– Navnet er Niklas Gløsen med en alder på 19 år og en høyde på 171 cm, forteller han til Trafo. – Det dekker vel det fysiske aspektet av hvem jeg er. Hovedsaklig er jeg en noenlunde introvert person med mange interesser som tilfeldigvis også tegner.

Si hei til Niklas, selverklært introvert, drodler og lærevilling skribent. Etter å ha fulgt produksjonen hans med interesse i et par år nå, syntes vi det var på høy tid å slå av en prat. Den utviklet seg til en lengre samtale om livet og kunsten og det å ta på seg alt for mange verv.

– Jeg er født og oppvokst i Malvik, som er kommunen mellom Værnes og Trondheim by, begynner han. – De fleste har ikke hørt om den. Gikk allmenn på Malvik videregående skole, men har i ettertid tenkt at jeg heller skulle gått media. Jeg har ikke den mest spennende bakgrunnen, men jeg har hatt verv i mange forskjellige organisasjoner og var på et tidspunkt fungerende leder og eneste medlem for Operasjon Dagsverk i Sør-trøndelag. Jeg var en vervhore, hvis jeg kan ta meg friheten til å si det. Ett tips til andre der ute: Prioriter jobb foran verv, plis. I made a mistake.

Kan jo like godt ramse opp et par flere verv når jeg først er i gang her: Ble kasserer i elevrådsstyret i første klasse i videregående, noe som da mente at jeg ble det første medlemmet i elevrådsstyret som gikk i første klasse gjennom hele skolens 25 år lange historie. Har også deltatt på UKM i fire år og gått videre til festivalen tre år på rad.

Hvis jeg skal beskrive meg selv fra videregående så vil jeg nok si: “en introvert som ikke klarer å si nei”. Har også gått på turn i fem år (fra jeg var 9 til jeg var 14) og kan ta baklengs salto på bakken. Det funker som partytriks.

Kan du fortelle litt om inspirasjonskildene dine? Hvem eller hva fikk deg til å begynne å tegne og skrive?

Jeg dikterte min aller første historie i barnehagen. Barnehagetanten min syntes tydeligvis at det jeg bablet om var interessant nok til å skrive ned – noe jeg er glad for at hun gjorde. “Historien om høvelmannen” heter den. Gjennom barneskolen skrev jeg fremdeles og hadde som mål å fylle opp 100 sider med forskjellige historier. Jeg kom til 25, men det var en grei erfaring å ha med seg. Man kan derfor si at barnehagetanten min er grunnen til at jeg begynte å skrive – med oppfordring fra foreldrene mine selvfølgelig.

Støttebjelke
Du hater alt. Det var ikke alltid slik – du elsket før.
Det er og var bestandig «før».
Før hva?
Før du nådde et punkt
hvor du
bestemte deg for at du var
ubrukelig?
At du ikke betydde noe for
noen?
Alle sammen som betyr noe for meg
– forlater meg,
fortalte du meg.
Du prøver å slukke bruer
som allerede er brent ned
med tårene dine,
men hva hjelper vel det
når flammene allerede har dødd ut?
Prøv alt du vil,
svarte jeg
– støttebjelken av isopor.

Nå for tiden tar jeg inspirasjon fra det meste. Det mest spennende å skrive om er det banalt kjedelige og prøve å gjøre det spennende. Livet består for det meste av kjedelige øyeblikk, så det hjelper å gjøre dem spennende. Føler jeg gjør litt det samme når jeg skriver om meg selv, for å være ærlig. Jeg er ikke den beste forfatteren, men jeg lærer for øyeblikket. Det meste jeg skriver er basert på egne opplevelser og følelser, noe som i blant leder til at jeg skriver om kjedelige ting. Neida. Joda. Okei, jeg eksperimenter egentlig med det meste når jeg skriver. That’s my final answer.

– Jeg begynte å tegne i barneskolen. Originalt ville jeg lage tegneserier, tror dette var rundt 3.–4. klasse, men fant ut at jeg ikke var særlig morsom. Jeg tok opp tegneserietegning igjen i sjuende klasse som en slags terapi. Dette var ikke lenge etter jeg ble diagnostisert med ADD. Tegneseriene jeg tegnet da, ble praktisk talt en dagbok. Bieffektene til medisinen jeg fikk gjorde meg deprimert og min måte å rasjonalisere min egen situasjon på, ble gjennom tegning. En kompis av meg, Petter, tegnet ofte med meg og vi lagde store strekmannkriger med A4-ark vi tapet sammen.

Jeg tok opp tegnestilen jeg har nå på første skoledag i åttende klasse, i et forsøk på å roe med selv ned når jeg var omringet av folk. Det var også rundt denne tiden jeg leste en bok som betyr mye for meg. Tittelen på boken er “Soft City”, og den er tegnet/skrevet av Pushwagner. Jeg ble forelsket i detaljene, men på den tiden så jeg glatt forbi budskapet til hele boken, som deler mange likheter med filmen “Play Time” som kom ut i 1967, rundt samme tid boken ble laget. Dette førte til at jeg så detaljene ikke som en konformistisk våt-drøm, men heller en måte å fange oppmerksomheten til forbipasserende og gjøre tegning til et pseudo-interaktivt media. Litt som “Finn Willy”.

I de siste tegningene mine har jeg heller valgt en mer personlig tvist og fokusert på budskap, subjektivitet og følelser istedenfor popkultur-referanser, eskapisme og objektivitet.

Er du av typen som alltid tegner og drodler eller er du en av dem som trives best med faste kontortider?

Jeg er nok en drodler. Men dette betyr også at jeg sjeldent gir meg selv deadlines og derfor liten grunn til å gjøre meg ferdig med tegningene jeg starter på. Jeg er en skikkelig prokrastinator, noe jeg må få fikset før jeg starter på høyskolen. Der skal jeg drive med animasjon og digital kunst, så der forventer jeg en god del deadlines. Har merket at jeg arbeider godt under press, så det går nok fint. Jeg trenger litt disiplin.

Hva får du ut av tegningen som du ikke får ut av skrivingen? Og omvendt?

Når man skriver, så må man være nøyaktig. Hvert ord skal lede opp til en logisk avslutning. Følelser skal bli presentert på en forståelig måte. Selv om karakteren man skriver om kanskje ikke er sikker hvilke følelser den sitter på, så må forfatteren være fullt klar over det som foregår. Det er mye tenking når man skriver. Med mindre man skriver bizarro og eksperimentalt, noe jeg gjør. Men jeg tenkte mye mer når jeg skriver enn når jeg tegner. Med tegning kan jeg få følelser ned på arket som jeg ikke klarer å beskrive med ord.

Som et visuelt eksempel, i mine egne øyne, så kan man si at en tegning er en muskett og en novelle er en rifle. Tegningene mine er fylt med følelser og tanker som dukket opp i prosessen og er litt over hele stedet. Det er ofte vage følelser mikset inn med ekstremt sterke følelser. En novelle treffer, igjen, nøyaktig. Når jeg skriver, vet jeg hva jeg vil skrive, men må bruke lang tid på å finne ut hvordan jeg vil formulere meg for å gjøre budskapet mitt forståelig. Når jeg tenker meg om, så tror jeg dette har noe med at tegning er mye mer personlig for meg og tegner derfor for min egen del uten mye tanke over hva andre tenker om tegningen.

Som tegner eksperimenterer du med mange forskjellige uttrykk. Er du på leting etter den ene, rette stilen eller er det et mål i seg selv å prøve ut mye forskjellig?

Å, jeg har lyst til å prøve alle stilene jeg kommer over. Jeg liker strengt tatt ikke min egen stil en gang, men alle kunstnere bør ha en “egenhet” ved det de lager, noe som er lett gjenkjennelig. Jeg føler jeg har oppnådd dette, og denne stilen dukker opp uansett om jeg vil det eller ikke. Dette kan jo selvfølgelig bare være meg, ettersom jeg har blitt så vant med den, men etter mange kommentarer fra andre tror jeg at stilen min er ganske lett gjenkjennelig. Og det som er så greit med det, er at jeg kan utvikle stilen min i den retningen jeg vil. Og da jeg ble fortalt at “Vi måtte jo ha en Niklas-tegning!”, da jeg tegnet en illustrasjon for Menneskerettighetsuka 2015, så ble jeg veldig glad.

Med støtte fra blant andre Trafo selvpubliserte du i fjor boken “Om morgenen kan jeg fly”. Hvilke erfaringer sitter du igjen med etter det prosjektet?

Det er faktisk ikke så vanskelig å selvutgi en bok. Sure, man må google en god del og finne noen som vil trykke opp bøkene til en grei pris, men i ettertid var det mye mindre arbeid enn jeg trodde. Okei, jeg tegnet 26 tegninger og boken endte opp på 150 sider. Men vet du hvor kult det er å si at du utga en bok da du var 17? Veldig kult, lemme tell ya.

Jeg startet i første klasse og ble ferdig etter ett og et halvt år, noe som betyr at jeg utga den i andre termin i andre klasse. Det var også i 2013 at jeg møtte Mari. Mari drev med noveller og jeg fortalte henne om boken jeg skrev på. Senere begynte vi å snakke med hverandre på Facebook og hun nevnte at hun alltid har hatt lyst til å skrive noveller sammen med andre. Jeg sa: “Jeg kjenner et par som skriver, du kjenner et par som skriver, vi kan jo sette sammen et novelleprosjekt?” og det var nøyaktig hva vi endte opp med å gjøre. Det første novellprosjektet ble kalt “November” og det andre, som vi driver med nå, heter “2015”. Ja, vi liker datoer. Det har vært spennende, uten tvil. Det var noe jeg ville prøve og jeg prøvde det. Det er en ting jeg kan stryke av bucketlisten min.

Jeg vil alltid prøve nye ting, det er slik man får erfaring til å uttrykke seg. Og hvis man kan uttrykke seg, så kan man produsere spennende noveller og tegninger.

Du har vært involvert i UKM-festivalen både som deltaker og nettredaktør. Hva er det beste med UKM?

Først og fremst, så er deltaker og nettredaktør synonymer i denne konteksten. Man deltar også som nettredaktør. Men, ja, jeg har deltatt som kunstner og nettredaktør. For min del vil nok det beste være det sosiale rundt det hele. Jeg gravde meg selv ned i min egen verden og opplevde skolehverdagen som et slit.

Men gjennom UKM møtte jeg mange med like interesser og folk som likte det jeg drev med. Det var en åpenhet jeg ikke var vant med. Man kunne snakke med alle uten å være redd for å drite seg ut. På skolen følte jeg at alt jeg gjorde ville følge meg for resten av livet, noe jeg humrer godt av når jeg tenker på det nå. UKM gjorde meg til en mer sosial person og gjorde meg mer åpen for nye opplevelser. Derfor kan jeg anbefale UKM ikke bare som en platform for å promotere talentet ditt, men også som en platform for å få venner.

Hva jobber du med akkurat nå om dagen?

Aii, det er nok dårlig med jobb akkurat nå. Planen blir å få seg jobb når jeg begynner på høyskolen, for å få råd til annen mat enn frossen pizza. Men ellers har egentlig sommerferien gått til latskap. Er ikke spesielt stolt av det, men jeg fikk ihvertfall en pause jeg har ventet lenge på. Nå blir det full rulle i tre år i Hamar, noe jeg faktisk gleder meg mye til!

Hvilke ambisjoner har du på lengre sikt?

Redde verden, bli filmstjerne, bli en underdog som vinner alt, osv. Vel, egentlig ikke. Men det er ikke å legge skjul på at jeg har veldig store forventninger til meg selv. Jeg vil nå førsteplass, men jeg er for lat. Jeg redd for å skuffe, men føler at jeg har skuffet ofte. Dette fører som oftest til en ond sirkel som jeg må bryte ut av i ny og ne. Men jeg sitte igjen med erfaringen, noe som er greit.

Til syvende sist så er vel ambisjonen min å lage noe som jeg blir husket for. Ikke nødvendigvis for å bevise noe for noen, men heller for å inspirere andre til å skape, uansett hvor klisjéaktig det høres ut. Jeg vil at folk skaper nye ting, som fører til at andre blir inspirert. Og jeg vil skape noe jeg er stolt over. Jeg vil skape noe som får det til å føles som om jeg har brukt livet mitt til noe fornuftig. I mellomtiden har jeg ambisjoner om å bli bedre og om å lære.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker Trafo for konstruktiv kritikk. Det er annerledes enn å laste opp tegningene mine på Facebook, hvor jeg får svært lite konstruktive tilbakemeldinger (men fortsett gjerne å kommentere på tegningene mine!), eller Reddit, hvor det føles ut som om jeg kaster tegningen i et svart hull.

Ideen om gjestementorer er genial, og med tanke på antall medlemmer føles det mye sterkere at noen legger til en av tegningene mine som favoritt enn at noen liker tegningen min på Facebook (men fortsett gjerne å like tegningene mine også, plz).

Jeg gjetter Facebook har opplevd en liten inflasjon av intetnettpoengene sine. Det var også Trafo som ga meg midler til å trykke opp boken min, noe jeg er veldig takknemlig for. Det er utrolig kult at dere tror nok på unge talenter til å gi dem midler til å oppfylle drømmene sine.

Se flere av Niklas sine tekster på profilsiden hans og på Facebook. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.