Jeg har lyst til å starte kåringen av månedens trafotalent med en aldri så liten digresjon. Det er sjelden jeg siterer Jim Carey - eller andre hollywoodkjendiser for den saks skyld - men nå skal jeg altså gjøre det.

I think everyone should get rich and famous and do everything they ever dreamed of so they could se that it’s not the answer, sa Carey i et intervju en gang.

I vår tid er det så lett å tenke at livet handler om å nå opp til stjernene. Bli en av dem. Vi vil bli sett, få til noe; liksom alle som en.
Iblant kan desperasjonen etter å få oppleve å skrive autografer, bo på luksuriøse hotellsuiter og å se ansiktet sitt i avisen endatil føre til at man forviller seg inn i den kreative verdenen: man prøver seg på å skrive, komponere, synge, tegne, fotografere. I et håp om at man en gang skal komme dit.

Men sannheten er jo at det å skape noe bra først og fremst handler om det motsatte: å søke seg innover, finne frem til noe autentisk i en selv, et behov for å formidle, snarere enn et ønske om berømmelse i seg selv - og alt det måtte avstedkomme av eventuelle frynsegoder.

Å lage god kunst handler først og fremst om et nokså altomfattende behov for å skape: et behov som er stort nok til at man gidder å legge ned tid og arbeid nok til å kunne bli en dyktig utøver i sin sjanger. Så man ikke bare forblir et talent som håper å kunne surfe seg opp til stjernene nærmest på pur flaks.

God kunst lages av folk som skjønner at veien er målet, og at berømmelse og anerkjennelse bare er et biprodukt av talent - og hardt arbeid.

Denne månedens trafotalent er Signe Eide, med sangen Heaven.
Signe Eides musikk er slik: proppet full av en ekthet, en intuisjon, en nødvendighet. Full av inderlighet, full av ærlighet. Uforstilt: Det er åpenbart at denne musikken er født frem av et intenst behov for å skape. Et formidlingsbehov som handler om noe langt dypere enn et ønske om rikdom og berømmelse. En smerte som liksom bare MÅ finne sin vei ut i verden.

Det er svart. Og nesten uutholdelig vakkert. Noe vondt transformert til noe grusomt nydelig. Det er rock som har kledd seg ut som pop - og kler det. En mørk tekst hinter om selvskading og dødslengsel, isolasjon, outsiderliv. Det er melodiøst nok til at sangen sitter i kroppen på lytteren allerede etter første gjennomlytting. Med et nedstrippet komp som underbygger stemningen, nydelig produsert med en krisp vokal på grensen til sprengt hver gang smerten synges ut på sitt mest intense.

Rent vokalmessig imponerer Signe helt uten at et ønske om å briljere rent teknisk går på bekostning av renhet og sound. Det er ingen tvil om at hun har hørt på mye god kvalitetsmusikk - og lært av det hun har hørt. Uten å kopiere: Hun kan sitt håndverk og hun har allerede funnet sitt helt eget sound, trass sin unge alder.

For å kunne klare noe slikt, må man ikke bare være et talent, men også ha lagt ned mye hardt arbeid. Det sies at det skal om lag 10 000 timer til for å bli best i det man holder på med. Tipper Signe allerede er godt på vei til å nå denne magiske terskelen. Slik høres det i alle fall ut. For dette er et slags datterselskap av den fiktive fusjonen PJ Harvey-Joni Mitchell-Bon Iver-Jeff Buckley. Og det funker som bare fy.

Å utnevne Signe Eide til «månedens trafolent» føles egentlig litt flaut. For dette er jo helstøpt mer enn det er lovende. Tro meg: denne damen har et talent som rekker milelangt utenfor denne trafoplattformen.
Lykke til videre, Signe!

Hederlig omtale dessuten til:

• Julie Aune for singelen Kan du, vil du? Nydelig melodiøst. Pluss for at den fine teksten er på norsk! Egenartet sangstemme blottet for jåleri, helt perfekt integrert i et tilbakelent arrangement som er helstøpt og dynamisk, uten å ta bort oppmerksomheten fra melodi og stemme. Jeg elsker hvordan sangen slutter, med en tone som ikke avrunder, men liksom åpner opp!
• Svanhild Amdal Tellnes som i teksten 13 skriver frem en liten studie av distanse og nærhet, og en liksom allmennmenneskelig selvforakt, helt uten at det blir verken påtatt eller overtydelig.

Cesilie Holck, 12.09.2016