News article image

Da Johanne fant ut man kunne studere til å bli kunstner, ble hun så lettet at hun grein. Hun slapp å bli zoolog!

Det er ikke dermed sagt at kunstnerlivet er enkelt. For Johanne Laache handler det ofte om tomme blikk ut i intetheten, gnagende tvil og en følelse av å kaste bort tiden. Noen ganger må hun også takle å bli avvist. Men alt sammen oppveies av en masse frihet og den deilige følelsen av å skape.

Trafo har slått av en lang prat med allsidige Johanne om alt dette og mye mer.

– Jeg er en 23 år gammel kunstner fra Nannestad i Norge, jeg vokste opp på gård, begynner hun når vi ber henne fortelle om seg selv. – Da jeg var seksten år gammel, dro jeg til Hong Kong for å gå på en internasjonal videregående skole og etterpå reiste jeg til Chicago i USA for å ta en utdannelse i billedkunst. Jeg sykler og løper og har drevet med aikido og capoeira, prøver å bli en vektløfter, er skikkelig god til å bake og lage mat med masse fett og sukker.

Når og hvordan oppdaget du kunsten?

Det var egentlig ganske tilfeldig. Eller, tja. Jeg likte alltid å tegne (alle kunstnere sier jo det; “det var det eneste jeg var flink til!”, men det var ikke det for meg altså…) men gikk aldri på noe kurs eller hadde kunsttimer på fritiden, det var ikke noe sånt tilbud i den bygda jeg vokste opp i. Det ble heller drama og klatring.

Da jeg begynte i Hong Kong, fant jeg ut at jeg IKKE ville ha to år med Historie som fag og byttet til Kunst. Det var ikke noe særlig undervisning å snakke om og læreren lot oss egentlig gjøre akkurat det vi ville, vi hadde masse frihet. Plutselig var kunst mye mer enn bare fargesirkelen og det å tegne perspektiv, som man driver med på skolen, det kunne være alt mulig fra performance til installasjoner til videoer. Og så fant jeg ut at man også kan studere til å bli kunstner! Da tror jeg at jeg var så lettet at jeg grein, jeg slapp å bli zoolog!

Hva er det kunsten gir deg som du ikke finner andre steder?

Masse frihet, som jeg må lære meg å bruke på en fornuftig måte. En annen måte å tenke på verden som ikke føles stilisert og kultivert. En sosial kommentar som kan finnes på flere plan. Følelsen av å skape mens man oppdager, som er helt pussig, men utrolig deilig. Jeg er ikke så veldig fan av altfor cerebral kunst, kunstverker man liksom skal skjønne et poeng med, som om kunstneren har sittet og tenkt lenge på hvordan hun skal utsmarte publikum.

Når jeg lager noe som både har hjerne og hjerte, som bare stemmer på alle mulige måter, da vet jeg det og da treffer det noen.

Mye av tiden gir det meg også tomme blikk ut i intetheten, gnagende tvil og følelsen av å kaste bort tid der jeg sitter og stirrer ned i papiret og føler motivasjonen renne ut av meg. Det er helt greit, sånn er det av og til. Jeg skjønner nå at det ikke betyr at jeg er totalt talentløs, bare at det går opp og ned. Da rydder jeg arbeidsbenken min, tar frem noen gamle tegninger, gjør et eller annet helt mekanisk. Eller betaler regninger/bestiller flybilletter/fjerner skismørning. Utrolig avslappende. Kjempedeilig. Anbefales for alle som sitter litt fast kreativt.

Du har fokus på skulptur, film og performance, men eksperimenterer også med blant annet tegning, lyd og tekstiler. Er du på leting etter det ene riktige utrykket eller er det et mål i seg selv å prøve ut mye forskjellig?

Nei, jeg er ikke det. Altså, på leting etter ett riktig utrykk. Jeg har lyst til å bli mye flinkere i en masse teknikker som jeg har fått en innføring i, som glassblåsing, veving, trearbeid, og så videre, for nå kan jeg det litt, men ikke veldig godt!

Det er nok allikevel ikke et mål for meg å finne ett utrykk som sier alt. For meg er det sånn: Siden det er jeg som lager alt, én person, så er det allerede noe gjennomgående. Det er ting jeg tenker på hele tiden, som jeg forsøker å uttrykke i kunsten min, og det kommer opp igjen og igjen og igjen. Som disse små, gjentagende linjene som ser litt ut som vann som sprer seg. Det bare kommer igjen, jeg fortsetter å lage dem i alle mulige materialer og med ulike teknikker.

Jeg er sikkert også litt for rastløs til å bli utrolig flink i én ting. Da tenker jeg at jeg går glipp av så mye, men det er nok mest fordi hjernen min hopper rundt hele tiden. Men kanskje det også blir sånn at jeg begynner med sveising av metaller om noen år, og så får jeg bare lyst til å lage kattefigurer i metall resten av livet mitt?

Hva jobber du med akkurat nå?

Noe hemmelig! Eller, det er nok ikke egentlig så hemmelig, men jeg vil ikke jinxe det. Er litt overtroisk sånn; hvis jeg sier hva jeg skal lage så kommer jeg aldri til å lage det!

Jeg kan jo si hva det er, men ikke hva det er til; jeg jobber mye med å skjære ut en kåte (en sånn stor klump som vokser på trær) som jeg skal bruke til et par forskjellige ting. Så broderer jeg selvsagt på et eller annet veldig emosjonelt øyeblikk, de broderiene må bare fortsette selv om jeg ikke aner hva jeg skal bruke dem til.

Hmm, jo, og et par store installasjoner og noen veeeldig spennende performancestykker som forhåpentligvis er ferdige til høsten 2017! Kan si så mye som at det innebærer leie av noen fine og spesielle kirker og samarbeid med et fantastisk damekor. Og kanskje en moské?

Kan du fortelle litt om hvordan arbeidsdagen din ser ut?

Nå har jeg jo litt forskjellige jobber rundt omkring, som assistent og lærervikar og gravlundsarbeider og ledsager. MEN det er jo også dager jeg ikke har noen annen jobb enn kunsten, og det er grusomt og forferdelig deilig! Da står jeg opp veldig tidlig og begynner å jobbe rundt syv.

På morgenen liker jeg best å ikke gjøre praktiske ting som søknader og regninger og research men heller bare brodere, skjære ut kåten min, skrive eller tegne. Alt er renere, da, og stillere. Det er lettere å konsentrere seg. Så går jeg en tur med hunden, spiser mat, drikker litt te. Fortsetter å jobbe, kanskje med stipendsøknader eller ser etter kunstneropphold, planlegger prosjekter og tar telefoner jeg må ta. Den kjedelige voksensiden av det å være kunstner, som jeg i alle hemmelighet synes er kjempemorsom. Skriver brev på kvelden, legger meg tidlig.

Det er ikke så veldig glamorøst eller sykt kunstnerisk, tror jeg, og jeg er ikke en sånn kunstner som kan stå opp klokken elleve og så spise en biff og jobbe hele natten a la Francis Bacon. Jeg slår et slag for pensjonisttilværelsen!

Du har kunstutdannelse fra både Chicage og Hong Kong. Hvilke perspektiver gir det å se norsk kulturliv fra slike avstander?

Da jeg var i Hong Kong og Chicago, tenkte jeg egentlig ikke noe særlig på norsk kulturliv? Jeg hadde vel nok med å være der jeg var, tror jeg.

Nå som jeg faktisk er i Norge, tenker jeg vel at… det virker som om det lønner seg å være i Oslo, siden det er mange muligheter der, masse stipender og så videre. Allikevel er jeg vel mer nysgjerrig på kunstlivet på litt mindre steder, som Røros, Lofoten, Bardufoss, jeg lurer på hva de driver med der, hva slags kunstnermiljøer det finnes utenfor de aller største byene? Jeg aner ikke. Det føles litt som om jeg må bruke en god del tid på å bli kjent med Norge igjen ettersom jeg har vært borte så lenge.

Jeg kan vel også si at Norge virker som et fantastisk drømmeland sammenlignet med mange andre steder. Vi har faktisk statlige kunstnerstipend, kunstnerlønn, massevis av hundretusener på kroner med prosjektstøtte. Det er kanskje ikke nok og det er kanskje ikke så mye som vi skulle ønske oss, men søren heller, jeg tror kunstnere i Norge sånn sett er ganske heldige.

Hvilken verdi ser du i å ta en formell kunstutdannelse fremfor å finne ut av ting på egen hånd?

Eh, tja. Sånn litt kynisk og pragmatisk sett, så er det jo masse fordeler: Det å ha en høyere utdanning i kunst betyr at det er visse stipender du kan søke på, organisasjoner du kan bli medlem av, muligheter du ellers ikke ville få, kunstneropphold som blir tilgjengelige for deg… Og det er nettverk og miljø og sånne ting. Det er jo egentlig umulig for meg å svare på dette spørsmålet fordi jeg har jo tatt en formell kunstutdannelse og ikke vet hvordan det er å gjøre noe annet?

Jeg har også tvilt mye på om det var det riktige. Ikke å bli kunstner, men den utdannelsen. Dét i seg selv er overhodet ikke negativt i mine øyne: jeg tror faktisk at man blir en bedre student, borger, partner om man er aktivt kritisk til og reflektert rundt det forholdet man er i, enten det er med en person eller skole eller et land man bor i. Nå er jeg kanskje litt borte fra temaet… Hva skal jeg si? Det gir deg jo en trygghet fordi du er del av en institusjon som eksisterer basert på ideen at det du gjør er verdt noe, at kunst og kunstnere har en verdi i seg selv. Om man ikke tilhører en slik institusjon blir man kanskje tvunget til å finne den tryggheten i noe annet?

MEN jeg drar nok tilbake for å ta en mastergrad! Institusjonell kritikk eller ei!

I en bloggpost fra i høst uttrykker du tvil om valgene du har gjort. Hvordan ser du på fremtiden som kunstner akkurat nå?

Akkurat nå tenker jeg at alt er veldig bra og at jeg er en vilt heldig person, det er nok litt fordi vi kommer ut av vinteren til sol og vår og varme. Jeg er veldig heldig fordi jeg har jobb fremover som gir meg masse frihet. Jeg er heldig fordi jeg snart skal ut på en veldig spennende reise for å drive med research i Japan.

Men det var sånn i høst at jeg hadde nettopp kommet tilbake fra Chicago og så fra en spennende reise i India og jeg tenkte at nå ligger verden for mine føtter! Hvis jeg bare sender et par søknader så får jeg ja uansett, ikke sant? Det skal også sies at livet mitt har vært skikkelig fullt av ja og hurrarop og jeg er vel kvalmende lite vant til avslag… Så da jeg plutselig fikk en masse avslag rett i fleisen, gikk jeg litt i kjelleren.

Jeg ser jo tilbake nå på de søknadene og innser at de ikke var spesielt gode; jeg brukte ikke mye tid på dem, jeg var så vag som overhodet mulig, prosjektene mine var ganske ubestemte og dårlig begrunnede. MEN allikevel hadde jeg 100% tillit til at det bare var et spørsmål om når jeg skulle reise, at de som vurderte søknadene mine tok feil, ja, sånne tanker.

Dette er litt rart: Jeg har vel prøvd å finne ut av hvordan jeg skal søke på disse tingene. Altså, hvordan jeg skal styre forventningene mine og faktisk forholde meg til å søke på disse tingene. På én måte forventer jeg fortsatt at jeg skal få ja til alt, ellers hadde jeg vel ikke søkt, men samtidig legger jeg planer som om jeg ikke kommer til å få noen verdens ting og må gjøre alt selv, og det er faktisk ganske, tja, befriende.

Du er blitt 23, og dermed for gammel til å bruke Trafo. Men hvordan ser du på din tid som Trafo-bruker nå i etterkant?

Jeg ser jo at det er ganske spesielt å la ungdommer søke på penger for så å gjennomføre prosjekter… Jeg har nok vært ganske av og på Trafo; det er tider jeg har brukt det masse, og ellers hvor jeg nesten har glemt det helt. Skulle kanskje ønske det var noe liknende for oss voksne? Med mentorhjelp og kommentarer på bidrag, reisestøtte, workshops og sånt.

Trafo er den trygge og snille ansvarspersonen som nå forsiktig og ømt dytter meg ut i den store og kalde verden!

Se flere av Johanne sine arbeider på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 18. mars 2016 14:58

Sist oppdatert: 18. mars 2016 15:23

Kommentarer