– Hei, jeg heter Maja, svarer Maja Samsonstuen når Trafo tar kontakt. I to–tre år nå har vi fulgt denne aktive brukeren som kan poste søte tegninger av hester den ene dagen og noen ganske ubehagelige tekster den neste. Det føles som om det er på høy tid å bli ordentlig kjent med henne.

– Jeg er 21 år gammel og kommer fra Eidskog; en kommune med litt over 6000 mennesker rett ved svenskegrensen, forteller hun når Trafo ber henne begynne med det grunnleggende. – Jeg har vokst opp med en bror og masse dyr og har bodd et år i Sverige. Jeg har gått på musikklinja på videregående, tatt et år på folkehøgskole med skriving og studerer nå for å bli bibliotekar. Jeg lider av en overaktiv fantasi. «En person med over gjennomsnittet mange ideer,» er ordene som en god venn av meg har brukt.

Når og hvordan oppdaget du litteraturen?

Jeg har alltid likt å bli lest for, jeg har også likt å lage historier, men da jeg var liten var det tungt å lese og jeg var elendig på rettskrivning. I slutten av 6. klasse fikk jeg svaret på hvorfor; jeg har dysleksi. Da hadde jeg en grunn til å være dårlig og jeg kunne jobbe på mitt nivå. Etter det vokste interessen for lesing og skriving bare mer og mer. Men det var først da jeg begynte på folkehøgskolen at jeg begynte å behandle skrivingen mer som en jobb, og ikke bare som en hobby jeg drev med når jeg hadde lyst.

Noen av tekstene dine minner om fabler mens andre er veldig jordnære. Hvor finner du inspirasjon?

Inspirasjon kan jeg finne over alt, jeg jobber mye ut fra en følelser jeg får. Noen ganger kan det være noe jeg ser, noen ganger noe jeg hører. De beste tekstene kommer når jeg får en sterk og klar følelse å jobbe ut i fra. Det er sinnssykt vanskelig å forklare, men det er en slags summing av en stemning som forplanter seg i teksten. Noen ganger er det noe behagelig og søtt, andre ganger er det røft og brutalt.

Ellers prøver jeg å jobbe en del med å skrive ut i fra bilder eller tekstbiter jeg har klippet ut fra tilfeldige blader. Det viktige er å skrive ned ideen med en gang du får den, i hvert fall noen korte notater, så man ikke mister den.

Noen ganger kan det du skriver virke veldig personlig. Hvor nær er du villig til å slippe leseren?

Jeg er egentlig redd for å slippe folk for nær, men jeg har også en uvane av å slippe folk innpå meg veldig lett. Litt paradoksalt kan man vel si det er. I tekstene mine vet jeg ikke helt, det er egentlig ikke så mange tekster som er veldig personlige, men jeg har fått høre at jeg skriver godt om ting jeg ikke har opplevd selv, av folk som har opplevd det jeg skriver om. I teksten «En brå slutt» skriver jeg om en bilulykke, dette har jeg ikke opplevd selv, men jeg har blitt spurt om dette er noe jeg har opplevd det selv.

Jeg er så merkelig skrudd sammen at når jeg prøver å skrive dagbok, eller noe personlig… da stopper det opp, det klarer jeg ikke. Tekstene er kanskje personlig på et annet vis. Jeg legger mye av meg selv inn i teksten, selv om det som skjer kanskje ligger langt fra meg og mitt liv.

«Broren din er en engel»
Sa mamma.
Jeg gråt
Og pusset tennene to ganger.

«Broren min er en engel»
Sier jeg.
Jeg sykler i gata
Med hvite vinger.

Hva med tabuemner? Du har blant annet skrevet om en ung mann som tenner på barn. Tror du at litteraturen kan si noe om slike temaer som for eksempel avisreportasjer ikke kan?

Jeg ser på litteraturen som en måte å bli kjent med ting man ikke har mulighet til ellers. Tabuemner er ømme og vanskelige for mange å lese om, men når det blir personalisert i en historie, kan det både bli vanskeligere og lettere på ulike vis.

Jeg synes det er viktig å skrive om dem, de blir ikke borte av å ikke snakke om det. I tekstene mine prøver jeg å sette et annet syn på det, men ikke nødvendigvis prøve å endre folks holdninger noe drastisk, men kanskje gi et litt annet innblikk.

Jeg har ikke selv noen erfaringer direkte med mange av emnene, men dette er en måte for meg å prøve å se og forstå. En tekst som skaper følelser hos leserene er ofte en god tekst. Når man skal skrive om emner som dette må man være forsiktig, men på samme tid ikke være redd for å skrive om det, du kan ikke skrive om det om du er redd for at folk skal føle den trår nær en grense og kanskje er ekkel. Dette ligger på en grense som er vanskelig, små ting kan tippe teksten over til å bli for mye.

Aviser skal prøve å være veldig objektive, mens i en skjønnlitterær tekst kan du få noe mer personlig. Jeg tror også at det som står i aviser på et vis kan bli både for virkelig og litt fjernt, du vet det har skjedd, men du ser ikke følelsene. I en skjønnlitterær tekst kan du få mer følelser og gjemme deg litt i teksten, siden det ikke nødvendigvis er noe som har skjedd. Jeg tror slike tekster kan hjelpe til å få et innblikk i noe man ellers kanskje ikke tør å tenke seg inn i.

Du både skriver og tegner. Hva får du ut av å skrive som du ikke får ut av å tegne – og omvendt?

Jeg er en veldig rastløs person på mange plan, jeg går og gjør noe en periode, blir lei, så begynner jeg med noe annet. Skriving er det som har satt seg, det jeg har fortsatt med gjennom alt. Nå er skriving kanskje mer som en jobb for meg kanskje, jeg satser høyt og vil gjøre noe ut av det. Jeg er i en periode der jeg prøver å samle litt tråder og finne ut hvor jeg vil, og hva jeg vil. Jeg prøver å finne et kart og kompass slik at jeg ikke løper i alle retninger på en gang. Samtidig er skriving en slags meditasjon og en friplass for meg, der kan jeg være hvem jeg vil.

Tegning er noe jeg alltid har ønsket at jeg kunne gjøre. Jeg har gjort det i perioder før, men nå har jeg startet å jobbe mer systematisk for å forbedre meg. Jeg har ikke like høyt mål her. Det hadde vært morsomt å illustrere egne tekster, men jeg vet rett og slett ikke om jeg kommer til å jobbe så mye med tegning, eller om jeg vil. Når man begynner å jobbe med noe, med høye mål, noe man vil ha som jobb, kan det i blant ta vekk litt av den friplassen det er. Jeg vil gjerne komme på et nivå der jeg kan bruke tegning som en måte å illustrere for meg selv hva jeg ikke enda har klart å sette ord på, og etterpå bruke tegningen slik at jeg lettere kan beskrive det i skrivingen. Jeg tegner ofte når jeg vil slappe av. Det roer meg ned.

Du har også laget noe midt mellom tegning og skriving – en form for tegnede dikt. Hvilke muligheter ser du her?

Jeg ser mange muligheter i en mellomform, det kan være en morsom måte å jobbe med tekst og bilde på. Det er nok ikke den sjangeren jeg vil satse på, men det er noe jeg gjerne vil gjøre i blant. Det er en lett oppgave som jeg føler at mange kan få til.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber? Bruker du for eksempel mye tid på planlegging eller jobber du mer spontant? Og hvor mye bearbeider du tekstene etter at de er skrevet?

Jeg er den spontane typen, jeg begynner oftest med en følelse, så setter jeg meg ned og begynner å skrive. Noen ganger har jeg sett for meg en tittel, en person eller en hendelse jeg vil at kan skje, men jeg pleier ikke å planlegge så mye. Men når du gjør dette, kan det gå en helt annen vei enn det du først tenker. En gang satt jeg meg ned for å skrive en roman om en historie som foregikk på et tog, etter første kapittel var togturen ferdig.

Jeg har startet med mer planlegging nå i det siste, i hvert fall mot romanene som jeg prøver å skrive. Jeg ser at i såpass lange tekster trenger jeg litt mer struktur for å få til opplegget. Mens med noveller og dikt derimot, fungerer jeg best når jeg kan skrive uten å planlegge.

Jeg hater etterarbeid, men jeg vet jeg må gjøre det. Når jeg skriver noveller og dikt basert på en god følelse, en slik skikkelig god en, er de ofte ganske bra i første utkast og det er mer oppretninger og spikking og flikking som må til. Dersom jeg ikke har den gode inspirasjonen, er det mye mer etterarbeid som må til. Det er vanskelig å forklare den følelsen, det er nesten som om noe kryper inn i hodet mitt og sitter der til jeg har skrevet det ut.

Jeg har en god venninne som hjelper meg godt med tilbakemeldinger, det betyr alt for meg i arbeidet med tekster. Hun er god til å rose, men er ikke redd for å si ifra om ting jeg kan rette på. Det er viktig å ha noen som kan se på tekstene dine utenfra.

Hvordan vet du om en tekst skal bli til et dikt eller en novelle eller kanskje noe helt annet?

Jeg kan ha noen ønsker og planer når jeg begynner, men om jeg skriver basert på inspirasjon, er det liksom ikke jeg som bestemmer. Ellers bestemmer jeg ofte ut i fra hvordan jeg vil at stemmen skal være, skal den være kort og åpen, eller fortellende og med lange setninger?

Hvordan ser du på mulighetene for å leve som forfatter i Norge i dag?

Hvis jeg bare skal være forfatter, må jeg nok satse på krim og barnebøker, det er det som selger best og betaler best. Men jeg vil satse på det som gir meg noe. Jeg regner vel ikke med at jeg kan leve som bare forfatter, det er derfor jeg utdanner meg til bibliotekar, slik at jeg kan leve med en trygghet. Jeg vil nok ikke takle det å ha lite og usikkert med penger, jeg må ha noe stabilt å leve av, for ellers vil stress ødelegge inspirasjonen. Så får man heller styre mengden med jobb ut i fra hvor godt skrivingen går.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg fant ut om Trafo for en del år siden, lagde meg bruker, men startet egentlig ikke å bruke den. Da jeg begynte på folkehøgskole, hadde jeg et par lærere som var mentorer på Trafo og det fikk meg inn på siden.

Noe som er veldig viktig, og som har gjort at Trafo betyr veldig mye for meg, er tilbakemeldingene man får av måndesmentorer og mentorer. Jeg elsker hvordan man kan få mentorhjelp, men har nok brukt det alt for lite. Det å høre at jeg gjør noe bra, betyr mye. Det gjør at jeg har lyst til å skrive eller tegne mer.

Jeg vil gjøre så mye som mulig, kreativt arbeid er noe av det beste som finnes. Det hjelper meg videre, vi trenger alle å høre at vi ikke er helt på bærtur, at det faktisk er noe bra i det vi gjør. Dette trenger vi å vite fra noen vi stoler på og har respekt for. Selv om familie ikke vil lyve til deg, så er det noe annet når en forfatter som er utgitt sier teksten er bra, enn når moren din sier det. Ikke noe ille om mødre eller familie, men de vel ikke alltid helt objektive.

Jeg hadde også ønsket at man kunne lage Trafo om til et sted der ungdommer kommenterer mer på hverandres arbeid og skaper noe sosialt på den måten.

Hvis du virkelig bryr deg om det du gjør og elsker det, vil arbeidet gi deg glede, selv om du ikke blir berømt.

Se flere av Maja sine tekster og bilder på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.