News article image

Hun tar utfordrende bilder av nakne kropper og kommer tett innpå transseksuelle israelske soldater. Likevel påstår Nora at hun forstår svært lite av mennesker.

Stuck alene i Ghana med et speilreflekskamera for noen år siden, oppdaget Nora Savosnick at foto kan være en måte å komme inn i andres liv på. Siden har hun blant mye annet fotografert på Filippinene, stilt ut i Israel og fått en prøvende fot innenfor kunstmiljøet her hjemme.

Nora er kort sagt akkurat en slik driftig ung person Trafo liker å bli bedre kjent med.

– Jeg er en 21 år gammel jente fra Tåsen i Oslo, begynner hun når vi ber henne fortelle litt om seg selv. – Jeg er nysgjerrig på mennesker som har tatt andre valg enn meg, og mennesker med andre, ofte mindre muligheter i livet enn meg. Når det gjelder foto, har jeg bakgrunn fra Bilder Nordic School of Photography og fotolinjen ved Agder Folkehøgskole.

Når og hvordan oppdaget du at foto var en uttrykksform for deg?

Noe skjedde sommeren før tredje år på videregående. Jeg skulle være litt rebelsk mot foreldrene mine, og bestilte flybilletter til Ghana med en jente jeg møtte på en fest. Vi skulle bo i en fattig landsby hos en familie og jobbe frivillig sammen i en måned, men hun valgte å dra hjem den første uken vi var der. Det fikk meg til å innse at jeg var der alene med et speilreflekskamera jeg akkurat hadde kjøpt uten å vite hvordan det fungerte.

Kameraet utviklet seg til å bli min falske trygghet og en nøkkel inn i andres liv. Jeg ble oppmerksom på at jeg kunne fortelle mye igjennom et bilde. Jeg har dysleksi og fant ut at foto er min måte å formidle en historie på. Etter det har jeg bare fortsatt å fotografere.

Du har reist mye og tatt bilder av alt fra gateliv på Filippinene til LGBT-miljøet i Israel. Kan du fortelle litt om hvordan du jobber for å vinne menneskers tillit i helt fremmede miljøer?

Det er vanskelig å svare på. Da jeg tok et internship i Flash90, et fotobyrå i Israel, var sjefen min overasket over hvordan jeg klarte å komme så tett inn på mennesker i sårbare situasjoner uten egentlig å kjenne kulturen eller språket. Svaret er at jeg ikke vet. Kanskje er det så enkelt at jeg er nysgjerrig på andre mennesker. Det kan handle om at jeg tillater meg selv å forsvinne ut av sitasjonen. Gir litt slipp på å faktisk ville forstå alt.

I virkeligheten forstår jeg svært lite og mennesker forundrer meg stort. Hvorfor velger folk slike liv, eller er det i det hele tatt et valg…?

Jeg tror kanskje at når jeg møter en person og undrer meg mye over personens liv, tillater personen seg også å undre seg over hvem han eller hun er. På den måten kan det bli til et felles prosjekt mellom fotografen og den eller de som blir portrettert.

Hva slags reaksjoner fikk du på utstillingen din i Tel Aviv nå i april?

Da jeg skulle finne et galleri å ha utstillingen i, opplevde jeg at mange ikke så på foto som en kunstform. De lurte litt på hva og hvorfor. De fleste som kom på galleriet syntes det var en spennende utstilling.

Jeg var også heldig med at to store israelske aviser gav meg omtale og at den norske ambassadøren avla et offisielt besøk på galleriet. Etterpå var jeg så heldig at et annet galleri i Tel Aviv ville ha noen av mine bilder på sin utstilling, og de har allerede solgt tre av dem.

Vil det være riktig å si at bildene dine har en politisk side?

Jeg vil engasjere meg i samfunnet og skape verdier jeg kan stå for uavhengig av det politisk skiftet. Ennå har jeg ikke klart det, og jeg vimser mye frem og tilbake for å forstå hva som er viktig for meg.

Hvis det å engasjere seg i sine egne verdier er å søke etter en politisk forståelse, så har bildene mine en politisk side uten en rød tråd. Målet er at bildene samtidig som de utfordrer meg også skal utfordre andre og det de tror er riktig.

Reportasjebildene representerer én side av virksomheten din, de ofte veldig kroppslige kunstbildene en helt annen. Finnes det likevel noe i for eksempel motivvalgene eller den grunnleggende innstillingen som binder alle bildene dine sammen?

Jeg er ganske dårlig til å tenke personlig stil. Fotoapparatet bruker jeg for å utforske min forståelse av en følelse, situasjon eller ting. I en lang periode fascinerte kroppen meg som et objekt, og det handlet om å forstå overgangen fra ungdom til voksen.

Det er lettere å se tilbake på noe og si hva jeg tenkte, enn å skape meningen mens det produseres. Jeg liker å skrelle bort meningen i øyeblikket og la drøftingen skje i etterkant. For meg utvider det min kreativitet.

Du har også drevet med mer eksperimentelt fotografi. Kan du for eksempel fortelle litt om hvordan Hanne Korsnes og du har jobbet med å kombinere foto og maleri?

Det startet med en idé om å kombinere flere kunstarter. Det falt naturlig at det ble de formene Hanne og jeg er mest komfortable med. Vi snakket mye sammen om hvordan vi kunne gripe tak i dette siden ingen av oss hadde noen erfaringer med å krysse foto og maleri. Det var veldig gøy og utfordrende.

På et punkt var jeg redd vi kom til å sitte igjen med mange meninger uten noe fysisk å vise til. Først snakket vi mye sammen om hva vi ville formidle, og brukte boken “Melankolske rom” av Karin Johannison som inspirasjon. Videre gikk vi gjennom mange av mine bilder og prøve å finne ut hvordan vi kunne få frem sårbarhet ved å tilføre maling. Det resulterte i en utstilling kalt “Deilig dunkelt vann” med fokus på sårbarhet.

Kan du fortelle litt om kunstnergruppen Fletta som du har vært med på å starte?

Hanne og jeg har startet opp Fletta som er en møteplass for unge, uetablerte kunstnere på tvers av fagfelt. Målet er å bruke hverandres kunnskap, flette det sammen og se hva som kan skapes fra det.

Fletta oppstod for å fylle et behov vi selv erfarte våren 2016, da vi prøvde å komme inn på kunstscenen. Vi ønsket å ha en utstilling, men det viste seg å være mye vanskeligere enn forventet. Etter mange nei, var vi så heldige i å komme i kontakt med Avd. Frysja og Andreas Krogseth. Der fikk vi lov til å boltre oss i et gammelt industribygg på 1000 kvm.

Vi startet med å invitere en operasanger og videre kom mange andre unge talentfulle kunstnere på banen. Til slutt var vi 15 som fikk vist hva vi var gode for. Etter 400 besøkende over tre dager på Avd. Frysja, forsto vi at det lå et behov for et tiltak som Fletta.

Nå jobber vi i all hovedsak med et kunstmagasin som retter seg mot det samme, og som har sin andre lanseringsfest 2. september. Alle er invitert! Magasinet og festen er gratis.

Hva er planene dine fremover?

Planen er å begynne på Oslo Fotokunstskole og pendle mellom Oslo og Tel Aviv for å avslutte prosjektet om den transseksuelle soldaten som konverterer til ortodoks jødedom.

Dukker noe annet spennende opp, endrer jeg lett på planene.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Uten Trafo hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg hadde mest sannsynlig studert juss eller levd et annet liv. Uten workshops og mentorer som André Tribbensee og Eivind Lentz hadde det vært veldig vanskelig å videreutvikle prosjektene mine. Jeg har et halvt år med fotoutdanning, som vil si at jeg er avhengig av hjelp fra mentorer.

Uten den økonomiske støtten Trafo har gitt meg hadde jeg ikke har råd til å gjøre det jeg gjør nå. Jeg er derfor veldig takknemlig for at Trafo har støttet meg hele veien.

Se flere av bildene til Nora på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 16. august 2017 14:13

Sist oppdatert: 16. august 2017 16:34

Kommentarer