Connie har ikke vært medlem av Trafo i mer enn et halvt års tid, men har allerede gjort seg bemerket med arbeider som både er teknisk avanserte og svært vakre. Når Trafo slår av en prat med henne, viser hun seg da også å ha veldig klare tanker om hva hun ønsker å gjøre og hvordan hun skal få det til. – Jeg tviholder på de klassiske reglene for komposisjon og fargesammensetning, selv om moderne trender innen kunst gjerne oppmuntrer til å bryte med dem, sier hun.

Først av alt ba vi henne fortelle litt om seg selv.

– Jeg kommer fra Myre i Vesterålen og blir 20 år gammel denne våren. På videregående fullførte jeg studiespesialisering med formgivingsfag i Narvik, og nå er jeg snart ferdig med første året på kunstlinjen til Nordland kunst- og filmfagskole i Lofoten.

Når begynte du å tegne? Hva var det som fikk deg i gang?

Jeg har drevet med blyanttegning så lenge jeg kan huske. Det som virkelig fikk meg i gang var oppmuntringen og den konstruktive tilbakemeldingen fra familie, venner, lærere og bekjente. I startfasen var jeg mest opptatt av å bli flinkere til å tegne ansikter. Jeg ville studere hvordan uttrykket i øynene forteller noe om en personlighet. Interessen for portretttegning førte til at jeg fikk forespørsler om å gjøre slike arbeider. Snart ville jeg også å gi meg i kast med å male, gjerne landskapsbilder med akryl- og akvarellmaling. I oppgaver på skolen fikk jeg senere øynene opp for å arbeide tredimensjonalt. Det ledet til at jeg begynte å øve meg på ulike teknikker i skulptur- og modellbygging.

Kan du velge ut ett eller flere av verkene dine og fortelle litt om dem?

Tegningen «Anniken» er et portrett av lillesøsteren min som jeg lagde for rundt 3 år siden. Jeg husker at det var veldig viktig for meg å forsøke å få fram personligheten hennes i tegningen i samsvar med mitt inntrykk av den. Supplert av hukommelsen brukte jeg fotografier som referanse i prosessen. Det synes jeg som oftest er den mest praktiske måten å arbeide med tidkrevende portrettegninger på.

Jeg har alltid foretrukket å tegne tradisjonelle portretter i tilnærmet fotorealistisk stil, og det er nok riktig å si at streken i tegningene mine er ganske tilbakeholden og nøytral. Derfor overlater jeg heller det ekspressive aspektet til modellens personlighet, og hvordan jeg lar den skinne gjennom.

Maleriet «Broken Masquerade» er et klassisk stilleben fra omtrent ett år tilbake. Jeg velger ut dette bildet fordi det er et typisk eksempel på hvordan jeg foretrekker å male. Mine malerier er ofte mørke og har sterke kontraster, en begrenset fargeskala og en dramatisk lyssetting. Penselstrøkene forsvinner i detaljene, og som jeg ofte gjør i tegningene mine, henter jeg inspirasjon fra de visuelle egenskapene til fotografiet. Her har jeg for eksempel latt dette påvirke resultatet ved å gi maleriet et lett overeksponert uttrykk. Jeg har fokusert på tingenes estetiske egenskaper, men komposisjonen er også satt sammen med tanke på symbolikken til gjenstandene, og de assosiasjonene som er knyttet til dem. 



«Broken Masquerade»

Bildene dine er ganske avanserte både i bruk av farger, komposisjon og struktur. Hvor opptatt er du av de rent tekniske sidene ved det å tegne og male?

Jeg har en relativt perfeksjonistisk tilnærming til alt som betyr noe for meg. Det gir nok utslag i hvordan jeg tegner og maler. Teknikken, strukturen og den generelle formale helheten er for meg veldig viktig, og disse tingene bearbeider jeg så godt jeg kan. Uansett materiale eller teknikk er jeg uten unntak ute etter et resultat med gjennomgående orden og balanse i uttrykket. Jeg tviholder på de klassiske reglene for komposisjon og fargesammensetning, selv om moderne trender innen kunst gjerne oppmuntrer til å bryte med dem.

Jeg har en ganske analytisk måte å arbeide på. Det er antakeligvis grunnen til at jeg har tatt til meg en naturalistisk stil i tegning og maling, hvor jo observasjonen er avgjørende for gjengivelsen. Jeg forsøker å velge motiv som bygges opp av ulike visuelle egenskaper: interessante former, fargekombinasjoner og teksturforskjeller. Spesielt de ørsmå detaljene som oppstår i ulike lys- og skyggeforhold har alltid vært fengslende. Helt siden jeg var liten har jeg vært mest opptatt av å la teknikken videreføre det jeg ser. Så lar jeg heller valg av motiv eller stemning videreføre det jeg føler.

Du har også laget noen fascinerende komplekse papirskulpturer. Kan du fortelle litt om den helt sikkert tålmodighetskrevende prosessen bak disse?

«Snow» og «White Tension» er abstrakte skulpturer som jeg lagde av små biter av brettet, hvitt tegnepapir. Denne teknikken, som er en type modulær origami, er ikke særlig utbredt i Europa. Selv har jeg bare kjent til den i noen måneder.

Prosessen bak papirskulpturene er tålmodighetskrevende på mange måter. Jeg brukte opp mot 1400 moduler som jeg satte sammen uten bruk av lim. Det er slitsomt, monotont og langtekkelig å brette så mange papirstykker, men etterhvert oppstår det en slags meditativ automatikk i den delen av arbeidet. Jeg glemmer tiden, hendene går av seg selv, og jeg kan la tankene flyte langt av gårde. Men når denne fasen er overstått og det kommer til selve byggingen, er fremgangsmåten ganske innviklet å holde styr på til tider. Man må være forsiktig, konsentrasjonen må være skjerpet og hendene må være stødige. Det er mange hensyn å ta, og jeg krever av meg selv å arbeide nøyaktig og systematisk.

Jeg synes det er spennende å ta stilling til disse nye utfordringene og prøve å komme frem til et sluttresultat med en interessant form. Men det fineste med prosessen er at jeg ikke trenger å få det til på første forsøk. Slik som jeg kan viske ut en tegning og begynne på nytt, kan jeg lett dra bitene fra hverandre og bygge dem om til noe helt annet. Det er alltid betryggende å vite at man har flere sjanser – såfremt man har nok tid til rådighet.



«White Tension»

Du går for tiden på Nordland kunst- og filmfagskole. Hva gir det deg å tilhøre et større miljø som driver med det samme som deg?

Det er givende å være en del av et miljø hvor alle har mange av de samme interessene til felles. Og samtidig som det sosiale samholdet nyttegjør seg av det, åpner det opp for nye kilder til inspirasjon. Det er veldig lærerikt å få innsyn i hverandres erfaringer og tilnærmingsmetoder, og samlede gjennomganger i kursene åpner opp for diskusjoner og nye innfallsvinkler. Jeg har mye å lære fra gjestelærerne og de andre studentene. Gjennom de menneskene jeg møter og omgås her, går det opp for meg at kunst kan være mye mer enn jeg noengang har trodd.

Hvilke ambisjoner og fremtidsplaner har du?

Planene mine for fremtiden er ikke helt fastsatt enda. Men selv om jeg vil holde mulighetene åpne, er jeg ganske fast bestemt på at jeg vil ende opp med en jobbsituasjon hvor kreativitet inngår. Helt siden jeg var liten har jeg blitt oppmuntret til å bli kunstner. Men til tross for at det også lenge har vært mitt ønske, tviler jeg på om jeg har det som kreves til å lykkes i den verdenen. Derfor har ambisjonene mine gradvis rettet seg mot arkitektyrket. Å være arkitekt er nok heller ikke lett, men jeg har kommet fram til at det er et arbeid som jeg tror ville passet meg veldig fint. Etter fagskolen håper jeg på å kunne studere arkitektur. Og jeg er sikker på at jeg da vil ha god bruk for det jeg har lært på Nordland kunst- og filmfagskole.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg synes Trafo har mange nyttige funksjoner og tilbud. Det finnes utallige spennende kilder til inspirasjon på nettsiden, og den fungerer som en betydningsfull arena hvor jeg har muligheten til å få vist til flere hva jeg gjør. Jeg setter pris på den konstruktive tilbakemeldingen jeg får her, og ser på det som veldig motiverende å kunne få gode tips og råd fra et profesjonelt kunstnermiljø også utenfor skolen.

«Mørke»

Du kan se flere av verkene til Connie på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.