Dette med å vokse opp på sirkus er ingen metafor. Faren til Katja drev Cirkus Zorba, og hun opptrådte i manesjen helt fra hun var liten. Derfra var veien kort til et liv i kunsten.

Her på Trafo kjenner vi Katja best som skrivende, men akkurat nå studerer hun teater og performance i London. Og vi synes det er på høy tid å bli bedre kjent med dette allsidige unge mennesket med den uvanlige oppveksten.

– Jeg er Katja og jeg kommer fra Kristiansund i Møre og Romsdal, begynner hun. – Bakgrunnen min er kompleks: jeg er vokst opp i et sirkus, jeg flyttet til Ålesund da jeg var 16 for å gå dramalinje og nå, etter å ha reist jorda rundt i tre måneder, er jeg i London for å ta en bachelor i drama, theatre, performance.

Det er ikke mange som kan skryte av å ha vokst opp i et sirkus. Hva tror du det har betydd for deg som artist og skapende person å ha tilhørt et slikt miljø helt fra du var liten?

Det miljøet jeg har vokst opp i har absolutt gjort meg til en person med flere egenskaper jeg mest sannsynlig ville vært foruten om jeg ikke hadde vokst opp i et sirkus. Jeg er oppvokst med mennesker fra alle mulige kulturer, jeg har reist veldig mye og jeg kunne snakke engelsk veldig tidlig. Dette har gjort at jeg har blitt en reisevant person som ikke har vanskelig med å kommunisere med mennesker fra andre land. Når du vokser opp i en bransje som denne, lærer du raskt at du må jobbe hardt for det du elsker.

Da min far startet Cirkus Zorba i 1990, var interessen for sirkus stor i Norge, men nå er det ikke det samme lengre. Det er en utdøende kunst. På tross av manglende støtte fra staten, dårlig vær, manglende interesse for sirkus og flere andre problemer som oppstår i denne bransjen, nektet han å gi opp. Det viktigste jeg har lært er at det noen ganger trengs blod, svette og tårer for å holde på med det du elsker, men at det til sist er viktigere å være lykkelig enn å ha mye penger.

linedanseren
jeg går
en fot foran den andre
stille nå
ikke rop
ikke rop, sa jeg
vil du jeg skal gå meg vill

Er det noen sammenhenger mellom sirkusartistlivet, skrivingen og teaterstudiene dine? Har du for eksempel skrevet noe for teater?

Jeg har innsett at det er vanskelig å vokse opp på et sirkus for så å velge å studere noe annet enn kunst, så det er absolutt en sammenheng mellom sirkuslivet og teaterstudiene mine. Jeg har fått bruk for min egenskap til å skape bilder både i teater og i skrivingen, men jeg har aldri skrevet noe for teater. Jeg tror forøvrig at alt dette har en sammenheng; jeg er vokst opp med kunst og jeg vil fortsette med kunst, uansett form.

Hva er morsomst – å skrive eller å opptre?

Det er definitivt morsomst å opptre foran et publikum, men jeg får mer ut av å skrive. Det er noe med den anonymiteten du skaper når du skriver et dikt som du ikke får når du er på en scene. Ut i fra den oppveksten jeg har hatt, med all sin pomp og prakt, er det veldig givende å sette seg ned med stillheten og bare skrive. Ikke noe paljetter, ikke noe musikk, bare ord.

Du har skrevet at du er “mest glad i de ordene som ikke gir mening på første forsøk”. Hva er det som er så tiltrekkende med det som ikke gir umiddelbar mening?

Jeg har alltid vært fascinert av ting som ikke nødvendigvis gir mening med det første. Jeg liker å tolke ting personlig, og at andre skal tolke det som de vil. Dette begynte den dagen jeg kjøpte Tore Renberg’s diktsamling “Sovende floke”, en samling dikt som handler om det hverdagslige, men som man må lese et par ganger for å forstå. Dette henger vel sammen med teater også, for jeg har en tendens til å skape absurde forestillinger som man ikke forstår så mye av. Det er vel bare sånn jeg er, og det er bare slik jeg klarer å fungere.

hjernemembran
Man blir gal av å tenke for mye.
Hva?
Jeg sa, man blir gal av å tenke for mye. Mister grepet, sakte men sikkert, helt til du ikke lengre kan høre fluene som surrer i vinduskarmen, helt til du ikke kan nå de fineste eplene i treet.
Hva?
Følelsen av virkelighet forsvinner i hendene dine, grusveien beveger seg under deg, det du tror du vet er ikke sant og det som er sant er ikke til å tro, og du vet ikke om det er du som sitter feil vei eller om toget kjører baklengs.
Man blir gal av å tenke for mye.
Alle de store tingene, store spørsmålstegn som blir hengende under hjernemembranen uten å bli besvart, og når du løfter blikket ditt i noen minutter og kikker opp på stjernehimmelen, tenker du på hvorfor akkurat du er den du er, der du er, hvorfor du i det hele tatt eksisterer, hvorfor noen – eller alle – i det hele tatt eksisterer og så kortslutter hjernen din. Kretsen er sluttet, og du tenker ikke lengre store tanker.
Man blir gal av å tenke for mye.
Sa du. Og jeg kan ikke lengre høre fluene som surrer i vinduskarmen. Spørsmålstegnene ble til punktum på tungespissen og tankene tenkte ikke lengre store tanker.
Man blir gal av å tenke for mye. Sa du.
Eplene hang for høyt for meg den sommeren.

Har du noen litterære forbilder du vil trekke frem?

Lars Saabye Christensen, fordi han fikk meg til å forstå viktigheten av gode, solide karakterer og hvor fint det kan være å hente inspirasjon fra sitt eget liv. J.D. Salinger, fordi han skrev én god bok og sa seg fornøyd med det han hadde skapt. Og til sist, Lewis Caroll, fordi han har klart å skape en absurd verden i “Alice in Wonderland” som man kan tolke utallige veier, og som kanskje ikke er slik som man først trodde.

For tiden studerer du ved University of Roehampton i London. Kan du fortelle litt om hva du gjør der og hvordan livet som utenlandsstudent arter seg?

Jeg studerer Drama, Theatre and Performance på University of Roehampton, noe som innebærer mye jobb og veldig mange flotte kunstneriske opplevelser. Det å studere noe jeg elsker, i en by jeg elsker, med fantastiske mennesker som sikter i samme retning som meg er helt spesielt, og jeg begynner å innse hva det er jeg vil gjøre med livet mitt.

Livet som utenlandsstudent er vanskelig både økonomisk og psykisk. Du er langt hjemmefra i en by som er ukjent og det akademiske nivået er skyhøyt. Likevel er du der fordi det er det du vil, og du trosser valutakurser og forsinkede fly for å komme deg gjennom det.

Tror du det er enklest å leve som som sirkusartist, forfatter eller skuespiller?

Jeg tror ikke det er enkelt å leve som noen av de. Er du sirkusartist er du på konstant jakt etter jobb i alle mulige land, og det er ikke enkelt i en kunstform som er i ferd med å forsvinne. Er du forfatter jakter du konstant på godkjennelse fra forlag og lesere. Er du skuespiller hopper du fra teater til teater, og det er vanskelig å leve av uten å ha en annen jobb ved siden av.

På den annen side så mener jeg at det ikke spiller noe rolle hvor vanskelig det kan være så lenge man er lykkelig og elsker det man gjør. Det er det faren min har gjort, og det er det jeg har tenkt å gjøre.

Hvilke fremtidsplaner og ambisjoner har du?

Jeg har aldri vært en person som planlegger lenge i forveien, men jeg har en visjon om å ta en mastergrad i teaterregi og kanskje et årsstudium i sosialantropologi. Jeg vil oppleve mer av det verden har å by på mens jeg kan, og jeg vil generelt bare være lykkelig.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg begynte med Trafo for fire år siden, og jeg har vært like fornøyd siden da. Jeg begynte å poste tekster jeg var usikker på, og fikk flotte tilbakemeldinger. Jeg fikk mer selvtillitt og derfor også mer skrivelyst. Nå i det siste har jeg ikke skrevet så mye, men jeg er fortsatt innom for å lese mange av de veldig talentfulle unge forfatterenes tekster for å få inspirasjon.

Du kan se eksempler på Katjas tekster på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.