne motstanden, samarbeidet handler om.

Da vi gikk på videregående var våre arbeidsmetoder og forståelse av kunst mye likere enn de er i dag. En av grunnene for å starte dette prosjektet var å bygge opp et sted der vi ble konfrontert med den andre. Ikke for å forandre hverandres kunstsyn eller arbeidsmetode, men for å forstå hverandre bedre.

Dere avsluttet nylig prosjektet «Barcelona–København», hvor dere satt i hver deres by og jobbet med hverandres tegninger. Hvilke regler og rammer satte dere for dette prosjektet?

Vi hadde en hel del regler, men den viktigste var en enighet om null verbal kommunikasjon om det vi jobbet med. Kommunikasjonen skulle skje gjennom collagene og det som hendte på arket. Fordi vi ikke fikk lov til å diskutere arbeidene, ble vi tvunget til å akseptere det som utviklet seg i stedet for å si seg imot.

Mange av de reglene vi hadde brøt vi underveis. Noen ble visket ut naturlig, andre brøt Mira med vilje. Når man ser listen over reglene på prosjektet, som går på alt fra hvordan man skal legge på et nytt element, til hvordan man skal nummerere et arbeid, kan det virke strikt og som om det er lite rom for innfall. Mye av grunnen for alle disse reglene var å sette noen klare rammer slik at de praktiske sidene av prosjektet ikke skulle være noe vi måtte ta stilling til underveis.

Dog er det viktig å si at det ikke var noen regler for tematikk, uttrykksform eller materialbruk, så lenge det holdt seg til formatet.

Hvordan utviklet eksperimentet seg i forhold til hvordan dere trodde det skulle bli? Hvilke erfaringer tar dere med dere videre til neste prosjekt?

I begynnelsen utviklet det seg an slags krig, hvor vi la alle våre krefter i å jobbe mot hverandre i stedet for med hverandre. Vi har begge skrevet notater under prosessen, og det som står der er ikke alltid like konstruktivt, men det viser noe av den motsanden det til tider har vært.

Prosessen var preget av at vi begge hadde sterke meninger om hva som skulle bli resultatet, og i liten grad tok innover oss hva den andre gjorde. Et annet element var at prosessen ble mer langtekkelig enn ventet. Det tok mye lenger tid å utvikle et arbeid. Derfor doblet vi ganske tidlig antall arbeider som til en hver tid skulle være i omløp, slik at det ble mer dynamikk og flyt i arbeidsprosessen.

Vi har på mange måter ikke kommet dit som vi hadde forstilt oss, men målene har også forandret seg underveis. Det vi jobber med nå, er å snakke om det vi har erfart. Til en viss grad har våre forskjellige syn og tanker rundt prosjektet vist seg først nå som vi jobber med å sette i gang et nytt prosjekt.

Vet dere om noen som jobber på lignende måter? Har dere kanskje noen inspirasjonskilder?

Vi har ikke hatt noen felles referanser i form av andre kunstnere eller andre utøvere som vi har sett opp til eller brukt aktivt i selve prosessen.

Derimot har vi forbilder når det gjelder det å samarbeide. For eksempel kunstnerduoen Løvaas og Wagle, som jobber sammen under et utrykk, eller Tegneklubben, der alle jobber på hvert sitt ark, men anonymisert under felles navn. Begge av disse har elementer som vi synes er fascinerende og som vi også kjenner oss igjen i.

Hvordan påvirker et slikt tett samarbeid arbeidet dere gjør hver for dere?

Dette arbeidet har i hovedsak ikke påvirket hva vi gjør hver for oss, men det har vært et fint holdepunkt det siste året. Prosjektet har hatt en kontinuitet som har betydd mye. Fire dager i uken har vi måttet bruke noe av dagen på å videreføre et arbeid som den andre har sendt. Siden vi begge det siste året har hatt en relativ fri hverdag, der vi selv har bestemt hva vi skal gjøre, har dette arbeidet bidratt til å sette noen rammer rundt hverdagen som har hatt stor verdi. Det vil si at det har påvirket arbeidsmoralen vår, men vi ser ikke i dag at det har påvirket oss på noen annen måte. Dette kan selvfølgelig forandre seg.

Vi arbeider fremdeles svært ulikt, og vi ser dette prosjektet som en adskilt prosess fra det vi jobber med ellers.

Hva er de kortsiktige og langsiktige planenen deres fremover?

Vi ønsker å jobbe videre med denne tilnærmingen til kommunikasjon, som man kan si mye av prosjektet har handlet om. Omstendighetene er nå annerledes fordi vi begge er tilbake i Oslo og til og med skal nå flytte inn i samme leilighet. Hvordan vi skal gripe det an, prøver vi for tiden å finne ut av. Barcelona–København prosjektet har gitt oss et felles erfaringsgrunnlag som gjør at det er lettere å diskutere og komme frem til løsninger. Ønsket om å prøve å finne fram til noe felles er fremdeles det som står i sentrum, men hvordan vi gjør det og hva det innebærer er vi fremdeles usikre på.

Hvordan ble dere kjent med Trafo, og hva har Trafo betydd for dere?

Vi fikk høre om Trafo gjennom venner. Vi søkte om støtte siden vi så det som en fin mulighet for å få gjennomført dette prosjektet. Trafo har for det første gitt oss mulighet til å kjøpe om lag 300 frimerker. Men det har ikke bare vært økonomiske fordeler ved å ha støtte fra Trafo, det har også vært med på å dra prosjektet fremover siden vi til slutt måtte vise til et resultat.

Prosjektet «Barcelona–København» ble gjennomført med økonomisk støtte fra Trafo. Sjekk ut profilsidene til Mira Ohana Goksøyr og Mira Hahn henholdsvis her og her. Tidligere artikler i denne serien kan leses her.