Sebastian N. er kåret til vinner i konkurransen “Utenfor begivenhetens sentrum”. Flere bidrag får også hederlig omtale av kunstner Eva Rosa Hollup. Her er Evas Rosas oppsummering.
Jeg starter like gjerne med å skrive om vinnerbidraget 00:26 (tyggegummi).
00:26 (Tyggegummi)
når du spør meg så
utelater jeg den lille luftlommen av tvil
svelger den, lar den gro til den
blomstrer, strekker seg fra nederst i magesekken, opp gjennom spiserøret mot sollyset
bare for å finne regnbyger
unedbrytelig som tyggegummi
7 års ulykke (eller mer)
Denne teksten grep meg umiddelbart. Den er kort og enkel, men likevel sterk billedmessig. Tragikomisk trist. Et enkelt, men uttrykksfullt og motsetningsfullt tekstarbeid. Jeg liker bildet på tvil, som like lite nedbrytbart som tyggegummi. Allikevel er tyggegummien fullt mulig å omforme, tygge på, tråkke på, de blir levert til deg som perfekte kapsler sammen med andre kapsler, den tygges i varierende lenge, ofte spyttes den på bakken, festes under benker og på på vegger, eller den blir lagt i en kvittering som man deretter krøller rundt tyggegummien som med en kanskje svett håndflate blir lagt i en jakkelomme. Med andre ord, det korte diktet gir mange assosiasjoner. Kroppsligheten og historien til bildene som blir brukt er sterkt tilstedeværende for meg som leser. Tyggegummien, laget av fabrikker, i like størrelser og former og lagt i ganske like pakker med forskjellige smaker etc., får meg til å tenke på hvordan man iblant kan føle at man er blitt gitt et sett følelser, følt på så mange ganger tidligere, av så mange mennesker, men med så stor variasjon. Alt ens eget er ens eget, men alt det språklige, poetiske, billedlige, er likevel som regel kollektivt og fullt mulig å kjenne seg igjen i.
For at det skal fungere, må det likevel bli satt sammen på sin egen måte - og det synes jeg Sebastian N. har greid å gjøre veldig fint i denne korte, men klare og direkte teksten. Og sånn er det vel med personlige følelser, opplevelser, tanker og betraktninger også- at de er satt sammen på en egen måte, sin helt egne mangefasetterte måte. Jeg synes den korte teksten mestrer dette, leverer på ærlig vis, sin egen personlige sammensetning av sol og blomster og tvil og tyggis og 7 års ulykke! Jeg liker tempoet; den lange setningen hvor tvilen blir beskrevet som noe som beveger seg gjennom kroppen, og kombinasjonen av tanke og kropp; hvordan kropp er tilstede i følelse/tanke, og hvordan tanke/følelse er tilstede i kropp assosiasjonsmessig for leseren, i alle fall for meg som leser. Jeg oppfatter denne teksten som ærlig og integrert i et selv, men gjort om til en god, klar og motsetningsfylt tekst. Slik jeg ser det forholder den seg på en interessant måte til tematikken i konkurransen, gjennom alle assosiasjonene den vekker og alt hva den overlater til leseren.
Hederlig omtale
Ellers vil jeg gjerne trekke frem noen andre bidrag jeg synes var interessante og fine og som på forskjellige måter forholdt seg til konkurransens utgangspunkt. Jeg har vektlagt i hvor stor grad de innsendte bidragene har forholdt seg til konkurransens utgangspunkt, og det viktigste har kanskje vært at ikke hele historien – begivenheten, har blitt levert meg. Med andre ord, at arbeidet har vært assosiasjonsvekkende og tvetydig, at bildene og verktøyene som har blitt brukt ikke fokuserer på det helt ferdige eller narrative.
”Full Course City” av Danny Nhat er et godt arbeid som forholder seg til forskjellene i hardhet og mykhet på en fin måte, uten å indikere for mye av materialbruk. Verket blir stående for meg som veldig stille, men med vakre indikatorer på materiale. Det er spennende å tenke seg dette som bygg/byrom, slik Danny selv skriver i kommentaren under arbeidet. Jeg liker at det ikke er lagt til noe særlig kontrast, slik at det forholder seg trygt til det fragmentariske, lyset og nesten duse, men med linjer å følge. Skyggene i bakgrunnen minner om vann og dermed også bevegelse, og står for meg som noe jeg kan se på om igjen og om igjen.
”Toppen av Fjellet” av Tanja Silvestrini er dedikert og nøye i hva som på meg virker som en utforsking av prosess og forskning i materiale. Å bruke en slegge til å slå steinen i stykker virker på grensen til aggressivt, men med positivt fortegn, på en måte som gjør at jeg umiddelbart forholder meg til hvor mine egne assosiasjoner kommer fra. For sleggen i denne sammenhengen uttrykker vel egentlig kun handlekraft og er (sammen med meisel og hammer) et nødvendig verktøy for å trenge igjennom steinen. Arbeidet forholder seg både nysgjerrig og entusiastisk til prosess, til det manuelle og dermed også kroppen og kroppens muligheter; og hvordan man ved hjelp av verktøy erfarer hvordan man lager grus, i motsetning til bruk av maskiner eller ferdiglagd materiale.
”Every Line is a Language” av Matilde Wedzicha er en fin tegning, og gjennom den grundige kommentarteksten viser Matilde at hun er svært bevisst valgene sine, og hva hun undersøker. Fint med spørsmål som ”hvor mye plass kan noe ta før det slutter å ta plass”, og dette er noe jeg tenker er nyttig å forholde seg til både når man komponerer noe og når man betrakter noe. Det handler jo også om hvor mye tid man gir noe man betrakter – uansett hvor stor plass det tar. Å ta plass og hva som tar plass i forskjellige arbeider er givende å forholde seg til, og jeg synes denne tegningen gjør det på kjempefin måte.
Tusen takk for meg, og for alle de innsendte bidragene. Det har vært spennende å se og lese!
Med vennlig hilsen Eva Rosa Hollup
Trafo.no takker for alle bidragene og gratulerer Sebastian N med et reise- og studiestipend på 5000,- kroner.