Han “tar litt avstand fra kunsten sin”, blant annet ved å bruke pseudonym, men collagene til Zungam taler for seg selv. Fantasifulle og fantasieggende som de er, vitner de om en seriøst arbeidende kunstner med øye for både estetikk og paradokser. Veltalende skal han også vise seg å være.

Og navnet Zungam er ikke fullt så mystisk som det ved første øyekast kan virke. Bare prøv å lese det baklengs.

– Jeg er Zungam, begynner han når Trafo ber pent om flere biografiske detaljer. – Jeg har bodd litt forskjellige steder her til lands og utenlands. Født i Bærum, men bodd for det meste i Slemmestad, som er et lite stykke lenger ut i Oslofjorden. Vokste opp noen år i statene, cirka en time nord for New York City.

Har vært i militæret, der tjenestegjorde jeg som våpentekniker for de greiene som går under vann. Jeg har ikke så mye kunstnerisk bakgrunn akkurat, kan nesten si jeg har mer erfaring med å skyte menneskefigurer i papp enn å tegne dem for hånd. Nå bor jeg i Bergen og studerer informatikk på universitet.

Kan du velge ut ett eller flere av bildene dine og fortelle litt om dem?

“Blind”
Bildet handler om å være uten syn. En blind person kan ikke se bildet som handler om det å være blind, nå begynner det å bli ganske meta her. Bildet er svart-hvitt, for farger er uvesentlig uten syn, det man sitter igjen med da er form og tekstur. Man kan oppleve tekstur med og uten syn. I en blind verden blir tekstur som usynlige farger. Alle ting har sin egen tekstur og det blir kanskje litt oversett når vi bare bruker syn. Personen i bildet er i en verden av teksturer, en tekstur gir et annet inntrykk enn visuelt, så det blir en slags “skjult” verden under den visuelle.

“Kompanium”
Kompanium betyr brorskap, bildet handler om å være en del av et brorskap og individet i det. Personen i midten ser direkte på tilskueren som en “utenforstående” til situasjon. Er han fanget i menneskemassen og deres ideologi eller holdes han trygg helt innerst blant sine brødre og medsoldater? En annen ting er hva en uniform gjør med oss, hvilke roller en uniform kan gi oss. Man er jo fortsatt den samme personen, men uniformen har en effekt på bæreren og andre som ser. I tillegg har man retorikken som blir brukt for å motivere til krig, den blir brukt på soldater og befolkning for å støtte sine krigshandlinger. Hva skjer med dem som ikke spiser denne krigsretorikken, hvem er de?

“Atmosfære”
Tittelen har en dobbel betydning, atmosfæren eller mindsettet til disse mennene og bakgrunnen eller settingen som er høyt oppe i atmosfæren. Bildet av mennene er tatt fra en scene hvor de er i en begravelse til sjøs. Rent grafisk så har jeg kopiert kanten på hatten oppover også brukt en bølgegenerator i Photoshop. Jeg har en blend mellom de to lagene, så bruker jeg et “gradient map” for å legge på farger. Man vet ikke hva de ser på, men de har de samme “søylene” over seg. Man kan se for seg at de ser ned på jorden og hva som skjer der. Dette er et av de bildene som bare ble til uten noen grundig plan for hvordan bildet skulle se ut før jeg begynte, og det ble ganske stilig.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber? Har du for eksempel et arkiv av bilder du plukker fra eller begynner du fra bunnen av hver gang?

Det er litt forskjellig, noen ganger starter jeg med en idé, andre ganger starter jeg med noen bilder og ser hva jeg kan gjøre med dem. De fleste bildene finner jeg rundt omkring på internett, noen har jeg funnet i gamle magasiner også fotografert siden. Men jeg er lat på det området, så det meste kommer fra internett, det er uansett en uendelig stor ressurs i forhold til fysiske formater.

Lager du også collager med saks og papir eller går det kun i digitalt?

Det gjør jeg ikke så mye, det er kult å gjøre det analogt med tanke på teknikk og format. Jeg tror jeg lagde min første collage for et prosjekt i art class, da hadde jeg lært Photoshop og det virket mer naturlig å lage det på en datamaskin enn med saks og lim.

Med analogt setter man begrensninger for seg selv. Bare materialene man bruker må man ha i fysisk format og man kan ikke skalere bildene eller angre hvis man klipper for mye. Det som er interessant med tanke på klipping og liming er at man må fysisk ødelegge noe for å skape noe nytt.

Finnes det noen røde tråder som binder collagene dine sammen? For eksempel i hva slags motiver du setter sammen? Eller i hva slags historier de ferdige bildene forteller?

Jeg måtte tenke litt på denne. Jeg tror et av fellestrekkene er hvordan de blander virkelighet og fantasi. Collagene får i en eller annen grad en spaca faktor. Det er ofte en bevegelse som foregår i bildene. Det er noen ting som gjentar seg; bruk av stjernehimmel blir alltid kult, duplisering av et mønster eller gjenstand. Motivene kan brått karakteriseres som metafysiske eller surrealistiske. Noen collager har en klar historie, andre er bare satt opp som om det skulle vært et fotomontasje.

Ligger det en intellektuell prosess bak bildene eller jobber du først og fremst intuitivt?

Ja, alt er utspekulert til hver minste detalj, haha. Nei jeg vet ikke, noen bilder baserer seg på original bildene jeg bruker til collagen, andre ganger ligger det en ide bak (et bildene er faktisk basert på noe jeg drømte). Men som regel er det lettere å bare følge intuisjonen og la bildet skape seg selv.

Hvor finner du inspirasjon annet enn i gamle og underlige bilder?

Musikk kan inspirere meg, musikk og bildet kan få en mutualistisk symbiose, der begge utfyller hverandre. Jeg tror de to uttrykksformene utfyller hverandre veldig fint, samtidig har de ikke noenting til felles. Musikk er en opplevelse gjennom tid og bildet er en tidløs opplevelse.

Inspirasjon kommer også andre steder. I den moderne verden vi lever i så er alt forklart med vitenskap, hver eneste kvadratmeter av planeten er skannet inn og lagret i store databaser. Den naturlige verden har blitt avdekket av vitenskapelige teorier og har gitt oss et moderne syn på hvordan ting fungerer. Verden er ikke så underlig og mystisk som den var før i tiden.

Å skape noe som ikke hører til “vår” verden synes jeg er kult. I våre hverdagslige omgivelser er alt systematisert og tilrettelagt for oss. Hva er der ute når vi ikke har dekning på mobilen, asfaltveier, religion eller skatt å betale. Det blir litt filosofisk det her, men jeg tror det er en egenskap kunst har, om det er musikk eller visuelt, å skape det mystiske og underlige som vi mennesker har levd med i alle tider.

Det er litt satt på spissen, uansett synes jeg det bare er gøy å lage ting.

Hvilke ambisjoner har du for kunsten din?

Nå jeg tar litt avstand fra “kunsten” min og bruker jo et pseudonym, jeg har vel ikke planlagt hva som skal skje med bildene. For tiden har jeg andre ting på første prioritet, men jeg syns det er gøy og det fungerer fint som et sideprosjekt for meg. Med det sagt så er det mange muligheter.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo er et bra nettsted for å skryte litt. Det har noe verdifullt som ikke er lett å finne andre steder. Jeg tror det er sunt å være kreativ og skape egne ting, istedenfor å bare konsumere hele tiden.

Trafo åpner for at alle kan dele sine ting og få en tilbakemelding på det. Det hjelper folk å utviklet sine bidrag, det gjorde det hvertfall for meg :)

Se flere av bildene til Zungam på Tumblr, Béhance og profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.