Med over 140 publiserte arbeider, er Ming Unn Andersen en av de mest aktive brukerne her på Trafo. Hun tar stramt komponerte fotografier av forlatte bygninger og skriver frittflytende, små tekster om hverandre. Men, som det går frem av samtalen vi har hatt med henne, er fotograferingen og skrivingen bare en liten del av alt hun driver med.

Først av alt ba vi henne fortelle oss hvem hun er.

– Jeg er en 22 år gammel jente fra Kristiansand, populært kalt Ming blant venner og bekjente – klinger fint, lett å huske, rimer på mange ting. Liker, og driver med, altfor mange ting på en gang, danser ganske ofte, spiser mye is og drikker mye te, bryr meg om verden og setter pris på det ærlige. Jeg er halvt norsk, halvt kinesisk og er født og nesten helt oppvokst i Norge, foruten de årene fra jeg var to til seks år, da vi bodde i Shanghai.

Jeg er en person som alltid har vært interessert veldig mye, og har hatt en skapertrang og jobbet kreativt stort sett hele livet. Gikk linjen “design og håndtverk” og “design og tekstil” på videregående, og studerte fotografi og video på fana folkehøyskole etterpå. Nå går jeg industriell design ved NTNU i Trondheim.

Er du på søken etter det ene, rette uttrykket for deg eller er det et mål i seg selv å drive med mye forskjellig?

Det at jeg jobber kreativt på mange fronter handler nok mest om et valg jeg har latt vær å ta, fremfor et valg jeg har tatt. Det handler nok også om at jeg til stor grad er en livsnyter, og ser ingen grunn til å velge vekk noe jeg synes er morsomt, om det så er å fotografere, filme, tegne, male, skrive, snekre, bake, sy, strikke, klippe, lime, danse, spille teater, designe (produkter eller grafisk) eller noe annet gøy! Selv om jeg driver med en hel del forskjellige allerede, er det hele tiden andre ting jeg har lyst til å prøve, for eksempel å jobbe med leire eller sølvarbeid.

Hva er det kunsten gir deg som du ikke finner andre steder?

Kunst gir meg en mulighet til å se på livet fra andre vinkler, og glede meg over ting man vanligvis kanskje ikke ville gledet seg over. Det gjelder både når jeg selv lager det, og når jeg ser på andres kunstverk. Kunst er mat til fantasien og kreativiteten, som kanskje er menneskets viktigste egenskaper. Det er selvfølgelig også en stor del av hvordan jeg uttrykker og reflekterer over ideer, følelser, stemninger som måtte komme over meg. Som sagt har jeg en skapertrang som har fulgt meg siden jeg var barn, det å lage ting er rett og slett bare noe jeg gjør – hele tiden!

Du tar ofte bilder av forlatte urbane landskap og forfalne bygninger. Hva er det som trekker deg til slike motiver?

De siste årene har jeg blitt mer og mer opptatt av linjer i fotografiene mine, og dermed er urbane landskap et naturlig sted å søke etter linjer som fotograf. Jeg forsøker ofte å abstrahere hverdagslige syn, la linjene og formene i det som er rundt oss komme fram, da blir ofte mennesker distraherende, de tar for mye “plass” i bildet. Derimot vil bilder av bygninger alltid være knyttet til mennesker, selv uten dem i bildet, fordi det er nettopp oss som har bygd dem, og det ligner ingenting annet i naturen.

Det at jeg tar bilder av eldre bygninger handler nok om litt forskjellige ting, ofte er det slik at jeg foretrekker litt eldre arkitektur. Ellers så har eldre og forfalne bygninger en historie å fortelle i tilstanden de er i, om det er vinduer som er blitt knust eller veggen som er blitt misfarget av regnet, og for meg vil en forlatt bygning alltid vekke spørsmål om menneskene som har tilbrakt tiden sin der, og historiene som henger igjen i veggene.

Som fotograf har du en forkjærlighet for å jobbe analogt. Hva har bilder fremkalt på film som digitale bilder mangler?

Sjarm! Det lille “je ne sais quoi”, det uforutstigbare. Rent teknisk er jeg veldig glad i de blasse fargene og hvor kornete analoge bilder ofte har/er. Mens digitale bilder ofte er veldig klare og alle detaljer kommer like godt frem, gjør kornene i analoge bilder av noen detaljer kan bli litt “slørete”, samtidig gjør dette at andre detaljer kommer bedre frem.

Men det er ikke bare på grunn av resultatene at jeg foretrekker å jobbe analogt, det å jobbe analogt forandrer også hvordan man jobber. Fordi det er fysisk, vil det koste penger hvert bilde jeg tar, derfor er jeg mye mer selektiv når jeg tar bilder analogt, enn når jeg tar bilder digitalt. Jeg tar meg bedre tid til å komponere et godt bilde. Det gir meg også muligheten til å alltid fortsette å tenke på neste bilde, fremfor å bli sittende fast på et bilde som ikke ble akkurat slik jeg ville ha det, for jeg kan ikke se hvordan bildet ble før om tidligst noen timer. Så er det jo også det å arbeide fysisk i et mørkerom, magien ved se bildene gradvis dukke opp på fotopapiret, som jeg aldri går lei av.

Med bildet “pinhole selvportrett” ble Ming kåret til TrafoTalent for august 2013.

I motsetning til de urbane fotografiene handler tekstene dine ofte om nære og kroppslige ting. Hva eller hvem inspirerer skrivingen din?

Tekstene mine er nok det mest personlige av arbeidene mine, og kommer som oftest av ting jeg selv har opplevd, tenker eller føler. De er nok også det som er minst gjennomarbeidet av det jeg gjør. Når jeg skriver baserer jeg det på en setning som dukker opp i hodet mitt, eller en stemning, en situasjon. Jeg starter ett sted også bare fortsetter jeg til jeg føler meg ferdig. De aller fleste av tekstene mine er skrevet på under 10 minutter. Jeg tenker veldig sjeldent over hva jeg skal skrive, før jeg skriver det, muligens gjør det tekstene mine litt forvirrende. Jeg lar assosiasjonene mine lede meg dit de vil.

Ellers blir jeg inspirert av andre tekster med enkelt språk, hverdagslige temaer med uvanlige bilder. Favorittboken min er “Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig” av Kim Hiorthøy. For ikke så lenge siden leste jeg “Hver morgen kryper jeg opp fra havet” av Frøydis Sollid Simonsen, som jeg synes var utrolig fin.

gresset i paris

løper runder rundt gressplenen vi ikke får lov til å tråkke på. lengden på gresstråene er nøyaktig 5 cm, men det grå støvet som legger seg rundt for å kvele alle fargene som kommer for nærme er det ingen som gjør noe med. meg og støvet. det kryper opp langs beina mine, fargen på skoene mine er borte for lengst. jeg ser opp på himmelen, lurer på hvor lenge det er til sola står opp (nå). tenker at jeg tar en runde til, også drar jeg hjem. men jeg setter meg ned i stedet, legger meg ned, så håret mitt også blir grått. og hendene, buksene, armene og ryggen. jeg tenker at det er flaks at det ikke er lov til å trø på gresset, for det betyr også at det ikke er hundebæsj i gresset. jeg vil heller være grå, enn å ha hundebæsj i håret, sier jeg høyt.

Finnes det noen røde tråder i alt du jobber med? Er det for eksempel mulig å kjenne igjen noe fra bildene dine i tekstene du skriver?

Hmm, hva synes du? Jeg har en blogg som jeg har hatt i 7 år nå, der har jeg ofte lagt ut bilder sammen med tekstene mine, det er en måte jeg liker å jobbe. Enten å skrive en tekst med utgangspunkt i et bilde, eller legge et bilde til en tekst for å gi teksten en ny dimensjon. Jeg liker å tro at arbeidene mine er ærlige og enkle, jeg prøver i størst mulig grad å unngå “fiksfakseri”. I design har vi et ordtak som går “keep it simple stupid”. For meg er enkelhet noe som rommer mye, en enkel pinnestol er en stol som kunne befunnet seg i mange flere hjem enn en utsmykket barokk-stol.

Det samme tenker jeg om bildene og tekstene mine, fordi de er enkle gir de rom for mange flere tolkninger, enn om de hadde vært veldig utbrodert i uttrykk og betydning.

Du er involvert i et foreløpig navnløst magasin som nylig fikk støtte fra Trafo. Hva kan du fortelle om dette prosjektet?

Det er ikke navnløst lengre, det heter Cirka, og vi er godt i gang med første utgave! Vi synes mange magasiner og blogger nå til dags bare lar deg drømme bort i fine bilder av perfekte hjem og liv, og ellers bare maser om hvordan du kan forbedre livet ditt. Mange magasiner maser rett og slett om alle tingene livene våre ikke inneholder. Vi ville lage et magasin med hverdagstematikk og fylle det med bidrag med høy gjenkjennelsesfaktor som gjør leseren glad i sitt eget liv.

Vi jobber for øyeblikket med vår første utgave av Cirka, som heter Cirka 20, og handler om hvordan det er å være i tjueårene. Vi har jobbet tett med bidragsyterne våre for at magasinet skal dekke temaet så bredt som mulig, i tillegg har vi prøvd å samle mange forskjellige kunstneriske uttrykk. Følg gjerne med på Facebook-siden vår for mer info om prosjektet og bidragsytere og lanseringsdato!

Hva ser du for deg at du driver med om 10 år?

Det aner jeg virkelig ikke, antageligvis holder jeg på med litt av alt mulig slik som jeg gjør nå. Forhåpentligvis har jeg skrevet og gitt ut en bok, hatt en utstilling eller to, kanskje designet noen produkter, reist enda mer, og lært meg å snakke kinesisk og portuguisisk.

Jeg tror nok jeg kommer til å være selvstendig næringsdrivende, enten som frilans av et eller annet slag, eller som sjef for eget firma. Jeg foretrekker nemlig å være min egen sjef, evt. andres sjef… Men om jeg ender opp som designer, fotograf, forfatter, redaktør, butikkeier, kaféeier, skuespiller eller noe annet, det vet jeg nok ikke før det faktisk har skjedd.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Siden jeg ikke går på kunstskole, er Trafo et av de eneste stedene jeg kan få tilbakemelding på tingene jeg gjør. For meg handler kunst om to typer opplevelser – opplevelsen av å skape det og opplevelsen av det ferdige kunstverket. Derfor er det viktig for meg å søke tilbakemeldinger på arbeidet jeg gjør, slik at jeg kan få et innblikk i hvordan andre opplever arbeidene mine, og eventuelt endre på dem om de ikke gir den opplevelsen jeg hadde tiltenkt. Jeg mener det er essensielt at kunst er dialog, og ikke en monolog, hvis ikke hadde det ikke vært noen vits i å vise det frem.

Trafo har gitt meg større selvtillit i arbeidene mine, og en drivkraft til å fortsette med det jeg gjør. Det å få pengestøtte til prosjektet Cirka har gjort at vi har fått mye større frihet til å fullføre prosjektet akkurat slik vi vil ha det, og ikke bare slik vi får råd til, om vi hadde måttet skrape sammen studentpenger for å finansiere det selv.

life as a panda from Ming Unn on Vimeo.

Du kan se flere av Mings arbeider på profilsiden hennes. Hun har dessuten både en fotoblogg og en mer personlig, tekstbasert blogg. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.