Dette da et kunstnerisk uttrykk er- nettopp det, et kunstnerisk uttrykk- og det som er mer interessant for meg å bedømme er hvorvidt et verk går hele veien i sitt eget uttrykk. Så dette er ikke en vurdering av et verk med mest kvalitet (et begrep jeg heller ikke har spesielt sansen for), men jeg har rett og slett valgt å plukke fram et verk som jeg synes har så mye potensiale i seg, originalitet, og et ønske om å formidle- at jeg tenker jeg selv som filmskaper og manusforfatter her forhåpentligvis kan bidra med en refleksjon til å utvikle dette kunstnerskapet videre.

En lang intro, men jeg vil altså trekke fram manuset Understand av Niklas Gløsen, og her følger en tekst som ikke nødvendigvis kun er en forklaring av hvorfor jeg valgte dette verket, men teksten er også ment å fungere som en ‘critique’ av teksten som du som skaper forhåpentligvis kan dra nytte av, Niklas.

Først, jeg er mektig imponert av dine tankebaner… tankespinn… assosiasjonsrekker… rablerier… surrealistiske universer- m mer! Synes denne teksten har et stort potensiale og kan bli til et veldig interessant filmprosjekt med litt bearbeidelse. Jeg liker narrativer uten sterke plott, og flere av scenene dine tar meg fullstendig med storm. Prosjektet har en fin helhet og jeg synes at uviklingen fra start til slutt faktisk fungerer veldig bra, noe som er sjeldent i en så lite virkelighetsnær fortelling. Jeg synes mange av overgangene dine er veldig sterke, og det er mye originalitet i ideene dine. Noen av mine favorittelementer er selvmordsgruppa og den underfortalte (hvilket er bra!) kjærlighetshistorien som hovedpersonen etterhvert befinner seg i. Jeg liker også veldig godt at det primært ikke er en kjærlighetshistorie, men et møte mellom to mennesker som ikke passer inn i den særs komplekse virkeligheten de befinner seg i. Måten du berører fragiliteten i tilværelsen og nærheten til det forgjengelige på, er for meg utrolig sterkt og …modent, og jeg må si at alderen din overrasker meg stort. Også detaljen med marmorkulene står ut for meg som et sentralt og sterkt element (som evt kan videreutvikles noe.) Men, det er noen essensielle ting som må ryddes opp i for at en leser (les finansiør, skuespiller, samarbeidspartner o.l) skal kunne få et overblikk over hva for en fortelling det er du vil vi skal komme inn i, og for at vi skal være i stand til å visualisere scenene dine mens vi leser.

Sceneanvisninger: Hver scene (og også hver ny karakter som introduseres), må beskrives ́fysisk ́. Last ned et manus fra nett, og se hvordan dette vanligvis gjøres. For dette brukes som oftest en nokså rigid oppskrift, for at en leser kjapt skal kunne forstå konteksten du som skaper ønsker å bringe oss inn i. Jeg tenker at dette særlig kan være viktig i ditt tilfelle, som lener deg så sterkt på surrealistiske bilder og universer.

Ellers, lurer jeg også på hvorfor teksten er skrevet på engelsk. Og, hvorfor MC er en MC? Jeg synes ikke dette rettferdiggjøres (eller brukes) godt nok i fortellingen. Liker sekvensen der tekstene hans kommer inn i historien, men skulle gjerne sett dette sterkere og oftere. Kanskje kan tekstene hans til og med bli til omgivelsene og omvendt.

Et siste råd: Ikke len deg alt for mye på det surrealistiske. Det sterke i prosjektet er hovedpersonens reise gjennom de ulike bildene og hans konsekvent fremmedgjorte tilstand. Og jeg vil råde deg til å holde fast på dette. De ulike elementene du bruker kan raskt slå hverandre ihjel hvis det kun er surrealitet på surrealitet… noe som fort resulterer i at de ulike sekvensene får mindre relevans hver for seg. Jeg er for eksempel tilhenger av de mer subtile bildene, og tenker at du kan kutte ut noen scener og/ eller elementer som ikke leder reisen videre. (For eksempel at folk svømmer i gatene… eller, i det minste gi meg en bedre forståelse av hvordan du vil løse dette: vfx eller miming?) Teksten kan til tider oppleves som en slags trip, noe som forsåvidt er greit… men hvis denne følelsen overtar, kan prosjektet miste den tyngden jeg opplever finnes i hovedpersonens utenforhet og hans møte med en annen person i samme tilstand. Arbeider jeg tenker du skal se på, er Alejandro Jodorowskys Holy Mountain og El Topo, Lynch (muligens noe selvfølgelig, men kanskje særlig kast et dobbelt blikk på Inland Empire). Ellers, Emir Kusturicas ́ Underground, Daisies av Vera Chytoliva, Roy Anderssons nylig avsluttede trilogi, og evt også norske Bobby Peers festivalhit ́Sniffer ́. Jeg tenker også at det kunne være interessant for deg (og for eventuelle samarbeidspartnere) om du kunne lage noen skisser til å illustrere noen av scenene du beskriver. Jeg har sett på dine visuelle bidrag på Trafo og tenker at du enten selv kan gjøre dette, eller kanskje du kunne alliere deg med en illustratør/ designer som kan gjøre noen enklere og raske skisser. Noen ganger kan det være interessant å få inn et annet hode til å illustrere egen tekst og kreativitet.

Men mest av alt- gratulerer med et utrolig spennende prosjekt, jeg håper virkelig på å få sett fortsettelsen av denne teksten på et skjerm/ lerrett i framtiden!

Det er veldig mange andre verk jeg kunne ha trukket fram i denne runden, og jeg er særlig imponert over de mange tekstarbeidene jeg har lest. (Dette kan selvf. henge sammen med at jeg selv jobber mye med tekst), men noen arbeider jeg også har lyst til å sette fokus på er følgende:

DESCRIBE A STORM WITHOUT THE SENSE OF HEARING av Daria Osipova

Veldig fascinerende språk og billedbruk, skriv mer!

Silkidrangar Sessions av Martine Gulbrandsen

Liker originaliteten i prosjektet ditt godt, og særlig denne anmeldelsen traff meg emosjonelt, noe som er sjelden idet man leser en musikkanmeldelse…

Utkast til Tinder-profil#12&35 av Pilli Villi

Deilig med litt humor her inne, synes du tar fenomenet godt- men kunne ha veldig lyst til å se deg bruke denne humoren, sarkasmen, selvironien i en lengre tekst- for eksempel ved å plassere denne teksten inn i en større kontekst.

Mvh

Sara Eliassen