I dag står Andreas midt oppe i en lengre musikkutdanning samtidig som han spiller i minst en håndfull forskjellige band og jobber seriøst med låtskriving.

Det sier seg nesten selv at Trafo måtte gjøre seg bedre kjent med dette arbeidsjernet av et talent.

– Mitt navn er Andreas Rukan, og jeg driver med musikk, begynner han når vi ber ham fortelle litt om seg selv. – Jeg er fra Kolbu, som ligger i Toten, men for tiden studerer jeg utøvende rytmisk musikk ved NLA-høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo.

Jeg begynte å spille bass da jeg var 11 år, og begynte like etterpå på kulturskolen i Østre Toten. På samme tid startet vi opp flere forskjellige band, deriblant Murphys LaW, som vi har spilt en rekke konserter med.

Når begynte du å spille og lage musikk? Hva var det som fikk deg i gang?

Da jeg var cirka 11 år, hørte jeg The Beatles for første gang. Jeg vokste opp i et ganske kristent hjem, der jeg ikke ble utsatt for så veldig spennende musikk i ung alder. Da jeg hørte Beatles skjedde det noe med meg, og plutselig ga alt mye mer mening. Det var veldig snålt, men mye skjedde i hodet mitt.

På den tiden drev jeg mye med sport, og det tok mesteparten av tiden min. Etter at jeg hadde hørt Beatles, sluttet jeg med alt som var av sport, tvert, og det var musiker jeg skulle bli. Jeg kjøpte meg en «Paul McCartney-bass», og begynte på kulturskolen for å ta basstimer like etterpå.

Musikk har jeg laget i mange år, og i Murphys LaW lagde jeg mye av musikken. Jeg kan huske den første låta jeg noensinne lagde. Den het «Happy», og var en bursdagssang til moren min.

I løpet av det siste året har du vært med på å gi ut EP-er med bandene RUKAN og Hey, Wait!. Hvordan jobber dere for å få oppmerksomhet i et trangt marked?

RUKAN er solo-prosjektet mitt. Der skriver jeg all musikken og synger selv. I dette prosjektet jobber jeg ikke så mye med å få oppmerksomhet. Jeg er mer interessert i å rette fokuset mot musikken, for å gjøre den best mulig.

RUKAN- “Mennesker i tåken”

For tiden er jeg snart ferdig med å spille inn en hel plate med dette prosjektet. Den skal jeg gi ut i løpet av 2017, noe jeg gleder meg veldig mye til. Jeg har ikke store mål om å bli kjent med RUKAN. Musikken er jeg fornøyd med, og det er det viktigste.

Hey, Wait! er et morsomt rockeband jeg også spiller med. I dette bandet er vi betydelig bedre til å promotere konserter, henge opp plakater, ta kontakt med radio og generelt «rope ut» at vi finnes. Personlig er ikke jeg typen til å rope høyest eller «stille meg først i køen». Men, dessverre, sånn fungerer det meste, og det må til i et trangt marked.

Hey, Wait! hadde nettopp releasekonsert på Parkteatret i Oslo. Hvordan gikk det?

Det gikk veldig fint. Det kom endel folk og det var veldig god stemning. Lydmannen hadde til og med pyntet lokalet med stearinlys etc. Skikkelig hyggelig var det.

Hey, Wait! - “Over and Out”

Hvorfor velger du å skrive tekster på norsk?

Det kom til et punkt der jeg fant ut at jeg ikke var så god i engelsk som jeg var i norsk. Jeg klarte ikke å uttrykke de samme følelsene i tekstene mine på engelsk som på norsk. Dermed hadde jeg nærmest ikke noe valg.

Har du noen låtskriverforbilder du vil fortelle om?

The Beatles har jo solide låtskrivere i alle hjørner. Jeg kan ikke unngå å trekke inn Harrison, Lennon og McCartney. Ellers har jeg hørt mye på Leonard Cohen. Hos ham har jeg funnet mye inspirasjon i tekstene. Jeg har også hørt mye på jazzmusikk, og finner mye inspirasjon der.

Fieh på Nattjazz-fetsivalen i Bergen

Kan du fortelle litt om hvordan skriveprosessen foregår? Skriver du helst alene eller sammen med andre? Har du fast kontortid eller lar du inspirasjonen styre?

Jeg skriver mest musikk alene. Musikk er følelser, og hvis jeg har opplevd noe på godt og ondt, blir det ofte musikk ut av det. Ofte begynner jeg med teksten. Andre ganger får jeg melodier først, der jeg tekstlegger disse fortløpende. Jeg har ingen fast kontortid til låtskrivingen.

Du har etter hvert en ganske tung musikalsk utdannelse. Hvilken forskjell har alle årene på skole gjort, tror du?

De har uten tvil gjort en stor forskjell. På musikklinja ved Gjøvik VGS gikk hverdagen stort sett ut på å øve med forskjellige band. Jeg tror jeg var mer på skolen enn hjemme i løpet av de tre årene. At skolen var åpen til 11 hver dag var et stort privilegium.

Videre gikk jeg et år på jazzlinja ved Sund folkehøgskole. Jeg spiller både kontrabass og elbass, og i løpet av dette året, fant jeg jo ut at jeg heller ville skrive og spille den musikken jeg allerede gjorde enn å øve inn modale skalaer og andre jazzkor, som tok utrolig mye tid. Likevel fikk jeg lært mye om jazz, og jeg koste meg masse det året.

Fieh - “Brain” (Live @ Stuggukonsert)

Nå bor jeg i Oslo, og kan i stor grad styre studieretningen selv. Jeg velger selv hvem jeg vil ha som basslærer, og selv hvem jeg vil ha som samspillærer.

Hvordan ser du på mulighetene får å leve av musikk i Norge akkurat nå?

Jeg ser på mulighetene som gode. Det er ikke lett, men jeg tror om man jobber hardt og målretta, og har fokuset på rett sted, er det mulig. Jeg spiller bass i Fieh, og vi var nylig og spilte på både Nattjazz, Vill Vill Vest og Sørveiv, og vi skal spille på Bylarm i mars. Dessuten skal vi også spille inn album til våren. Det gleder vi oss til.
Jeg er også med i bandene Hey,Wait! , Grein og Charlotte & Thives, og jeg spiller i soloprosjektene til Christian Franzen og Marie Løvås. Det har jeg skikkelig troa på.

Jeg tror veien å gå er å ha flere bein å stå på.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo har betydd mye. Jeg fikk pengestøtte som dekket mye av studioinnspillingen til albumet jeg skal gi ut. Det var flott. Ellers er det jo fint å ha en arena der man kan dele det man driver med.

Hør mer av musikken til Andreas på profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.