Fotografen Cato Osaland fra Ålgård i Rogaland er ikke mer enn 19 år gammel, men kan allerede vise til en lang rekke priser, flere utstillinger og mye god omtale. For eksempel ble han kåret til månedens TrafoTalent i oktober 2014 for bildet “Forgotten, But Not Forgiven”.

Fotoene hans har ofte hatt et selvbiografisk utgangspunkt – makabre, lett surrealistiske selvportretter har vært en spesialitet – men i det siste har de tatt en dreining mot større temaer.

Trafo syntes det var på høy tid å bli bedre kjent med dette spennende nye talentet, og begynte med å spørre når han fikk sitt første kamera.

– Jeg pleide henge meg på min mor når hun skulle til stranden for å ta bilder av solnedgangen da jeg var rundt 10 år, siden jeg da fikk være oppe helt frem til klokken 23.00. Hun ga meg noen engangskameraer jeg kunne prøve meg på, og etter hvert ble jeg mer og mer med for å kunne ta bilder. Til min tolvte jul fikk jeg mitt første digitalkamera, og etter jeg hadde konfirmert meg, brukte jeg alle pengene mine på mitt første speilrefleks, et Canon 60D.

Hva var det som først gjorde at du endte opp med akkurat foto som uttrykksform?

I starten var det bare en hobby, noe å fordrive tiden med og et verktøy som andre satte pris på. Men så kom det tunge dager og jeg begynte å tilbringe mye tid for meg selv. Jeg fortsatte å ta bilder som en mulighet til å glemme. Etter hvert gjorde noen meg oppmerksom på utviklingen av uttrykket i bildene mine, og jeg tenkte for meg selv at det passet veldig godt med hvordan jeg faktisk følte meg.

Dette gjorde meg klar over at jeg kunne formidle følelser og tanker gjennom bilder. Det føles i retroperspektiv som at foto kom meg til unnsetning.

Du tar mange selvportretter. Hva skiller dine “selfies” fra andre sine?

Jeg bruker mine selvportretter som en form for dagbok, hvor jeg kan gå tilbake og se på tidligere bilder og huske hvordan jeg følte meg eller hvordan jeg håndterte en situasjon og minnes hva jeg lærte. Dette har økt min selvforståelse, jeg vet bedre hvem jeg er og hva jeg tenker.

Jeg ser på meg selv som et tomt lerret hvor jeg bruker forskjellige gjenstander, som stearin eller aske, for å fortelle en historie jeg vil dele med andre.

Bildene dine er ofte makabre og lett surrealistiske. Noen ganger hinter de om noe voldelig. Hva er det som trekker deg mot slike motiver?

Som nevnt ble foto en mulighet til å uttrykke tanker og følelser. Jeg merket at jeg fikk tatt et oppgjør med det som plaget meg og fikk visualisere det for meg selv. Det ble en form for selvterapi, katarsis om du vil. Jeg pleier si at foto er min personlige søppelbøtte, hvor jeg kaster all “dritten” som uroer/plager/sårer meg.

Dette har gitt mange inntrykk av at jeg er veldig depressiv og makaber, men jeg er egentlig ganske glad og fornøyd.

Kan du fortelle litt om bildeserien “21 Days of Disaster” som du nettopp har fått støtte til?

Denne serien er en utfordring til meg selv, hvor jeg skal ta et steg bort fra personlige følelser og erfaringer og heller fokusere på noe kommersielt: Globale utfordringer.

Jeg prøver å visualisere hypotetiske konsekvenser av hvilke følger vår behandling av jorden kan få. Jeg tar for meg én og én miljø- eller naturkatastrofe, og skaper en scene hvor en modell er midt oppi katastrofen. Twisten her er at modellen ikke skal være dramatisk berørt av det som skjer, men heller forestille seg at dette har vært hverdagen hver dag i 21 dager, det som anslås å være den generelle tilvenningsfasen. “Hverdagen din har blitt infiltrert av makker/skogbranner/forurensing i 21 dager”, det hele er ikke like dramatisk som det var fra den første dagen og det begynner kanskje å bli litt kjedelig?

Målet med serien er å tvinge meg selv ut i litt ukjent terreng, bort fra selfiene og det personlige, samtidig som jeg vil få folk til å tenke og optimalt påvirke dem i en mer miljøbevisst retning.

Det finnes uendelig mange kameratyper og muligheter for etterbehandle bildene sine. Hvor opptatt er du av de rent tekniske sidene ved fotograferingen?

På samme måte som Picasso måtte lære tradisjonell anatomi for å bryte med den, må en kunne det grunnleggende tekniske i foto for å utforske og leke med utrykk. Men det kommer til et punkt på hvor teknisk man trenger å bli. Det viktigste hviler på det kreative og evnen til å formidle.

Noen argumenterer med at budskapet kan forsterkes ved diverse etterbehandlinger, men jeg mener at hvis du støtter deg helt på post-produksjon eller svindyre objektiver for å få andre til å forstå hva du prøver å si, så har du hoppet over et viktig steg. Har du den grunnleggende forståelsen for fotografering, et fungerende kamera og et bilderedigeringsprogram, bør aldri det tekniske være en unnskyldning for at du ikke kan gjennomføre en idé.

På samme tid er bilderedigeringsprogram en fantastisk port til å skape et eget univers og vise folk det som ellers ville vært umulig. Det er viktig å kunne leke og eksperimentere med både etterbehandlig og fototeknikk, ellers blir vi alt for seriøse.

Grensene mellom kunstfoto og kommersielt foto, for eksempel reklame og mote, kan være flytende. I hvilken retning går dine egne ambisjoner?

Jeg foretrekker å ikke utelukke noe. Så lenge jeg har mulighet for det, vil jeg lære mer om alle typer fotografering. Det som har opptatt og fremdeles opptar meg, er ungdommens metafysikk. Veien mot det å bli voksen. Forelskelser, kjærlighetssorg og depresjoner. Noenlunde generelle problemer mennesker på min alder støter på. Denne interessen vil nok en eller annen gang forandre seg og noe annet vil ta dens plass.

Selvportretter er nok det jeg er tryggest på for øyeblikket og ønsker å fortsette med, men jeg er altid åpen for forandring.

Foto er åpenbart mer enn bare en hobby for deg. Hvordan tror du mulighetene er for å leve som fotograf i Norge i dag?

Jeg pleier alltid roe meg med tanken om at hvis du vil noe sterkt nok, så finner du en eller annen vei til å klare deg. Jeg kan ikke tenke meg en annen jobb enn å leve som fotograf, aller helst med en kunstnerisk twist. Både fotografi og kunst er tøffe bransjer over hele verden, også i Norge, men jeg er forbredt på å måtte leve helt minimalt om jeg må.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo har gitt meg innspill og utfordret meg på en måte som har hjulpet meg i å utvikle mitt kunstneriske uttrykk. Jeg har fått tips til interessante kunstnere og lært mer av å se på andre sine uttrykk, både gjennom tegninger og ord.

Det faktum at jeg fikk støtte til mitt prosjekt, har gitt meg muligheten til å vise andre hva jeg kan, men mest av alt en følelse av anerkjennelse og at noen setter pris på hva jeg vil bruke mitt liv til.

“Aldring: Meg, mor og mormor”

Se flere av Catos bilder på profilsiden hans og på Facebook. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.