News article image

Fotograf Øistein Sæthren Dahle fikk i oppdrag å kåre månedens TrafoTalent for mai. Vi gir ordet til Øystein, som har landet på et fotografi av Nora Savosnick.

Det har vært fantastisk å vurdere alle innsendte kunstverk på Trafo for mai, og det har vært en vanskelig oppgave å velge ett kunstverk blant alle spennende bidrag. Med stor bredde i utrykksformen; musikk, poesi, tegning, maleri, fotografi, installasjon og performance, har det vært veldig inspirerende å oppleve alle disse verkene.

Det var mange verk som berørte meg, men ett fotografi traff meg sterkest. Det er fotografiet på en israelsk soldat; “Aviya Eschenazi”, av Nora Savosnick jeg vil trekke frem som TrafoTalent for mai.

Fotografiet er på en person som ligger i vannet, med hodet ned, hennes fot berører vann bunnen, hen-nes tatoverte armer ligger og flyter i vannet. Fargene i bildet balanserer mellom det blågrønne vannet, det brune i steinene og hennes hud mot vannet. Ett sterkt visuelt fotografi med vakre fargetoner! Nora skriver i beskrivelsen av verket:

Aviya Eschenazi is the first lonely soldier who’s transgender in the Israeli army. In December she will also finish her conversion to Orthodox Judaism.
She says “I’d rather be a beautiful accident
Than an ugly blueprint”
On her right shoulder she tattooed the symbol of being lesbian.

Teksten gir oss informasjon om hvem personen på bildet er, og setter bildet i et politisk lys. Det politiske i teksten overstyrer allikevel ikke bildets innehold. Etter min vurdering gir teksten bildet ett sterkt bakgrunnsteppe og nok informasjon til å gi betrakteren en inngang til fotografiet. Teksten fremhever det visuelle utrykket og gjør opplevelsen av det enda sterkere. Det er en vanskelig oppgave å kombinere tekst og fotografi. Dette synes jeg Nora utfører på en veldig moden og bevisst måte, teksten løfter fotografiet og fotografiet løfter teksten. Fotografiet befinner seg et sted i grenselandet mellom det dokumentariske fotografiet og kunstfotografiet. Dette fotografiet lever sitt eget liv, samtidig finnes det tråder av informasjon som betrakteren kan gå videre med. Jeg vil ikke gå i dybden av det politiske innholdet i dette fotografiet, men jeg vil si at teksten sitt innhold i kombinasjon med verket er kompleks og spennende, og at det finnes et stort potensiale til å skape en interessant diskusjon. Det er modig og ikke minst viktig å våge å være en politisk stemme, slik Nora er med sitt verk. Det er imponerende og inspirerende å se et sånt engasjement.


Det første som fanget min oppmerksomhet i bildet er kroppen mot det blågrønne vannet. Kroppen som vender seg ned mot vannet gir meg en sterk følelse av frihet; at kroppen er fri, at mennesket er fri, at mennesket vil gjøre seg fri og den enorme kraften som ligger i vannet. Jeg kan selv kjenne den sterke følelsen av frihet når jeg ligger i et skogstjern en varm sommerdag, der jeg kjenner min egen tyngde forsvinne i vannet, og at verden forandrer seg fra denne vinkelen; med ansiktet ned mot vannet ser man verden gjennom et filter. Konturene blir ikke lenger så tydelige, alt hviskes ut og nye bilder dukker opp i ens hodet, kanskje nye bilder på hva verden kan være, kanskje bilder fra en en urtid, der mennesket var noe annet enn hva det er nå. Det finnes teorier om at mennesket stammer fra havet, at det er her den første livsformen på jorden tok form. Livets begynnelse blir en spennende filosofisk tanke sett i lys av mennesket sin levemåte idag. Jeg kjenner alltid etter et bad, at det er en ny start, av en eller annen merkelig grunn føler jeg at jeg lurer meg selv til å tenke at man starter dagen på nytt, men kanskje jeg ikke lurer meg selv, kanskje man virkelig starter på nytt etter at kroppen har vært i havet. Det er i det minste en fin tanke; at det faktisk er mulig å starte på nytt. I religionen blir vannet brukt som et renselses rituale, det er kanskje det vår verden trenger, rense oss fra våre fordommer og regler, som påvirker vår måte å betrakte verden på. I fotografiet til Nora finnes det en masse håp for mennesket, noe vår verden sårt trenger.

Med ansiktet vendt den andre veien, oppstår helt andre bilder, da er det himmelen som fyller hele vårt syn, solen, skyene, flyene, fuglene og englene. Jo mer jeg betrakter fotografiet tenker jeg på personen i vannet som en engel som betrakter menneskene, kanskje er det på grunn av personen sin nakne kropp mot det himmel-lignende blå vannet, men jeg tror også det er hennes føtter, den ene foten som treffer vannbunnen, den andre fotsålen vendt opp mot himmelen. Er det ikke det englene er; forbindelsen mellom menneskene og gud, mellom jorden og himmelen. Engler er kanskje et abstrakt begrep, men som et symbol er engelen vakker.

Det er også spennende rent visuelt å betrakte kroppen i dette fotografiet, delvis under vann, delvis over vann. Kroppen blir halvveis skarp og halvveis hvisket ut.

Nora Savosnick viser med sitt fotografi en enorm tillit mellom personen hun fotograferer og seg selv. Det er på ingen måte en selvfølge å stille opp på et fotografi med sin nakne kropp, det må finnes en tillit mellom fotografen og modellen. Dette fotografiet lyser av varme og tillit.


Tillit er også et ord jeg tenker på i hennes andre bidrag denne måneden; “En drag queen gruppe i Tel Aviv”. Hun viser med dette fotografiet at hun klarer å komme innpå mennesker, og være tilstede og fotografere uten at hun virker som en inntrenger. Hennes tilstedeværelse lyser ut av fotografiet som naturlig og ærlig. Det er sterkt.

Jeg gleder meg til å se flere bilder av Nora, og jeg håper å få se flere bilder fra Israel.

Øistein Sæthren Dahle

Forfattet av: Adrian Andersson

Opprettet: 7. juni 2017 10:00

Sist oppdatert: 7. juni 2017 10:49

Kommentarer