De siste årene har Emilie Vasseljen Storaas fra Trondheim hatt veldig mange baller i luften. Ved siden av å ta en bachelorgrad i utøvende jazz ved NTNU, har hun vært involvert i flere forskjellige band og prosjekter enn Trafo har klart å skaffe seg oversikt over.

Nå om dagen fokuserer hun mest på soloprosjektet sitt og bandet Svankropp. På egen hånd går hun i popretning mens bandet gir seg selv den pirrende betegnelsen “science fiction”.

Men sjanger er ikke viktig for Emilie. Hun legger like mye håndverk og kjærlighet i musikken uansett.

Trafo har slått av en prat med denne allsidige og talentfulle artisten. Det ble en prat om tekst og musikk, om arbeid og ambisjoner og om pop versus kunst.

Vi begynte med å spørre om hvordan det går med Svankropp, bandet som ble “Ukas urørt” på P3 i juni.

– Det går veldig bra! Vi gjorde noen veldige artige jobber tidlig i høst, blant annet på Pstereo, som gjest på Riot Factory sin labelkveld og på Samfundet i Trondheim. Nå planlegger vi både innspilling av plate og turné på nyåret, men først er det Trondheim Calling i januar, og kanskje litt snæcks før det. Det er i hvert fall et utrolig spennende band å jobbe med, og jeg håper vi får gjort mye sammen i fremtiden.

Svankropp – Symphony No.

Du har gått på jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Hvilken forskjell gjør det for deg som musiker å ha en formell utdannelse i faget?

Det er en forskjell i måten jeg jobber med musikk på, hvordan jeg lytter, øver, skriver og tenker rundt musikk. En formell utdannelse gir meg mer trygghet i faget, og gjør at jeg vet hva jeg holder på med. Det er også en god ting å ha på CV-en, og det gjør at jeg nå ser på meg selv som en profesjonell musiker. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg ikke gikk på skole, eller kanskje ikke?

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med musikken? Har du fast kontortid eller det mer slik at inspirasjonen styrer?

Det er litt utifra dagsformen min, hvordan jeg jobber og hva jeg jobber med. Jeg har akkurat blitt frilansmusiker nå i høst, så jeg holder fortsatt på å finne ut av hvordan jeg jobber best. Jeg har kontor hjemme, så jeg er helt nødt til å være litt streng på hva som er jobb og fritid når kontoret mitt er to meter fra senga.

Men jeg kan ikke sitte å vente på at inspirasjonen skal komme. Da må man heller oppsøke input fra hvor som helst, slik at den kommer!

Du jobber både alene og sammen med flere forskjellige band som alle har sine egne uttrykk. Prøver du å finne den ene, riktige retningen for musikken din eller er det et mål i seg selv å prøve ut mange ting?

I flere år nå har det vært et mål å prøve ut mange forskjellige ting. Jeg har sagt ja til alt og startet veldig mange forskjellige prosjekter. Det har vært veldig gøy og utfordrende, men nå prøver jeg å peile meg litt mer inn på noen få retninger. Jeg tar likevel med meg en åpen holdning videre.

Det er utrolig viktig for meg å ikke sette meg selv i en bås, om at slik SKAL det låte. Og jeg må holde på med i hvert fall to forskjellige uttrykk, ellers blir jeg litt gæren.

Emilie Storaas – Silent We March

Du har publisert noen korte prosatekster på Trafo, og også som vokalist må du forholde deg til ord. Hvor viktig er tekst for deg?

Tekst er utrolig viktig! Det er vanskelig for meg å synge en tekst noen andre har skrevet. Men jeg synger jo coverlåter i hytt og pine, så det er ikke noe problem, men mer det hvis noen andre i bandet mitt har skrevet teksten. Det må komme fra meg, eller det kan være et samarbeidsprosjekt. Jeg har i det siste begynt å skrive tekster som i utgangspunktet ikke er ment for musikk, og det synes jeg er veldig spennende.

I mitt hode så skal en sangtekst liksom være på en viss måte, mens en prosatekst kan være så fri den bare vil, og det er deilig. Men en sangtekst skal jeg jo synge, så den har noe jeg vil si eller fortelle i seg. Det er veldig personlig, og hvis du ikke har skrevet teksten selv så kan det være vanskelig å sette seg inn i historien bak den.

Ser du på deg selv som en kompromissløs kunstner eller kunne du også ha valgt popveien?

Jeg har akkurat startet et soloprosjekt nå, og der har jeg faktisk valgt “popveien”. Men jeg liker ikke det uttrykket. Jeg synes ikke jeg går på kompromiss med kunsten selv om jeg synger pop, det er jo like mye håndverk og kjærlighet bak arbeidet med denne musikken som med alt annet.

Hvordan ser du på mulighetene er for å leve av å være musiker i Norge?

Jeg ser på det som utfordrende, men jeg går inn i det med stort håp. Det er en kombijobb, altså å gjøre mange forskjellige ting under en hatt, og det kan være utøvende musiker, lærer, festivalarrangør, sitte i styrer/råd osv. Men det gjør det vanskeligere når det kommer flere utdanningsinstutisjoner inn på banen, som tar inn flere studenter og alle vi skal ha jobb etterpå. Det gjør det vanskeligere at flere takker ja til å spille gratis, at vi undergraver markedet vårt.

Men jeg kan ikke sette meg ned å tenke at dette er altfor vanskelig, det kommer aldri til å gå. Da bør jeg skifte jobb!

Hvor er du om 10 år?

Det er jo helt umulig å si, men helst med et par barn på armen og flere album i sekken. Det er så mange ting jeg har lyst til å undersøke og teste ut. Jeg håper jeg har fulgt hjertet mitt og drømmene mine, og har laget noe jeg kan være stolt av. Jeg vil ikke sette flere rammer enn det.

Du er blitt 23, og dermed for gammel til å bruke Trafo. Men hvordan ser du på din tid som Trafo-bruker nå i etterkant?

Trafo har vært en enorm hjelp for meg de siste årene, med å gi støtte til ulike prosjekter og med tilbakemelding på bidrag jeg har lastet opp. Det er en utrolig bra samleplass for ulike kunstuttrykk og jeg har hentet mye inspirasjon fra andre brukere. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Trafo!

Emilie på scenen med Svankropp

Foto: Heidi Furre (Emilie Storaas) og Stian Denstad (Svankropp). Du kan følge Emilie videre via Facebook-siden hennes og høre mer musikk på SoundCloud. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.