Det å skulle få lov til å kommentere aspirerende kunstnerkolleger er et stort privilegium. Og jeg har fått lov til å kommentere andre kunstformer enn musikk.

Det er et ord som beskriver det jeg opplever med å få dukke ned i arbeidene, og det er avskjed. Det er en klar bevissthet om at tilværelsen har en endelighet i seg. Fokus er ikke på elendighet. Det jeg leser, ser og hører er en entusiastisk nøkternhet, som viser et annet bilde enn det jeg opplever media ønsker å fortelle.

Tilværelsen oppleves ikke som meningsløs, derfor arbeides seriøst med teknikk, form og materiale. Derfor er det få forsøk på en «postmoderne» konseptuell tilnærming, der det å skrive om verket, er viktigere enn å lage det. I parentes: kjenner til utallige eksempler på etablerte kunstnere av alle slag, som er så intellektuelt late (eller resignerte), at de tror at en idé har verkshøyde.

Det er en utbredt forståelse for hvor viktig det er med kunnskaper og ferdigheter. Det er unge kunstnere som er så trygge på seg selv, at de ikke er redde for å miste det de kunne ha trodd er det som egentlig er dem. Det vitner om en intellektuell modenhet å se at «jeget» er forskjellig avhengig av hvem man forholder seg til. I min generasjon (1964) er det dem som fortsatt lever i den tro, at de er født med et klart definert «jeg», som de på ingen måte ser noen mulighet av å kunne endre. Mens her opplever jeg en uttalt sjenerøsitet. Det er en vilje til å dele kunstneriske refleksjoner uten å være påtrengende, med en stor fortellerevne og -glede.

Dagfinn