News article image

Forfatter og redaktør i kulturtidsskriftet Fanfare, Amalie Kasin Lerstang, har gått igjennom alle verk dere har publisert i november - og landet på Vilde Vikses tekst ”Huset der det grusomme skjedde” som månedens TrafoTalent. Vilde vil bli med i konkurransen om 20.000 kr i talentstipend som årets talent.

Jeg gikk meg helt vill i alle de fine bidragene fra november da jeg skulle velge ut månedens TrafoTalent. Her inne finnes et bredt spekter av godt utførte og interessante bidrag! Så det var vanskelig å lande på én. Jeg ble med Tanja Silvestrini, da hun dro til Ulriken og ned igjen, bærende på en blytung stein som hun etterpå knuste til grus med meisel, hammer og slegge. Heller enn destruktivt, opplever jeg kunstprosjektet som handlekraftig og oppløftende, engasjert. Jeg ble med til verdensrommet i Zungams digitale kollasj ”Pus og Fido”, der en hund og en katt er på reise i et romfartøy ut i verdensrommet. Det er morsomt og absurd, og samtidig poetisk; de små dyrene sitter med ryggen til oss, med ansiktene vendt mot et verdensrom som virker alt for stort for dem. Det har også vært svært mange flotte fotografier denne måneden, og jeg vil særlig trekke fram Thomas Sviunds ”Hauftbahnhoff Stasjon” –flott komposisjon i fotografiet! Også Matilde Wedzichas illustrasjon ”Every Line is a Language” imponerte meg med sin utforskning av lys og mørke.

Valget av månedens TrafoTalent faller likevel på Vilde Vikses tekst ”Huset der det grusomme skjedde”. Det er rett og slett en svært ambisiøst tekst, som i et rytmisk og presist språk skriver fram et urovekkende sted man kan lukte, ta på, føle, frykte. Minner om fortidige hendelser fra en barndom eller ungdomstid dukker opp i små glimt mens vi kommer nærmere og nærmere på huset, men vi får ikke vite hva grusomhetene egentlig består i. Jeg-et leter etter ”et svar, en forklaring, en unnskyldning”, men å gå for nært på minnene er for vanskelig. Fortelleren har ennå ikke et språk for det som skjedde. I stedet skildrer jeg-et detaljerte landskaper utenfor og inne i huset, med overraskende og interessante bilder. På ytterveggen av et verksted prøver ”skorper av flakende spraymaling (…) å holde naturens tenner borte”, på veggen inne i huset henger ”fluefangere som gule tunger”. Disse detaljene skaper et flott driv og en spenning i teksten. Huset blir en levende organisme, og både huset, minnene og jeg-et er i konstant bevegelse, under utforskning av fortelleren, tiden går i oppløsning, fortiden faller inn i nåtiden, mens fortelleren ber seg selv om å holde fokus. Jeg-et beskriver hvordan det ser husets ytterdør for seg: ”Her sto jeg mange ganger, skjelvende, ventende med en klump—nei, en kniv—i magen. Jeg strekker ut en skjelvende hånd, strekker og strekker og strekker, til fingrene blir til meitemark og faller av. Jeg råtner, med vilje!” Det er flott skrevet, uhyggelig, poetisk og morsomt på samme tid. Vikse har skrevet en solid tekst og jeg vil gjerne lese mer fra henne her på Trafo.

Amalie Kasin Lerstang

Forfattet av: Idunn Sem

Opprettet: 3. desember 2017 20:46

Sist oppdatert: 5. desember 2017 11:08

Kommentarer