Etter at jeg hadde takket ja til gjestementoroppdraget på trafo.no ble jeg nervøs. For hvem er jeg til å kommentere på andres kunst? Og i tillegg på kunst som er utenfor mitt eget fagfelt?

Jeg ble veldig glad da jeg i vår mottok henvendelsen om å henge ut på Trafo.no som mentor en måned, men da august nærmet seg og jeg så smått begynte å kikke nærmere på bidragene inne på portalen gikk det opp for meg at jeg såklart ikke kom til å kommentere på spesielt mye scenekunst. Jeg så også med det samme at nivået både på det kunstneriske og på diskursen brukerne imellom var høyere enn jeg hadde forventet. Plutselig hadde jeg satt meg selv i den situasjonen som så mange av mine venner og bekjente beskriver når de kommer og ser mine forestillinger og blir usikre på hva de kan eller bør si etterpå. Tenk om kunstneren synes kommentaren er helt utenfor kontekst, tenk om jeg virker dum, eller om jeg bare ikke har noe som helst å si?

Og med den tanken kom også løsningen. For når det er min egen kunst det er snakk om, så vet jeg jo ikke alt om det jeg har laget eller vært med på. Kunst oppstår i møte med den som ser verket, og derfor er noe av det aller viktigste for meg nettopp å høre hva publikum ser eller ikke ser, hva som eventuelt gir gjenklang i dem og hvilke assosiasjoner de får. Veldig ofte er det deler av mitt eget arbeid som jeg ikke helt fullt forstår selv, og uten unntak gjør tilbakemeldingene fra publikum at jeg ser arbeidet mitt tydeligere. For meg er det ikke sånn at refleksjonene fra de som jobber i fagfeltet mitt veier tyngre enn opplevelsen til andre publikummere. Det er også like verdifullt med kritikk som med ros, og med de (få) som våger å si at de ikke hadde noen opplevelse, at de ikke vet hva de skal si, eller at de ikke forsto. Som både tilskuer og utøver ser jeg det som en styrke når kunstnere våger å jobbe litt på siden av det de allerede ”vet”. I mine øyne er det nettopp de kunstnerne som velger å jobbe i uvissheten og å skape ting de ikke helt vet hva er, som er de aller mest spennende å samarbeide med, og som har gitt meg de rikeste opplevelsene.

Det er utfordrende å komme med sin fortolkning og sine spørsmål. Man eksponerer seg, og på Trafo.no er kommentarene ofte rettet mot kunstverk og kunstnerskap i startfasen, Jeg blir veldig bevisst at jeg kan komme til å påvirke noe. Og det er langt mere skummelt å se for seg at en kommentar kan endre noe for kunstneren, enn at den ikke betyr noe. Men nettopp følelsen av at det betyr noe å sette ord på det man ser eller ikke ser, vet jeg gjennom erfaring at har stor verdi. At forumet på Trafo.no oppfordrer til denne dialogen og i så stor grad er bygget på kunstnernes diskurs, er enormt inspirerende og viktig i mine øyne. Derfor er det så utrolig fett og inspirerende at unge kunstnere fra hele Norge har funnet veien inn på Trafo.no, og allerede i utformingen av sitt eget kunstnerskap gjør denne diskursen til en naturlig del av det å arbeide med kunst. Etter å ha hengt ut med dere en måned, er jeg overbevist om at denne dialogen styrker både kunsten deres og forståelsen av den i veldig stor grad. Ikke nødvendigvis ved at dere blir mer sikre, men gjennom en mer reflektert og rik måte å se, oppleve og diskutere kunst på. Å være sikker eller tegne i sort og hvitt er ikke et mål for meg når jeg ser på eller skaper kunst. Å være sikre oppfordres til i så mange andre settinger.

Det har kommet inn langt flere bidrag i august enn jeg har rukket over, og jeg har også forsøkt å følge opp noen kunstnere ved å gå tilbake i tid og kommentere. Det er derfor ikke alle som har fått kommentarer fra meg, men jeg må påpeke ar jeg har vært veldig imponert over nivået generelt, og ikke minst over den høye aktiviteten.

Det føles nesten umulig å løfte frem noen fordi alle bidragene jeg har kommentert har berørt meg, imponert meg, gjort meg nyskjerrig eller gitt meg følelsen av store potensialer for videre utvikling av et kunstnerskap. Likevel vil jeg nevne Ine Sætre som gjennom sin tekst-serie om Gaupa har gitt meg så sterke fysiske bilder. Dette har berørt meg fordi jeg ikke forventer en så fysisk opplevelse når jeg leser, og jeg setter (kanskje som danser spesielt) stor pris på at teksten snakker til kroppen.

Å være gjestementor på Trafo.no har vært en veldig spennende utfordring, og en mye større berikelse enn forventet. Mange takk for muligheten, og mange takk til alle dere som deler arbeidet deres. Jeg har gledet meg til timene jeg skulle forsvinne inn i alle ideene og uttrykkene, bli linket videre til andre bilder, trigget av andres kommentarer.

Jeg vil anbefale alle å sette av en ettermiddag til å lese og se seg bort på Trafo.no istedenfor den daglige økten på facebook eller youtube. Selv har jeg også blitt berørt og inspirert. Jeg har fått lyst til å skrive og til å ta bilder, til å supplere mitt eget kunstneriske uttrykk med ting jeg ikke kan eller forstår. Med strategier jeg ikke har ennå.

Jeg kunne brukt så mye mer tid sammen med dere.

Irene Theisen