Kjære alle sammen,

det har vært en stor glede å få lov å være gjestementor på Trafo i april.
Jeg er imponert over kvaliteten på bidragene jeg har fått lov å lese, og føler meg trygg på at det fortsatt ligger mye gull i arkivet fra tidligere år.
Det er alltid like stas å logge seg inn på Trafo-sida og se at dere har lagt ut nye bilder, tekster, kunst og musikk. Spesielt er det gjevt at dere har tatt til dere noen av rådene jeg har kommet med på veien.
Jeg vet at det er skjørt og sårbart å legge ut noe man har skapt selv.
Da åpner man seg selv mot verden. Noen ganger blir man overøst med gode tilbakemeldinger, andre ganger ignorert. Husk at det ikke er antall ”likes” som avgjør om du kommer til å lykkes med kunsten din eller ikke.

For meg er Trafo en arena der man kan gå i dialog med andre som holder på med akkurat det samme som deg. Det er ganske fint at det fins et sted der man kan hente inspirasjon, få konstruktiv tilbakemelding fra medlemmer og gjestementorer. Dere må heie på hverandre når noen legger ut et nytt dikt,
for eksempel. Det koster ikke så mye å legge igjen en liten hilsen og si at
”Hei, jeg ser deg, det du driver med er veldig fint”. Eller ”Hei, jeg har hørt på låten din, hva er tanken bak tittelen?”. På den måten er du med på å dra andre opp – og så får du kanskje den samme responsen tilbake. Det er til og med en stor mulighet for at dere kan utveksle erfaringer og lære noe av hverandre på tvers av kunstformer. En poet kan lære noe av å lese låttekster.
En fotograf kan lære noe av en kunstner som maler med akryl eller kullstift.
På en eller annen måte er alle de ulike kunstformene i slekt med hverandre. Det handler om det samme: Forsøket på å nå andre med det du har på hjertet. Det ligger en fellesskapstanke bak det, tror jeg, selv om vi kanskje ikke er klar over det selv. At kunstens viktigste oppgave er å få oss til å forstå at vi er sammen om det, på godt og vondt. Det er en slags trøst.

Jeg har lest flest dikt, det er ikke til å legge skjul på, men er også blitt imponert over andre kunstformer her inne. En fotograf la ut et bilde som var så lik et maleri at jeg ikke klarte å slutte å se på det. Jeg ser fortsatt på det med jevne mellomrom, blar meg bakover i arkivet. Det har på en måte vært det største privilegiet her inne. At jeg har fått lov å se hva dere driver med, komme tett inn på ideene og tankene og de store, store følelsene som dere formidler hver dag. Det har vært til stor hjelp i mitt eget arbeid. Tusen takk for det!

Til slutt vil jeg si: Ikke gi dere. Fortsett med det dere holder på med.
Vær åpen for konstruktiv kritikk, men ikke la den styre dere. Stol på fagfolk eller familie eller venner. Bare en sjelden gang skriver man noe som er genialt på første forsøk. Vær åpen for å skrive om igjen, skrive om igjen, skrive om igjen. Det krever tålmodighet. Det krever mot. Men fortsett å skrive, for et eller annet sted der ute er det noen som trenger kunsten din.

En dyp og varm takk,
Linda Klakken