News article image

– Jeg unngår alltid mening, slår filmskaperen og dikteren Stian Gledje Bekkvik fast. – Jeg mener de dypere sannhetene kommer til overflaten kun gjennom fullstendig intuitivt, ikke-intellektuelt arbeide.

Med sine eksperimentelle kortfilmer, åpne småtekster og hyppige kommentarer på andres bidrag, har 20 år gamle Stian vært en av den senere tidens mest markante Trafo-brukere. Og når vi kontakter ham for å bli bedre kjent, viser han seg å være akkurat like engasjert, reflektert og meningssterk som vi har fått inntrykk av.

– Hmm… Først og fremst er jeg nok en publikummer, svarer han på det vanskelige spørsmålet om hvem Stian Gledje Bekkvik er. – Jeg liker å observere, er en kikker, kan du si. Jeg ser en film om dagen (minst), og hører et musikkalbum, leser en diktsamling.

– Jeg har vokst opp på en øy utenfor Arendal (Hisøy), og har derfor knyttet et tett bånd til havet. Jeg er vant til og liker å være isolert og alene i disse dempede omgivelsene.

Hva var det du så som først vekket interessen din for film?

Jeg vil dele opp mitt svar i tre:

  1. Jeg tror kroppsspråk har alltid vært min foretrukne uttrykksform… Men det første som fanget meg som et lite menneske, var nok Disneys sprakende farger, Snøhvit og Alice i Eventyrland særlig. Det er nok 16 år siden jeg har sett disse filmene, fordi jeg vil bevare det uendelig vakre bildet jeg har av dem fra barndommen. De fortsetter stadig å inspirere meg.

  2. Det kom et punkt i begynnelsen av tenårene hvor en skulle begynne å skape en ny persona. Jeg falt ned på film som min identitetsmarkør. I denne perioden oppdaget jeg to filmer som jeg føler har formet måten jeg selv tenker om og lager film i dag, de er: Alien (for dens søken i mørket). Taxi Driver (for dens etiske eksperiment og utforskning av ett enkelt individs psyke).

  3. Etter en lang periode med å skrive diverse filmmanus til langfilmer som jeg aldri skulle få filmatisert, oppdaget jeg filmskapere som Stan Brakhage, Joseph Bernard, Peter Hutton og Derek Jarman. Med dette fant jeg ut at det var mulig å lage fullverdige filmopplevelser på egenhånd med tomme lommer. Det var da jeg begynte med kortfilmene, og nå kan jeg ikke forestille meg å stoppe!

Og hva var det som gjorde deg interessert i skriving?

Etter en av mine vanlige Bob Dylan-perioder da jeg var rundt 16, oppdaget jeg Arthur Rimbaud og begynte å skrive dikt.

Jeg har stort sett brukt skrivingen som et verktøy til å forstå vanskelige situasjoner i livet, altså skriving i form av dikt, men med en dagboks innhold. Disse diktene er private og ikke for andre å lese, kanskje ikke for meg selv å lese engang.

Jeg vil ikke si at interessen ble skikkelig vekket før rundt mars i år! Da begynte jeg å skrive dikt eksklusivt for at andre skulle få lese. I denne pågående perioden har jeg også begynt å gå dypere inn i Mallarmé, Tor Ulven og Rolf Jacobsen, og blitt enormt beriket av dette.

Enslig øyeblikk

Enser
eterisk
dreining

Vidt
gaper
hvelving

Dråpene
løsner
daler

Klekker
kveldens
klake…

I kortfilmene dine jobber du mye med å finne røde tråder i opptak som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Kan du fortelle litt om hvordan du jobber?

Jeg bruker hvert sekund av dagen på å lete etter motiver i mine omgivelser som tiltrekker meg. Det kan være en måte lyset treffer et objekt på, det kan være en naturlig eller fremtvunget bevegelse, det kan være hva som helst! Når jeg finner motivet, skrur jeg på kamera og bruker det som mitt øye.

Gjennom kamera leter jeg etter den beste måten å fange det jeg ønsker å fange. Når jeg sitter med et videoklipp jeg er fornøyd med, fortsetter jeg å filme ved å bruke samme metode, men passer på å alltid ha det første videoklippet i tankene. Jeg er altså ikke ute etter å fortelle noen spesifikk historie, men vil at kamera og min egen underbevissthet skal fortelle den for meg.

Klippeprosessen er den viktigste biten, det er der jeg finner de “abstrakte” mønstrene. Jeg unngår alltid mening. Jeg mener de dypere sannhetene kommer til overflaten kun gjennom fullstendig intuitivt, ikke-intellektuelt arbeide.

Before I Close My Eyes from Stian Gledje Bekkvik on Vimeo.

Er det noen sammenheng, for eksempel i tematikk eller tilnærmingsmåte, mellom skrivingen og filmingen din?

Jeg tenker på de to som én. “Meningsløsheten” er jeg ute etter i diktene også. Begge er intuitive øvelser, eller rettere sagt øvelser i intuisjon. Det ene informerer det andre.

Det sagt, vil jeg si at det er tematisk forskjell, og jeg tror jeg faller for forskjellige motiver i de to formatene. Filmene foregår oftest innendørs, diktene utendørs, eller du kan si at filmen handler om det indre og diktene det ytre. Jeg tenker på film som en arrangering av virkelighet og diktene som en arrangering av fantasi.

Filmingen har muligheter skrivingen ikke har og motsatt. Jeg føler jeg trenger begge disse kreative prosessene i livet. Etterlater jeg den ene til fordel for den andre, så lengter jeg etter den ene.

Brukersiden din hos MUBI røper en mildt sagt variert filmsmak. Hvilken film skulle du aller helst ha laget selv? Og hvorfor?

Jeg føler nesten jeg bør velge et knippe filmer, fordi det er ingen enslig film som fullstendig innkapsulerer min persolighet. Jeg kunne sagt Throne of Blood, The Wrong Man, In the Shadow of the Sun, Man of Aran, M, Tystnaden og så videre…

Men når jeg tenker meg om, står vel én film over alle. Den har tittelen En dødsdømt har rømt i Norge, og er laget av mitt største forbilde: Robert Bresson. Å se denne filmen er som en åpenbarelse hver gang. Filmen byr på den ultimate dialogen mellom filmskaper og publikum, den lar publikum være med i den kreative prosessen. Jeg ønsker meg også et slikt forhold til mitt publikum. Jeg vil vise dem respekt og aldri undervurdere deres evne til å tenke eller føle. Dette gjelder for både diktene og filmene mine.

Hvor finner du inspirasjon utenom i litteraturen og filmen?

Musikken brenner jeg like varmt for som de to nevnte. Som jeg nevnte i kommentarfeltet til filmen Vann, var Iannis Xenakis’ Concret PH dens største inspriasjonskilde.

Jeg prøver å hente mest mulig ut av mitt eget indre. Streber alltid etter å forme verk 100% av min egen personlighet. Jeg tenker det er et nødvendig uttrykk jeg gjør, selv om ingen av verkene har bevisste budskap. Å dele disse tingene med folk gir meg dyp glede, og selve akten å skape har fungert som bærebjelker i min hverdag. Før jeg oppdaget kunstuttrykket, var jeg et apokalyptisk, destruktivt og nedstemt menneske.

Så du kan si at den største inspirasjonen til at jeg skriver og filmer, er mine egne svakheter, verkene er formet for å fylle tomrom i meg, som brikker i et puslespill.

Har du tenkt å ta en utdannelse innen kunstneriske fag eller foretrekker du å finne ut av ting på egen hånd?

Jeg foretrekker å finne ut av ting på egenhånd, men jeg har tenkt å ta en utdannelse innen kunstneriske fag… Neida… Joda… Alt er i luften for øyeblikket. Jeg sikter slapt mot en utdannelse innen film, men er usikker. Jeg sleper meg gjennom siste år av videregående nå (jeg har gått et par år ekstra grunnet helseproblemer), og har tenkt meg et friår til høsten for refleksjon og for å jobbe med diverse film- og skriveprosjekter.

Hvor ser du for deg at du er om 10 år?

Jeg er redd for å spå på denne måten. Jeg husker jeg var 13 år gammel og dømte mitt 20 år gamle jeg for alle svakhetene han måtte ha. Jeg skuffer stadig meg selv som 13-åring…

Men jeg kan røpe noen av mine håp og ambisjoner:
Jeg håper jeg har fått laget en langfilm i løpet av de neste 10 årene.
Jeg håper jeg har fått gitt ut en diktsamling.
Jeg håper jeg er frisk av fysiske og mentale skavanker og kan tjene penger på noe jeg liker å drive med, helst en jobb som involverer film eller poesi, selvfølgelig.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker Trafo til å laste opp diktene og filmene mine og er veldig glad i å kommentere andres verk. Jeg har også tatt imot pengestøtte til et kamera (som er på vei i posten), og er veldig takknemlig for dette.

Trafo har betydd enormt for meg. Tilbakemeldinger har vært essensielle. Mentorhjelpen her på Trafo fortsetter å være en gulrot. Blant annet Linda Klakkens runde forrige måned, har vært avgjørende.

Trafo har heller ikke enda blitt smittet av visse konvensjoner andre sosiale nettverk er gjennomvåte av. Jeg føler friheten her til å si hva jeg vil og legge til hva jeg vil. Og det er en flott kreativ og konstruktiv stemning i dette nettrommet. Det eneste jeg håper, er at deltakerne kan kommentere like hyppig som mentorene. Jeg er overbevist om at vi har mye å tilby hverandre her.

Se flere av Stians arbeider på profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 2. juni 2016 14:15

Sist oppdatert: 16. juni 2016 20:57

Kommentarer