News article image

Dagbokforfatteren Benedicte har usvikelig tro på det gode i mennesket. “Kjærligheten vinner uendelig mange kamper hver eneste dag,” skriver hun.

Benedicte Steinbakk er en forfatter som har valgt dagboken som sin form. Den gir henne muligheten til å blande stort med smått, fantasi med virkelighet og private betraktninger med bredere perspektiver.

Når Trafo kontakter henne, komme det ikke veldig overraskende at Benedicte viser seg å være omtrent like deler følelsesmenneske og idealist.

– Jeg er 20 år gammel og kommer fra Mo i Rana‚ svarer hun på spørsmål om hvem hun er. – Hele livet har jeg vært en nysgjerrig drømmer. Mennesker fascinerer meg og det er nok derfor jeg er så opptatt av dem.

I år er jeg stipendiat ved Sund Folkehøgskole og har brukt mye tid i flere frivillige organisasjoner hele ungdomstiden min. En kan trygt si jeg trives rundt folk.

Når begynte du å skrive prosa i dagbokform? Hvor kom ideen fra?

Med en gang jeg våkner om morgenen, er hodet fylt av tanker, følelser og idéer. Litt fordi jeg drømmer mye innholdsrikt, men også fordi jeg lar meg røre av det rundt meg. Jeg liker å stille spørsmål ved vår grunnleggende natur for å forstå hva vi gjør. Hvorfor gjør folk det samme eller annerledes enn meg, hvordan fungerer vi og hvordan kunne det ellers vært?

Jeg kan fremdeles huske at før jeg lærte om evolusjonsteorien og religion, lekte jeg med tanken om at kanskje verden ble styrt av en liten gutt som lekte med Lego. Vi var små dukker som han plasserte overalt og i blant raste alt sammen når han bygde for høyt. Det måtte jo være grunnen til at ting gikk ganske skeis i blant i verden.

Jeg prøver hele tiden å lære om forskning, religion og politikk for å lete etter svar på alle spørsmålene mine. Det virker som om desto mer jeg leter, jo mer spørsmål får jeg. Det er akkurat det jeg elsker å gjøre: å spørre, tenke, fundere. Føle meg fram. Jeg har en sterk magefølelse som styrer mye.

For å holde balansen mellom bakkekontakt og å drømme skyhøyt, skriver jeg dagbok og snakker med folk. Uten skrivingen og andres innspill hadde jeg nok mistet meg selv i de utallige eksistensielle krisene jeg får i blant. Fordi jeg føler meg så alene når tankene ikke får bekreftelse.

Hele tiden når jeg skriver, prøver jeg å skape et bilde av inntrykkene mine. Som om hver dag, hvert øyeblikk, er en fortelling. Jeg prøver å formidle min egen virkelighetsoppfatning for at både jeg og andre skal relatere. Det er nok sånn prosaen blir til. Skaper inntrykk av forestillinger som ikke sier akkurat hva jeg går gjennom, men hvordan det føles.

(Til høyre: En tekst Benedicte fikk i lokalavisen sin rett før valget)

Jeg har tenkt en del på at i tekstene mine kan det se ut som jeg bare skriver om romanser.

Som forfatter er det viktig for meg med egne skriveregler. Grammatikk er én ting, men stil og egen etikk er enda viktigere for meg. Jeg skriver sjelden om romantiske følelser. Det føles for sårbart og ikke minst urørlig, det tilhører den verden mellom meg og vedkommende. Når vi rører hverandre, skrives en egen historie.

Jeg skjønner godt appellen ved å skrive om romantikk, men føler meg ikke helt klar for det ennå. Sånt liker jeg å holde for meg selv. Foreløpig. Når det er sagt, så er det jo umulig å holde sånt helt unna kunsten, jeg tenker en kunstners velvære skaper et filter for ens verk. Så jeg lar all mulig kjærlighet jeg føler flyte over i hverandre og bli en deilig uadskillelig blanding i tekstene mine. Derfra kan folk tolke det slik de vil.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med disse tekstene?

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke se tilbake på nylige dagbokinnlegg. De lar jeg ligge til jeg har fått emosjonell distanse. Da leser jeg over dem og ser ofte sammenhengende historier mellom ulike dager. Noen ganger innser jeg at en veldig konkret følelse kan virke som noe helt annet, og så mikser jeg to helt forskjellige ting. Det som er så deilig med sin helt private dagbok, er at man kan overdrive så mye man vil. Jeg har en billedlig fantasi som det kan bli historier av.

Hvor autentiske er dagboknotatene? Er de faktisk basert på ting du har opplevd eller er det mest diktning?

Dagboknotatene mine er autentiske i den forstand at jeg skriver ting akkurat slik jeg opplever dem.

Jeg er en rusmisbruker
Og jeg er full på deg, full på kjærlighet, full på håpet, ja, ingen rusmidler kan måle seg. Slutter å drikke fordi jeg tørster bare etter deg. Gang på gang overdoser jeg, faller i grus og knærne raspes opp av hjerteknas. Jeg rehabiliterer, sover helt utrolig mye. Puster godt inn og sakte ut. Verden går videre. Møter andre, møter venner, møter familie. Hvem som helst. Ensomheten klarer ikke ta meg, den vil aldri vinne. Jeg reiser meg, bygger knesbeskyttere og faller for deg igjen. Tryner. Skulle hatt hjelm.

Dette notatet handler ikke om faktisk narkotisk rusbruk, men om rusfølelsen jeg fikk etter å ha vært på årets TrafoTransit på Lesvos. Tross alt det vonde jeg så, beviste livet gang på gang hvorfor man fortsetter å ha troen. Den gleden er sårbar fordi den lett knuses og “raspes opp av hjerteknas”. Knuser mitt eget hjerte hele tiden ved å håpe så stort. Men det er verdt det fordi jeg alltid lærer av den kjærlighetssorgen, jeg lærer at gleden er den beste rusen. Den har gjort meg avhengig. Det får meg til å fortsette å kjempe.

Jeg legger ikke skjul på at jeg til tider er overfølsom. Veldig mye er alt eller ingenting for meg, hele tiden prøver jeg å lære meg selv å balansere.

Et sted skriver du at “fellesskap” er ditt favorittord rett etter “kjærlighet”. Hvordan gjenspeiler dette seg i tekstene dine?

Jeg brenner aller mest for nestekjærlighet og altruisme, og jeg tror ikke man kan utøve kunst uten at ens egen tanker og følelser kommer til uttrykk. Er det ikke det alt handler om?

Du jobber i ulike frivillige organisasjoner og har også reist en del i verden. Hvordan har det påvirket deg i skrivingen?

En nysgjerrigper som meg vil alltid lære, og det på godt og vondt. Jeg har på reiser blitt sint, lei meg, forvirret og skuffet, men mest av alt inspirert og sterkere i håpet og kjærligheten av å reise. Jeg har sett så utrolig mye bevis i livet på nettopp hvorfor en må fortsette å kjempe. Fordi det lønner seg, kjærligheten vinner uendelig mange kamper hver eneste dag.

Å la seg selv bli rørt av det rundt seg er så viktig. Hvis vi ikke gjør det, hva skal vi kommunisere? Jeg tror vi alle bærer våre helt egne historier. Hvilken er det du forteller? Jeg har reist og jobbet frivillig med mennesker i mange år for å lære og prøve å forstå. Hele tiden oppdager jeg nye måter å tenke på. Tankene mine får vist sin utvikling gjennom dagboken og dermed i skriving.

Fra Guatemala

I ulike frivillige organisasjoner får jeg ulike utløp for alt dette. Enten ved å organisere aktiviteter jeg føler betyr noe for både meg og de rundt seg, skape trygge arenaer eller ved å snakke eksplisitt om det jeg bryr meg om.

Har du noen favorittforfattere eller inspirasjonskilder du vil fortelle om?

Jeg tenker inspirasjon handler om å la seg inspirere. Å åpne seg. Ulike følelser kan fremkalle forskjellige ting. Jeg blir inspirert av alle rundt meg på ulike måter, men mest av alt mine nærmeste. De som henger i, som rister i meg når jeg selv mister troen på alt jeg står for. Den ståpåviljen. At noen håper på deg, kommer av at du har vist deg frem på et eller annet vis. Den sårbarheten skaper tillit. Derfor må jeg fortsette å skrive og la folk lese det. Ikke holde alt for meg selv, for det gode blir bedre når det deles.

Det er viktig å tørre å utforske. Møte nye mennesker, komme seg vekk fra hjemplassen og lære. Når jeg får hjemlengsel, prøver jeg å finne mitt hjem flere steder. Finner biter av meg selv i de rundt meg. Det handler om å tørre å gi og ta.

Ikke vær redd for at andre skal kludre dine tanker, for ingen tenker som du gjør. Ingen opplever ting helt likt.

Når jeg leser, er nesten annenhver bok sakprosa og skjønnlitteratur om en annen for å få ulike inntrykk. Jeg elsker både Naomi Klein og Haruki Murakami. Tror det er viktig å leke med litt forskjellige typer uttrykk. Jeg har for eksempel fått betydelig selvtillit av erfaring med både teater, politikk og musikk.

(Til Høyre: En tekst Benedicte fikk i menighetsbladet om global og lokal kvinnekamp med inspirasjon fra hennes tur til Guatemala.)

I tillegg har jeg holdt mye andakter. Politiske tema har fått spesiell betydning fordi jeg lar meg provosere og motivere av samfunnsdebatter. Selv om mange av tekstene mine kan høres ut som klissete forelskelser i håpløse gutter, så handler det først og fremst om symbolpolitikk og min evig håpefulle forelskelse i troen på mennesker.

Hva er det kunsten gir deg som du ikke finner andre steder?

George Orwell sa forfattere skrev av fire grunner: egoisme, estetisk entusiasme, historisk impuls og for politisk påvirkning. Jeg møter en fin blanding av dette i kunsten. Først og fremst skriver jeg fordi jeg ikke klarer å la være. Jeg har det ikke bra uten.

Jeg tror mange blir redde av hvor egoistisk det er å fremme sin egen kunst, men er det ikke helt menneskelig? Å ville bety noe? Alle mennesker føler behov for markering. Jeg har noe på hjertet og det klør i fingrene etter å få det ut. Å skrive er å prøve å få ut kløen.

Hvilke ambisjoner har du for skrivingen din på kortere og lengre sikt?

Så snart jeg lærte meg å lese og skrive sa jeg til alle at jeg skulle bli forfatter. Den drømmen ble bortskyvd i ti år, men nå er den tilbake igjen. Jeg vil gjøre ulike ting med livet mitt. Å gi ut tekst er en av dem og henger sammen med alt det andre. Jeg bruker tekstene mine til å spre min tro på fellesskapet. Jeg vil fortsette med å publisere artikler på nett, snakke om det jeg bryr meg om i både store og små forsamlinger, komme i små aviser og kanskje etterhvert også i større format. Når jeg dør, skal jeg ha utgitt en liten bok.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg registrerte meg på Trafo for lenge siden og har såvidt tørt å publisere noe, men siden i sommer har jeg gjort det oftere. Trafo er blitt et trygt fristed. Her kan jeg prøve, lære og feile. Det føles litt nakent og det er kanskje det fine med det. Her er vi en haug ungdommer som tør å vise frem noe så intimt som vår egen kunst.

Å dele noe så privat som snipper av dagboken min på Internett er både skummelt og deilig, fordi jeg skjønner at jeg ikke er alene. Det jeg skriver gir mening fordi alt jeg føler er så menneskelig og normalt.

Å få være med på TrafoTransit var en stor portåpner for meg. Aldri før har jeg møtt andre ungdommer jeg kan snakke om kunst med på den måten på tvers av uttrykk. Å være i et satsende miljø var nytt og inspirerende. Ikke minst rørte det noe i meg når prosjektideen min for turen var god nok til at jeg fikk bli med. Jeg tør mye mer å drømme høyt og ikke minst jobbe for ting jeg tidligere ikke turte å snakke om.

Fra en tale om fellesskap Benedicte holdt på et treff i sommer. Foto: Jonas Duus

Les flere av tekstene til Benedicte på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 19. oktober 2017 12:11

Sist oppdatert: 20. oktober 2017 12:02

Kommentarer