Selv skriver Fredrik S Hagen hele tiden. – Skrivingen er aldri over, det er ikke mulig å ha et endelig mål, den leder meg hele tiden inn på noe nytt. Om jeg likevel skulle hatt en mål, ville det vært å skrive noe som gjør inntrykk på en person. Det hadde vært stort.

Han driver også med mer utadrettet virksomhet – fanzineproduksjon, opplesninger, musikk – men alt er i litteraturens tjeneste.

Trafo synes det er på høy tid å bli bedre kjent med denne aktive, meningssterke stemmen.

– Jeg er født og oppvokst i Odda i Hardanger, for tiden er jeg bosatt i Bergen, forteller Fredrik. – Jeg har studert kunsthistorie, og senere ved lærerskolen i Bergen. For tiden skriver jeg en mastergrad i historiedidaktikk. Når jeg ikke har studert, har jeg arbeidet, blant annet i tungindustrien, som lærer og med ymse oppgaver i kulturnæringen.

Jeg har ingen formell kunstutdannelse, verken i musikk eller skriving. Jeg er likevel ikke autodidakt, jeg har lært av å lese og å lytte til andre. At min far er hobbymaler har også vært viktig for meg.

Når ble interessen din for poesi og skriving vekket? Hva var det som fikk deg i gang?

Det er det vanskelig å si noe om. Jeg har skrevet fortellinger så lenge jeg kan huske, men jeg tror ikke jeg skrev noe mer enn andre. Alle må jo skrive og dikte i barneskolen. Da jeg var i de tidlige tenårene ble jeg besatt av å skrive sangtekster.

Den første diktboken som var viktig for meg var Jan Erik Volds Mor Godhjerta. Jeg kjøpte den da jeg var 15-16 og jeg har aldri sluttet å lese den. Det er helt spesiell bok. Den fikk meg likevel ikke til å skrive dikt, det skjedde først en stund senere når jeg kom over bøkene til Nils-Øivind Haagensen. Fra da av skrev jeg stadig færre sangtekster, og stadig flere dikt. Jeg har skrevet like intenst hele tiden.

Tekstene dine later ofte til å ha et personlig utgangspunkt. Hva er det som tiltrekker deg ved akkurat denne typen tekster?

Jeg er overbevist om at tekster som ser innover i stedet for utover kan si mye mer om oss som mennesker, og er ikke det poenget med litteratur? At vi skal skrive oss frem til noe vi ikke kunne forstått på noen annen måte? Dersom man ønsker å si noe om samfunnet, kan man skrive artikler.

Jeg sliter med å lese tekster som er åpenbart oppdiktet, og det tror jeg mange andre også gjør etter den bølgen med selvbiografisk litteratur som har herjet i Norge. Teksten må etterligne hjertet, ikke verden.

Det betyr likevel ikke at tekstene mine er selvbiografiske. Jeg tar utgangspunkt i et lyrisk jeg som ikke forholder seg til verken meg som forfatter eller en annen oppdiktet fortellerstemme.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber? Bruker du for eksempel mye tid på forberedelser eller er du mer typen som kaster seg ut i teksten?

Jeg har hele tiden med meg en notatbok i jakkelommen. Jeg skriver ned ting jeg hører eller tenker. Siden prøver jeg å skrive det inn i lengre tekster. Jeg forholder meg hele tiden til mine egne tekster. Jeg klipper og limer i dem for å se om det kommer frem noe nytt.

Jeg stjeler også ganske mye fra andres bøker. Når jeg setter en annens setning inn blant mine egne, forandrer hele teksten seg.

Så derfor kan jeg ikke det ene eller det andre. Jeg kaster meg hele tiden ut i nye tekster, samtidig som jeg til enhver til planlegger hvordan jeg kan jobbe med de gamle. Tekstene mine er aldri ferdige, men noen forsvinner fordi jeg går lei av å jobbe med dem.

Har du noen litterære forbilder du vil trekke frem?

Jeg er redd for å trekke frem noen i tilfelle jeg skal glemme noen andre. Det som står mitt hjerte nærmest er norske diktere. Det er skrevet utrolig mange fine diktbøker som nesten ingen leser.

Skal jeg likevel trekke frem noen, vil jeg trekke frem de jeg skriver sammen med: Jonas S. Rudjord, Paal Maage Elstad, Sofia Marie Hamnes, Sunniva Storebø, Katrine Heiberg, Ine Sunde Lavik, Jørn Måkestad og mange flere. De er alle unge og uutgitte, men at de skriver og deler tekster med meg er enormt inspirerende. Uten å ha noen å skrive med hadde jeg skrevet mye dårligere tekster enn jeg gjør i dag.

Hvordan er poesimiljøet i Bergen for tiden?

Jeg har inntrykk av at det er et veldig godt miljø i Bergen for tiden (uten å ha så mye å sammenligne det med), samtidig virker det også veldig skjørt, fordi det er snakk om relativt få mennesker. Nå er miljøet veldig åpent. Det er ikke noen store skiller mellom de mest anerkjente poetene og de uutgitte. Vi kan snakkes alle sammen. Det tror jeg er viktig for å opprettholde et slikt miljø.

Hva kan du fortelle om diktfanzinen Forsvinningspunkt, som du er med på å utgi?

Forsvinningspunkt er en diktfanzine som jeg har arbeidet med i tre år. Så langt har vi gitt ut 12 nummere. Det er en fanzine for uutgitte poeter i Bergen, og så langt har det vært store interesse rundt prosjektet. På det meste har det vært over hundre mennesker i salen når vi har lansert nytt nummer.

Vi startet Forsvinningspunkt fordi vi ville ha lesere. Jeg tror det er veldig viktig for alle som skriver. Kunst er laget for å bli delt.

(Illustrasjonen til høyre er fra siste nummer av Forsvinningspunkt og er laget av Daniel Askeland.)

Du er også involvert i å arrangere åpen mikk-kvelder i Bergen, hvor alle som vil kan komme og lese dikt. Hva er forskjellen på å lese og å høre et dikt?

Å lese er veldig personlig. Da er man alene med teksten. Det kan være en veldig intens opplevelse. Når man er på en opplesning er det en avstand til det som blir lest. Samtidig blir diktet noe annet når det bli lest høyt, man legger gjerne merke til andre ting ved diktet.

Det er selvfølgelig også en smakssak, noen foretrekker å lese, andre å lytte. Jeg tror opplesninger er viktige først og fremst fordi jeg synes det er utrolig fint å høre på oppleste dikt.

Som medlem av bandet Blodtokt har du laget mørk rock av diktene til blant andre Jakob Sande. Hva tror du Sande ville ha ment om tolkningene deres?

Ha! Det kan jeg ikke si så mye om. Jeg har ikke et tydelig inntrykk av Sande som person. Men i Blodtokt så var vi opptatt av det mørke, noe som Sande også ofte var, så jeg innbiller meg det ikke hadde bitt han imot. Platen vi gav ut bar navn etter Hofmos første bok. Jeg tror hun hadde satt pris på det. Som henne prøvde vi å være så ekspressive som mulig.

Hvilke ambisjoner har du for skrivingen din?

Nå arbeider jeg med en bok som jeg håper kan være ferdig om så ikke så alt for lenge. I løpet av livet vil jeg skrive så mange bøker som mulig. Skrivingen er aldri over, det er ikke mulig å ha et endelig mål, den leder meg hele tiden inn på noe nytt. Om jeg likevel skulle hatt en mål, ville det vært å skrive noe som gjør inntrykk på en person. Det hadde vært stort.

Du har rukket å bli 23, og er dermed for gammel til å bruke Trafo. Men hva har du fått ut av å være medlem her?

Trafo har vært med på å utvikle min forståelse over at skriving (og annen kunst) er en dialog. For å kunne være noe i det hele tatt, må teksten bli lest. Det er en avgjørende tanke i min skriveprosess.

Du kan se eksempler på Fredriks tekster på profilsiden hans. Sjekk også ut diktfanzinen Forsvinningspunkt. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.