Filmskaper Iain Forbes har tatt oppdraget med å kåre et verk på Trafo fra april som TrafoTalent. Han har funnet gull i flere uttrykk, men har landet på en tekst av Ine Sætre.
Det har vært en glede å få velge månedens talent på Trafo i april. Det har ikke vært mangel på verdige kandidater, og bredden i kunstarter har vært stor. Fra de ytterst personlige diktene til forskende og abstrakte verk innenfor billedkunst og installasjon.
Mange av arbeidene gjorde inntrykk, og de beste røsket godt tak i både følelsene og tankene mine. Av verkene som skilte seg ut var det Ine Sætre sitt dikt ”du dætt ut – ” som stakk dypest og satt lengst, og med det ønsker jeg å kåre henne til månedens talent.
Diktet tar for seg tilstedeværelse eller mangel på det; man sitter og soner ut blant venner – ølsøl og latter maler fra første setning en varm setting. Ved å bruke ”du” i stedet for ”jeg” føles det som om det er min egen tilstedeværelse som skildres, eller en annen rundt bordet.
Av en eller annen grunn forsvinner man fra omgivelsene, trekker seg unna og det er bare ”kroppen” som faktisk sitter i situasjonen. Skildringen av hvor man har blitt av (”kasta ut, blei du, kasta ut av kroppen, kasta ned i havet, og no synk du, synk, du synk, heilt ned, du synk helt ned.”) er leken og energisk, plutselig renner ordene av gårde. Jeg kjenner her et røsk i sjela og en undring over hvor fint det er at vi kan vandre så langt fra oss selv. Og hvor fint det er at kunst kan minne oss på dette.
Ine Sætre lykkes i å ta for seg et ekstremt hverdagslig tema og gjøre det til noe magisk. Bruken av dialekt er også veldig forfriskende, det gir et personlig og geografisk preg som styrker diktet som helhet.
Diktet får sin naturlige fortsettelse i ”- du dras tilbake”, men det magiske og absurde mangler her, og jeg er glad for at ”du dætt ut – ” fikk stå for seg selv. Nesten så jeg skulle ønske at man ikke trengte å konkludere med: ”og du e ikkje længer tilstede i rommet. Du høre ikkje ka som blir sagt.” Selvfølgelig gjør jeg ikke det – jeg synker mye heller i havet, kasta ut av kroppen.
Jeg gleder meg til å lese mer av Ine Sætre!
Ellers må det sies at denne måneden var det ingen lett oppgave å velge kun en vinner. Vil derfor gjerne peke mot et par andre verk som gjorde inntrykk.
Sara Eline sitt todelte bilde fenger av flere årsaker. Lys og kontrast skaper et fint motiv, men det er historien som fortelles som virkelig engasjerer. Vi får være vitne til øyeblikket avgjørelsen tas om å forevige et bilde – kvinnen som smiler i venstre har oppdaget gutten og situasjonen, og i det neste bildet der gutten poserer får vi følelsen av hvordan det morsomme bildet ville blitt i et fotoalbum. Begge øyeblikkene er like autentiske, og like fylt med liv. Men det er historien som oppstår mellom disse to bildene som vekker undringen i meg.
Julian Stelander Karlsson har laget en låt som fanger følelsen av å lengte etter varmere tider i en altfor kald og kjølig april! Skildringene er enkle og på grensen til det banale, men det er halve sjarmen. Låten oser av en deilig avslappet stemning, og har vært undertegnedes soundtrack gjennom arbeidet med å kåre månedens talent. Gleder meg til å høre mer!
Iain Forbes