Natali Garner spiller noen ganger alene og andre ganger med band. Noen ganger er uttrykket hennes søkende, minimalistisk og lavmælt, andre ganger fengende og poplystent. Men musikken hennes er alltid preget av stor åpenhet og sterkt særpreg. Kanskje kan man kalle det hun driver med for jazz, men hun er ikke en musiker som lar seg begrense av slike ting som sjangre.

Natali, som opprinnelig kommer fra Trondheim, studerer for tiden utøvende musikk på linjen for jazz og improvisert musikk ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. Hovedinstrumentet hennes er stemmen.

Tre ganger har hun fått tilskudd fra Trafo, og i november ble hun kåret til månedens TrafoTalent for låten «Platform». Nå er tiden inne for å bli bedre kjent med dette bemerkelsesverdige talentet.

– Musikkinteressen har alltid vært der, forteller hun. – Da jeg var fire og et halvt år gammel begynte jeg å spille fiolin. Storesøsteren min hadde begynt to år tidligere, og jeg maste meg derfor til å få begynne. Jeg ville bytte til cello etter å ha sett noen spille det, og gjorde det som femåring. Jeg spilte cello i cirka 15 år, i både skoleorkestere, kvartetter, sommermusikkskoler, symfoniorkester, juniorsolistene og så videre.

Det kunne nok se ut som om jeg skulle ende opp med det som studievei og kanskje til og med yrke, men jeg hadde aldri noe ønske om å blir musiker, selv om det tok opp mesteparten av min fritid. Det ønsket kom senere.

«Platform»

Du er involvert i flere forskjellige grupper – Propan, Antler, Amurimuri med flere – som alle har sine egne uttrykk. Prøver du å finne den ene, riktige retningen for musikken din eller er det et mål i seg selv å prøve ut mange ting?

Jeg holder på med en del forskjellig, og ønsker å holde på med mer. Likevel jobber jeg med å finne det som er rett for meg innenfor disse forskjellige bandsammensetningene. Det er utrolig spennende og utviklende å jobbe med andre, og derfor er det gøy å ha flere prosjekter. Det er også gøy å få spilt ut forskjellige sider av ens musikalitet, og å finne nye ting å jobbe med.

Ser du på deg selv som en kompromissløs kunstner eller kunne du også valgt popveien?

Haha. Jeg vil vel egentlig ikke si at de to nødvendigvis utelukker hverandre.

Jeg prøver å ikke henge meg for mye opp i sjangere eller sette grenser for mine valgmuligheter, men holder på med det jeg vil holde på med, så langt det lar seg gjøre. På den måten er jeg kanskje kompromissløs. Jeg kunne helt sikkert valgt popveien om det var der interessen lå.

Nora Asheim, Oda Dyrnes, Jan Klippen Hovland og Natali Garner i Amurimuri

Du har publisert flere rene tekster på Trafo. Jobber du med tekst også uavhengig av musikken?

Jeg jobber hovedsaklig med tekster i forhold til musikk. Når det er sagt, er tekstarbeidet et arbeid jeg liker godt å jobbe med og som jeg har stor respekt for. Ofte blir det vokalistens jobb å skrive tekster, og derfor fant jeg tidlig ut at det var like viktig at jeg utviklet min estetikk innenfor tekstskriving, ikke bare innenfor det musikalske. Derfor går de to prosessene parallelt hele tiden. Jeg synes de to mediene ofte fyller ut hverandre, og i beste fall gjør hverandre sterkere.

Går du til det å skrive som en jobb, med faste rutiner og rammer, eller venter du på at inspirasjonen skal komme?

Jeg har ingen faste rutiner eller rammer generelt i livet mitt akkurat nå, heller ikke når det kommer til det kreative arbeidet. Jeg sitter derimot ikke og venter på at inspirasjonen skal komme flytende på ei fjøl, for da tror jeg man blir sittende veldig lenge. Det er vel et poeng at når man skal jobbe med musikk på et profesjonelt plan, så må man jobbe hele veien. Også når det ikke er gøy og når man ikke er inspirert til å holde på.

Som elev ved NMH er jeg også veldig heldig, for man får et miljø og et sted med mange fantastiske ressurser til å kunne la arbeidet og utviklingen være altoppslukende. Man har muligheten til å la ens musikalske utvikling utfolde seg, selv på de dagene man ikke jobber målrettet. Det surrer og går, og blir til i sin egen tid. Det er veldig deilig.

«Into Within»

Du har spilt en del i utlandet i det siste. Hvilke erfaringer har du gjort deg?

Propan var på en turne i høst der vi spilte i Vilnius og Berlin. I tillegg har jeg og bandet mitt Antler akkurat lagt bak oss en to ukers Øst-Europa-turné, i Polen, Slovakia, Tsjekkia og Lithauen.

Det er veldig spennende å spille i utlandet. Det er mange grunner til dette: Min følelse er at folk i Norge ikke er like spreke når det kommer til å sjekke ut ukjente ting, så det kommer vanligvis flest kjentfolk på konsertene våre, vanligvis andre musikere, familie eller nære venner. De kjenner godt til det vi gjør, ofte hvem vi er, referansene våre, hvilke andre band vi spiller og så videre. Når vi kommer til andre land stiller vi med blanke ark. Det er heller ikke til å stikke under en stol at norsk og skandinavisk jazztradisjon er noe ganske særegent, så folk kan bli ganske overrasket over det de hører. De er også generelt mye flinkere til å komme bort å si hva de tenker etter konsertene, og det er gull verdt.

Da vi spilte i Vilnius med Propan spilte vi på en poesifestival ved navn Tarp. Det var en veldig liten festival med et snevert program og så godt som ingen penger. Likevel spilte vi for 200 lyttende mennesker. Jeg kan ikke forestille meg at en slik liten og snever festival kunne hatt så mange besøkende i Norge.

Ina Sagstuen og Natali Garner i Propan, Tarp-festivalen i Vilnius, høsten 2013

Hvor ser du for deg at du er om 10 år?

10 år er lenge til. Jeg vet ikke. Jeg håper jeg har det cirka sånn som jeg har det nå, bare flere prosjekter, mer spilling og mer reising. Jazzmiljøet er et veldig godt miljø å være i, både kreativt og sosialt, så jeg håper bare det fortsetter!

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Hovedsaklig har jeg søkt penger til Trafo for et prosjekt som het «stumfilmkonsert» og var et samarbeid mellom Lillesalen konsertserie og Cinema Neuf, begge foreninger på Chateau Neuf/Studentersamfundet. Det var jeg og en kompis som hadde fått lov til å arrangere stumfilmkonsertene, som gikk ut på å sette stumfilm av alle slag, både private opptak, gamle spillefilmer og mer live visual-ting til live musikk. Hadde det ikke vært for Trafo, hadde vi ikke kunnet gjennomføre det prosjektet. Også turneen til Propan hadde blitt vanskeligere å gjennomføre uten støtten. Trafo har betydd muligheten til å gjennomføre ønskede prosjekter på en profesjonell måte, og det har vært veldig gøy.

Nå i det siste har jeg begynt å legge ut litt av arbeidet mitt på min Trafo-profil. Det er gøy å se hva andre holder på med, og også å få tilbakemelding på arbeid man har gjort av folk som ikke kjenner meg, men som bare opplever det de ser, leser eller hører.

Antler på Pizdets! i Oslo, desember 2013. Foto: Morten Espeland

Sjekk ut Natali Garners profilside på Trafo og hør mer av musikken hennes på Soundcloud. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.