Trafo eksisterer på grunn av brukere som Daria Osipova. Ikke bare poster Daria egne tekster og bilder på sidene våre, men hun kommenterer også andres bidrag flittig og benytter seg av mentortjenestene. Hun skaper og bidrar i like monn.

Vi i Trafo ble etter hvert nysjerrige på hvem ildsjelen bak all denne aktiviteten var, og bestemte oss for å slå av en prat. Det ble en forfriskende samtale om teater og poesi, kunst og politikk, Jimi Hendrix og meningen med livet.

– Jeg heter Daria Osipova, jeg er 19 år og kommer fra Frosta, begynner hun. – Jeg flyttet til Norge fra Uljanovsk i Russland da jeg var 11 år. Gikk realfag på videregående, og går nå årsstudium i allmenn litteraturvitenskap på NTNU.

Hvordan oppdaget du teateret?

Jeg var med på teater da jeg var liten, og startet igjen når jeg flyttet til Frosta – mest fordi det var en gutt jeg likte som drev med teater, haha. Gjenoppdaget det igjen halvveis gjennom videregående – jeg var glad i både realfag og kunst, men da jeg startet på VGS ble det lite av det siste. Det var veldig tørt med bare realfag, men så kom det noen på skolen som skulle sette opp en forestilling, «Super» av Knut Nærum og ville ha med flere folk. Jeg syntes det hørtes gøy ut og ble med. Og jeg har ikke angret på det!

Jeg husker fortsatt den gode følelsen jeg hadde etter en av de første øvingene – jeg gikk til bussen, var sliten, men tenkte at hvis jeg kunne drive med dette i livet mitt, uansett hvor hardt det var, ville jeg være lykkelig. Jeg var sliten, men på en god måte. Jeg hadde lyst til å komme tilbake, selv om jeg ble sliten i både kroppen og hodet.

Hva var det som fikk deg til å begynne å skrive selv?

Mest det at slutten på dette stykket, «Super», var så åpen. Historien føltes ikke fullkommen, og det var flere som syntes det, både skuespillere og publikum – det virket som om stykket kunne ha en fortsettelse. Så jeg skrev en, fordi jeg klarte ikke å la det ligge. Dessuten måtte jeg få drive med teater, hvis ikke kom jeg til å føle meg dehydrert av fysikken og matten på skolen. Og det var lite teatertilbud til ungdom i området, så i stedet for å vente på at andre skulle starte noe, startet jeg selv.

Men skrivingen startet ordentlig først da jeg fikk være med på prosjektet «Unge Dramatikere» ved Trøndelag Teater – fantastisk prosjekt der i utvikler egne manus og får de satt opp. Vi hadde mange skriveworkshops med mange flinke, dyktige folk, skrev tekster og fikk tilbakemeldinger. Det var også der jeg oppdaget at jeg klarer å komme inn i flow, en tilstand der jeg skriver ned alt som går gjennom hodet mitt, ufordøyd. Det var veldig befriende – jeg kunne endelig bruke ord på en måte som føltes riktig, som kom rett fra meg. Det ble en måte å prosessere verden på, takle det hele, kommunisere og knytte bånd, samt se inn i hodet til andre. Hvis jeg kunne legge frem mine tanker ned på papiret for andre å se, slik at folk kunne bli kjent med meg, få med seg det jeg ser fra mitt ståsted, så kunne jeg gjøre det samme med dem også. Det var som om en ny verden åpnet seg.

Hvordan vet du om en tekst skal bli til et stykke dramatikk eller for eksempel et dikt?

For å være ærlig så føler jeg meg bare frem. Diktene kommer som regel til i øyeblikket, og så stopper jeg når jeg ikke lenger føler jeg har noe å si. Slik sett beskriver diktene bare én følelse, én stemning, noe som er veldig øyeblikkelig, flyktig, som er vanskelig å få fatt på, men som er ønskelig å få fatt på. Dikt kan være så mangt.

Kvitveis
Han held meg så kjært
Blant kvite blomar held han meg ikkje lenger
Eg heldt fast i han men han slapp taket
Og da kunne eg ikkje anna
enn å fylgje etter

Når det kommer til dramatikk tror jeg det har en tendens til å uttrykke flere følelser, ikke bare én, men gjerne flere motstridende følelser og stemninger. Kanskje blir dramatikken mer dynamisk sånn sett, at det er en slags utvikling der (selv om det ikke nødvendigvis er det). Et stykke dramatikk kommer gjerne av en større idé, mens dikt er mer stemninger. Dramatikken har plass til mer, og derfor kan jeg gjøre mer, si mer, ta for meg større problemer, situasjoner – idéer. Jeg skriver gjerne ned ting i øyeblikket, og ser om jeg har lyst til å utvikle det videre til noe etterpå. Jeg føler meg frem.

Hvor finner du inspirasjon utenom teateret?

Overalt! I mennesker, naturen, byen. Jeg har nettopp flyttet til Trondheim, og det er alltid så mye å se på. Jeg synes det er fint å kjøre buss og se på de andre passasjerene – jeg lurer ofte på hvem de er, hvordan de har blitt som de har blitt, hvor de er på vei. Og spør meg selv hva de er redde for. Det hjelper meg å se de store folkemassene som enkeltmennesker, og enkeltmennesker er fascinerende, relasjonene mellom enkeltmenneskene, hvordan de vraker hverandre, elsker hverandre, og hvordan disse menneskene bygger til sammen et samfunn, der vi bor sammen.

Men jeg tror jeg stirrer veldig mye på andre. Det kan sikkert være creepy, men i byen kan jeg bare forsvinne i en folkemasse, og så er det ikke sikkert folk ser meg igjen, så det er ikke så farlig. Naturen er også viktig. Og musikk, musikken gir mange ideer.

En del av det du skriver har en tydelig politisk brodd. Hva slags plass mener du politikken bør ha i kunsten?

Jeg har ikke tenkt over at politikken sniker seg inn i skrivingen min. Men jeg mener at politikken har en stor del i kunsten – politikk og kunst er tross alt to sider av samme sak; mennesket. Kunsten kan selvfølgelig eksistere uten politikk, og det gjør den, men ved å formidle noe politisk gjennom kunst kan man nå ut til flere, og kanskje også mer direkte.

Kanskje er det slik at folk ikke tror på politikere, og i tillegg oppfatter kunstnere som fjerne, som om kunstnere ikke har noen bein på jorda og dermed ikke tror på noen av hverken kunstnere eller politikere, men vi kan jo prøve å formidle noe likevel. Jimi Hendrix gjorde det, med sin versjon av «The Star Sprangled Banner», og det var virkningsfullt. Vi ser fortsatt tilbake på det.

Kulde
Går forbi Høgskoleparken
Trærne, bladene, trappene
Plakatene i oppgangene, nummerskilt på husene
Noe skjer bak hjørnet
Musikken overdøver alt og lysene
Jeg vet ikke hva som er virkelig

De gir meg ro og setter meg i tvil

Hva jeg er

Hva jeg blir

Om dette slutter
Jeg er
Bladene faller straks

Festivalpass utgått, de har slengt det på bakken
Marinen er gul, ingen går her
Nidelva har snudd, fryser fast snart
Månen kommer frem og er full
Skinner i ansiktet til jeg er frossen
fast i gresset
ingen finner meg

Andre av tekstene dine er mer sanselige og kanskje også personlige. Hvor nær er du villig til å slippe leseren?

Det varierer. Men jeg prøver å tvinge meg selv til å komme meg ut av komfortsonen min og presentere folk med tekster som er veldig personlige. Det er flere tekster på Trafo som jeg var usikker på om jeg skulle legge ut eller slette etter at jeg hadde lagt de ut, men jeg lar være. For jeg er meg, det er det eneste jeg har å gi, og vi er alle mennesker. Om noen synes det er bra, er det herlig å høre. Om andre ikke liker det, så er det greit også. Vi er forskjellige, og jeg har tenkt å gjøre min greie, uansett hva folk synes.

Jeg skal prøve å bli bedre, utvikle meg. Og for å gjøre det må jeg også poste de mest personlige tekstene. Være sårbar for å bli sterkere – selv om det er lettere sagt enn gjort.

Du har erfaring både som forfatter, skuespiller og arrangør. Hva har du lært av å prøve ut så forskjellige roller?

Jeg har prøvd meg på journalistikk også, hehe. Det er et litt vanskelig spørsmål å svare på, men jeg tror at fellesfaktoren i alle er ansvar. Uansett hva du er så har du ansvar for et eller annet. Du står til ansvar for karakteren din. Til ansvar for teksten din. Til ansvar for din gruppe, Du oppdager også hvor mye kunst er – hvor mange uttrykksmåter det finnes. Forfattere, skuespillere og regissører er alle kunstnere, men uttrykker seg på forskjellige måter. Du ser at uansett hvordan du velger å uttrykke deg, er det greit. Og så er det gøy! Du kan gjøre uansett hva du vil, det finnes ikke grenser.

Hvor ser du for deg at du er om 10 år?

Forhåpentligvis er jeg ferdig med den utdanningen jeg har planlagt, forhåpentligvis klarer jeg å betale regninger ved hjelp av kunsten min, forhåpentligvis gjør jeg noe som gjør dette samfunnet litt bedre. Jeg ser for meg en lenestol, en pc og en katt? Kanskje. Halvmørke, og deadline som jeg må rekke. Sene kvelder, mye arbeid. Men mange eventyr. Jeg vet ikke hvilke. Også tror jeg jeg vil fortsette å lete etter mening, kanskje jeg aldri finner den. Mest sannsynlig. Meningsløshet er meningen med livet, kanskje.

Så å leve, å sanse og oppleve er min plan for den plassen jeg er på om 10 år. Men jeg håper uansett at jeg gjør noe bra, noe som gjør at mennesker får mer lyst til å utforske livet og være den de er. Jeg håper på det. (Men jeg ser for meg at det skjer gjennom teater da, haha.)

Commitment
Warmth down my neck
Converse on my feet
I’m saving you
With my eyes
With my hands
With my lips I’m saving you
And the ocean screams at me
My salty hair sticks to my cheek as I smile
Take you in my arms and commit double suicide

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg putter alt jeg føler for på Trafo! Det er på en måte mitt litt rene skrivebord, en mappe med litt utvalgte tekster. Også har jeg begynt å lese mer av andres verk, og det er fint å se hva andre driver med, ganske inspirerende. Som begynnende kunstner kan man ofte føle seg veldig alene og lure på om det man driver med egentlig betyr noe, om det er bare tull. På Trafo ser du andres verk og kanskje møter likesinnede, og ser at du ikke er alene. Det inspirerer til å fortsette.

Kommentarer fra mentorer er herlige å få, da er det fagfolk som har vært i feltet lenger enn deg som gir deg tilbakemelding og veileder deg. Samtidig får du bekreftet at det du driver med er interessant – for hvis fagfolk tar seg tid til å kommentere på verkene dine, må det jo bety noe. Det er en plass å gjøre seg synlig, et knutepunkt mellom de unge og det etablerte kunstnermiljøet. En inngangsport, kanskje.

Og så er det herlig å kunne søke om støtte til prosjekt – så får man gjennomført en idé som kanskje virket ugjennomførbar på grunn av det økonomiske. Det er en super arena for unge kunstnere til å møtes, oppdage, utforske hverandre og seg selv. Det gir mye inspirasjon, og trygghet. Det er en møteplass, et hjem. Jeg elsker det.

Se flere av Daria sine tekster på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.