Det har vært spennende dager her inne hos trafo i februar. Det begynte litt tregt, men så kom det plutselig fart i sakene med visuelle overraskelser, interessante og personlige tekst- og musikk bidrag. Etterhvert flommet det inn en god del nye medlemmer som både overrasket og imponerte. Vi hadde ganske dype diskusjoner, der jeg ble så fascinert at jeg nesten glemte tiden. Det skyldtes deres svar og det som lot seg oppdage i deres arbeider.
For eks. spørsmål om fotografiets autentisitet, om det er kameraet som lyver eller fotografen, og hva et analogt foto egentlig kommuniserer, dette kom vi inn på under en dialog med ny trafo- medlem Andreas Moldung som jobber med arkitektur-foto.
Eller diskusjonen med Nate, der vi drøfta spørsmål, om menneskelig uttrykk, motivasjoner, skjulte eller åpne agendaer, realistiske tegninger versus abstraksjoner, Pablo Picasso, og hva man eventuelt kan få ut av å øve seg på realistisk tegning selv om man ikke liker det.
Det ble også en lengre dialog rundt Adrian Myhrens fascinerende bilde-univers, intense tegninger og illustrasjoner. Vi hadde en diskusjon om digitale inngrep og analoge uttrykk. Jeg ble skikkelig imponert over Adrians reflekterte forhold til sine virkemidler, og evnen til å både eksperimentere og analysere. Intensiteten og mangfoldet i hans arbeide gjenspeiler dette. Vi ble ikke helt ferdige og det er bare bra, utforskingen tar ikke slutt.
Av og til lurer jeg på om tøffe kommentarer eller vanskelige spørsmål kan være et problem. At noen blir fornærmet eller lei seg når arbeidet blir for tøft kommentert. Det kan godt hende at det skjer en gang iblant, arbeidene vi viser er ofte ganske personlige, ved å vise dem offentlig gjør man seg sårbar. Kommentatoren har ikke alltid rett, men det kan også svi når den har det. Dessverre ser vi ikke hverandres ansikter mens vi kommenterer, det hadde da vært lettere.
Dog er det utrolig fint at vi kan dele våre uttrykk her med hverandre, teste ut hvordan de funker for andre, om de kommuniserer det vi ønsker å kommunisere, om de uttrykker det du vil uttrykke, for å så videreutvikle dem deretter. Til dette trenger vi tilbakemeldinger. Ikke bare fra mentorer, men fra så mange som mulig. Det lønner seg å prøve å legge ord (ikke bare «likes») på det man opplever, ser, sanser eller gjør. Det betyr ikke at alt må forklares, skjønnes eller finnes svar for, tvert imot, det vil dukke opp flere spørsmål og det kan hjelpe begge parter ved å gå i dybden. Arbeidene deres og trafo-kunstnerne ønsker å bli sett. La oss se dem og ta hverandre og hverandres arbeider på alvor, risikere litt! Kjære trafoister, tør å gi hverandre tilbakemeldinger i dette her ganske trygge rommet. Det lønner seg.
Hva skjedde ellers i februar?
Ved siden av å legge merke til mange andre arbeider fikk jeg noen innfall i forholdt til Emma Nords interessante fortelling om et ufrivillig oppholdt i mellomrommet. Det skjedde i en tid der Nora Savosnick jobbet som foto-reporter i Midtøsten og Stian Bekkvik holdt på med redigeringen av en film som vi kan glede oss til. Previewen ga allerede en foresmak under Trafo-festivalen i Oslo. Ha en kikk på Marte Lindholms portrett tegning med flott tegnede bier (iscenesettelsen minner meg på Frida Kahlo) og legg merke til nye medlem Alexandra Skog Bookers arbeide og hvor dynamisk hun fyller de figurative bildene sine med mønstrer og strukturer. En annen Trafo-fersking slo meg nesten ut med en hel rekke heftige arbeider som ligner noe som et visuelt raseriutbrudd. Bildene er spekket med smarte titler, Tysk psykologi og grøsser-elementer. Holger Krank som også har tilgang til bronse-støperi minner meg på maleren Hieronymus Bosch fra 1500 tallet. Jeg aner ikke hvordan han kommer til å ende opp, men er istedenfor spent på å følge med videre.
Tusen takk alle sammen, for det turbulente trafo-eventyret. Ta gjerne kontakt når dere trenger råd, og kommenter hverandres arbeider.
Spre Trafos glade budskap ut i verden! Vi snakkes.
Hilsen fra André Tribbensee
