TrafoProfil: ine s.

Publisert 5. juni 2015

Sist oppdatert 5. juni 2015

News article image

Som autist opplever ine at hjernen hennes ikke greier å filtrere ut all den unødvendige informasjonen som fanges opp av sansene. Heldigvis har hun skrivingen.

Med sine presise, små hverdagstekster har ine inspirert mange Trafo-brukere de siste tre–fire årene. Nå i mars ble hun også kåret til Månedens TrafoTalent.

ine er helt åpen på at hun skriver med et ganske spesielt utgangspunkt: For ikke lenge siden fikk hun diagnosen autisme. Det innebærer blant annet at hun har overfølsomme sanser, men mangler ord for følelser. ine er den følelsesblinde poeten.

Vi kunne nesten ikke la være å gjøre oss bedre kjent med henne.

– Jeg heter Ine, blir tjue i november, og kommer fra ei lita bygd i Troms, forteller hun når Trafo ber henne fortelle litt om seg selv. – For tida bor jeg i Harstad. Etter grunnskolen gikk jeg to år medier og kommunikasjon, starta på tredjeåret, påbygging til generell studiekompetanse, men droppa ut etter et halvt år, og brukte ett og et halvt år på å ta påbygging, pluss et ekstra realfag, som privatist/nettstudent.

Det har blitt så krunglete som det har blitt, fordi jeg gikk nesten nitten år av livet mitt uten å ha en autismediagnose. Når du har en funksjonshemming som hverken du eller de rundt deg vet om, sier det seg selv at ting blir vanskelige. Jeg har drevet mye med hest og fotografering, og var aktiv i 4H en gang i tida.

Når ble interessen din for lesing og skriving vekket? Hva var det som fikk deg i gang?

Ha ha, jeg har ikke peiling? Det har bare alltid vært sånn, spesielt med lesinga. Da jeg var yngre, mens andre barn ble pressa av foreldrene sine til å lese mer, fikk jeg beskjed av mamma om å lese mindre! Jeg leste natta gjennom, for når jeg først forsvant inn i en bok, glemte jeg tida, merka ikke behov for å spise, gå på do, sove, alt det eksisterte ikke for meg lenger.

Men interessen for skrivinga starta vel da vi begynte å skrive stiler på ungdomsskolen. Heldigvis hadde jeg en entusiastisk norsklærer som brant for faget sitt, og som var utrolig støttende når det kom til norskarbeidet mitt. Det hjalp mye på.

Hva er det litteraturen gir deg som du ikke finner andre steder?

Helt ærlig? Et pusterom. Det er hjemme, det er der jeg kan slappe av og være meg selv. Jeg vet ikke, når jeg leser, skriver, jobber med ord på en eller annen måte, så er det som om noe klikker inni meg, og jeg faller på plass i meg selv, hvis det gir mening? Jeg får en sånn “åh akkurat her skal jeg være”-følelse.

Tekstene dine later ofte til å ha et personlig utgangspunkt. Hva er det som trekker deg til å skrive akkurat denne typen tekster?

Det er det eneste jeg kan, det faller naturlig for meg. Siden jeg er autistisk, har jeg også noe som kalles for følelsesblindhet. Det “riktige” ordet er alexithymi, og kan direkte oversettes til “ingen ord for følelser”. Det betyr blant annet at jeg har skikkelig dårlig fantasi, rett og slett. Det pleide å bekymre meg, og jeg trodde jeg aldri kunne bli forfatter, men så fikk jeg en venn som sa “alt kreativt er en refleksjon av en selv”, og da føltes det mer okei å skrive personlige tekster.

ånden
jeg går ned trappa. i stua
står tv-en på med lavt, nesten uhørlig volum.
pappa ligger på sofaen, han snorker.
samboeren hans sover i en sånn stol
som du kan trekke ut, lene bak.
mellom beina hennes ligger en liten
papillon-valp med lukkede øyne.
jeg går inn på badet, tisser, går ut igjen,
slukker lyset og lukker døra.
valpen har heva hodet
og ser på meg.
jeg går opp trappa igjen, opp til rommet,
lukker døra.
jeg hører fortsatt snorkinga.
det er en fredagskveld i april,
klokka er halv tolv,
jeg er ånden som går.

Du kommer stadig tilbake til at du er autistisk. Hvordan tror du dette du kaller en “usynlig funksjonshemming” påvirker skrivingen din?

Det påvirker skrivinga mi på alle nivå, over alt, hele tida. Ikke bare på grunn av problemer med medmenneskelige relasjoner og følelsesblindhet, men også siden sansene mine er overfølsomme. Hjernen min greier ikke filtrere ut unødvendig informasjon som fanges opp av sansene.

Dette kommer kanskje ikke så godt til syne i diktene mine, men når jeg skriver lengre, mer novelle-lignende stykker basert på ting jeg har opplevd, kommer det ofte med små detaljer som jeg tror mange bare ikke legger merke til. Jeg greier ikke å ikke legge merke til dem, fordi jeg er autistisk. Det er både en velsignelse og en forbannelse, for det tilfører tekstene mine noe spesielt, men det er veldig slitsomt å legge merke til alt hele tida.

Det er som om jeg ikke har noe filter for hva som kommer inn, det er ingenting som fanger opp spam og søppelmail, og sender det til en egen inboks.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber? Er du for eksempel av typen som alltid går rundt med notisblokk i lommen? Har du fast kontortid? Bruker du mye tid på å redigere tekstene dine?

Penn og papir er alltid i lomma, ja! Det brukes mest til å notere ned fugleobservasjoner, men også observasjoner av omgivelser, mennesker, samtaler, små tanker.

Jeg bruker for mye tid på å redigere… Når jeg tror jeg har noe godt, bruker jeg så mye tid på å finpusse og prøve å få det akkurat rett, at jeg ender opp med å ødelegge det potensielt særegne ved det, og jeg gjør meg selv drittlei av mine egne tekster, som igjen fører til at det ikke føles rett. Det blir en slags vond sirkel. Jeg må jobbe med å jobbe mindre, tror jeg.

Jeg har ikke fast kontortid, men jeg bruker en del tid på mengdeskriving, det vil si, jeg skriver dagbok.

Siden din på Bokelskere.no vitner om at du er en ivrig leser. Kan du fortelle om en bok eller forfatter som har gjort spesielt stort inntrykk på deg?

Himmelrike og helvete av Jón Kalman Stefánsson. Den boka… er alt jeg kunne bedt om, alt jeg ikke visste at jeg ønska meg, pakka inn i 202 sider. Jeg greier ikke helt å sette ord på hvorfor den gjorde så stort inntrykk på meg; jeg leste den for et halvt år siden, og jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på den. Det virker bare som om den er skrevet for meg. Handlinga er satt hundre år tilbake i tid, på Island, og den har et nydelig poetisk språk, barske fiskere som drikker svart kaffe, det kunne like godt vært bestefar det var snakk om. En hovedperson som drømmer om ordene, som finner trøst i diktene, kloke ord om livet, døden, havet, kjærligheten, alt det der, skriving.

Den har en helt unik atmosfære, og selv om den er oppdiktning, føles den ekte og ærlig, men uten å være overveldende og brutal, sånn som nyhetene og Drageløperen føles.

Hvor finner du inspirasjon utenom litteraturen?

I mennesker og medmenneskelige relasjoner, samspillet mellom meg og de rundt meg. Også naturen, dyr, musikk, historier og falmede fotografier fra gamledager, alt det sansene mine fanger opp, alt det jeg tenker og føler. Faktisk henter jeg relativt lite inspirasjon fra litteraturen.

drøm / virkelighet
jeg drar tilbake i tid
for å kjenne henne hvile
hodet sitt mot brystet mitt
pelsen er varm myk hvit
med fjellvann i øynene sier hun:

“det er på tide å gå videre nå
og det er greit”

jeg klemmer vaskebjørn-bamsen
hardt mot magen drukner den
i spytt og sorg tror jeg må spy
men sovner igjen til slutt

Hvilke ambisjoner har du for skrivingen din?

Å fortsette. Det er alt, egentlig, jeg skal fortsette å skrive. Jeg skal gå Skriveverksted på folkehøgskole til høsten, men lengre enn det har jeg ikke tenkt. Så lenge jeg kan huske, har jeg drømt om å skrive en bok, så forhåpentligvis får jeg det til en dag.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker Trafo sånn som fotografer bruker Flickr, kan man vel si. Det finnes ikke mange plattformer for å dele tekst, i hvertfall ikke norsk tekst, så det er fint å ha en plass “å gjøre av dem” når jeg er ferdig, i stedet for at de bare skal sitte innesperra i digitale mapper. Det er fint å ha en plass hvor du kan vise fram det ferdige produktet ditt, på en måte, selv om det ikke nødvendigvis er så stort publikum.

Norskundervisninga på videregående var skuffende, så mentorkommentarene på Trafo har vært, og er fortsatt, uvurderlig for utviklinga mi. Det hender ofte at tekster jeg trodde var ferdige, får en lærerik kommentar, jeg jobber videre og det forbedrer teksten min.

Så Trafo blir både en slags delingsplattform, og en viktig arena for læring. Først og fremst læring.

Se flere av ines tekster på profilsiden og bloggen hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.