News article image

Holger Krank er filosofistudenten som lager eksperimentell musikk, trommeslageren som lager bildecollager, maleren som lager skulpturer… Eller hvordan var det nå igjen?

Noen ganger vet man ikke hva man begir seg ut på. Trafo tok kontakt med Holger Krank ganske enkelt fordi vi likte navnet hans og syntes han laget originale, dristige bilder. Men så viste det seg at fyren slett ikke heter Holger og at bildene bare er en liten del av det han driver med.

Dette med navnet er det første han klarer opp i: – Jeg heter Magnus Vanebo og kommer fra Lillehammer.

En episk samtale om kunst i mange slags former begynner her.

– Jeg har bakgrunn som trommeslager og generell amatørplinkplonker på forskjellige instrumenter – enten som del av ulike band eller i soloprosjektet mitt. Utover det studerte jeg filosofi og estetikk på UiO i noen år før jeg droppet ut av mastergradsprosjektet for å begynne på Strykejernet kunstskole. Kronologisk gikk det fra korps og dans til band, musikklinje på vgs, filosofi på universitetet og nye musikalske uttrykk og instrumenter, tegning, maling, støping og nå arbeid med metall og smykker på KHiO.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber? Er prosessen like spontan som de ferdige verkene gir inntrykk av?

Spontanitet og improvisasjon er en sentral del av arbeidsmåten min. Jeg jobber gjerne med flere ting samtidig eller så veksler jeg mellom tegning, musikk, maling og digitale arbeider – dette bidrar til å holde på den kreative juicen, spesielt hvis jeg maler meg opp i et hjørne eller hører meg døv på en låtskisse.

Med tegning har jeg hatt mange ulike faser hvor jeg eksempelvis har jobbet ekstremt sakte og detaljert eller så rakt og presist som mulig. Croquis/lyntegning er en utrolig nyttig aktivitet å holde på med – det hjelper med å lære seg å se, fange «essensen» i objektet gjennom å tegne raskt og ufiltrert før man rekker å tenke eller planlegge for mye. For meg er det et aspekt ved tegning som blir kroppslig og spontant. Det er en ganske direkte transkripsjon av øyeblikket fra start til slutt med fullt fokus i handlingen. Kontrasten i de mer meditative, detaljrike og langsomme arbeidene er viktig på sin måte, blant annet når det kommer til tålmodighet og det å kunne la en prosess utfolde seg over tid.

Rytme er essensielt i de ulike prosessene enten som den faktiske visuelle rytmen i verket eller som rytmen jeg arbeider i. Ofte har jeg det best når disse sammenfaller og man er i «grooven» eller hva man nå skal kalle det når ting går av seg selv. Jeg ser imidlertid verdien i å snu den prefererte arbeidsformen på hodet for å lære mer om prosessen og få nye verktøy. Da jeg startet med metallarbeid ble svakhetene mine hva gjelder tålmodighet og planlegging tydeligere, men det har vært sunt for å få en friskere holdning og litt håndverksmessig scwhung. Sporene fra tegning, musikk og maleri blir ofte tydelige i smykkene og skulpturene jeg lager, og det å overføre teknikker eller se visse grunnleggende prinsipper på tvers av ulike medier forent gjennom faktorer som rytme, komposisjon eller bevegelse fascinerer meg mye.

Jeg har ofte visualisert måten jeg arbeider med kunst og musikk på som en komposthaug hvor ting i ulike utviklingsfaser gir næring til hverandre. I musikken arbeider jeg ofte ut i fra et stort lydarkiv bestående av opptak av alt mulig rart: aircondition-anlegg, tog, fulle folk, improvisasjoner, maskiner, fugler, og masse annet. Jeg går ofte inn i disse opptakene og klipper ut fragmenter som jeg kombinerer med andre fragmenter, og etter hvert oppstår det interessante helheter. Hvis jeg har noen prosjekter jeg aldri blir ferdig med, tar jeg kanskje hele prosjektet og prosesserer det på et eller annet vis før jeg slenger det inn i et helt annet prosjekt for å gi det nytt liv. Samme med opptak fra bandøving eller konserter – alt kan slenges på dynga og gå fra å være en test til å bli noe fullverdig. Denne arbeidsformen har også mange iboende tilfeldigheter som gjør at nye ideer og teknikker oppstår underveis og tar ting i en ny retning.

Et annet godt eksempel er prosjektet «Radio Grÿshman» som består av en rekke såkalte «jingles». Radio Grÿshman startet ved at jeg skulle lage korte snutter og mellomspill til en podcast jeg og noen venner planla å lage. Podcasten ble imidlertid aldri noe av, så jeg fortsatte å lage jingles som en kreativ stream of consciousness-øvelse mens jeg satt på jobb. Alt fra skriking, raping, idiotiske tanker, historier, lyddesign, og tidligere prosjekter som jeg har tulla med får innpass her.

Jeg fant etter hvert ut at siden jeg jobbet så ekstremt intenst da jeg først jobbet med dem at jeg plutselig lærte meg nye triks og fikk helt nye innfallvinklet til de andre mer «seriøse» prosjektene mine. Jeg fikk også utløp for en del andre tanker og bisarre impulser jeg aldri ville fått kreativt utløp for ellers. Ofte tok jeg elementer fra seriøse prosjekter over i jinglene, prosesserte disse, fikk en idé, tok dem ut for så å lage et mer konsekvent uttrykk ut av dem og så tilbake. Hele radioprosjektet er derfor en slags selvbiografisk, dustete, men veldig viktig prosess som ble mye mer fundamental i alt annet jeg holdt på med enn det jeg først hadde tenkt.

Det mest sentrale for meg er altså å bruke det jeg har rundt meg til enhver tid og se hvilken retning det drar meg i.

Kan du velge ut ett eller flere av arbeidene dine og fortelle litt om dem?

I 2012 lagde jeg et album kalt «scend» som inneholder mange av teknikkene og ideene jeg har nevnt tidligere, mesteparten av albumet er spilt rett inn i en gammel laptop eller på en Nokia klapptelefon med ødelagt mikrofon. Telefonen hadde jeg i utgangspunktet brukt til testopptak og skisser fordi lyden ikke egnet seg til innspilling, men etter hvert bestemte jeg meg for å jobbe med den rustikke/sprakende lyden som hovedidé. Piano er det mest sentrale instrumentet sammen med et Casio-keyboard, noen dronebokser, effekter og masse «field recordings», knitring, popping og ambiens. Gjentagelse av korte motiver med gradvis endring av klang og rytme er en stor del av prosjektet.

Jeg liker at man kan dykke ned i et lydbilde og bli oppslukt av all informasjonen, og selv om mange av motivene kommer igjen og igjen er de aldri helt identiske. Etter hvert begynte jeg også å lage mye lengre låter for å utforske denne lytte- og komposisjonsmåten videre. Arbeidet med plata viste meg at jeg kunne tenke kreativt rundt opptakene, redigeringen og produksjonen, da jeg kom fra en bandkultur hvor alle sparte opp masse penger for å spille inn i studio eller kjøpe inn masse utstyr. Jeg var heller aldri noe særlig dreven med lydteknikk, og måtte finne litt alternative løsninger på alt underveis – dette ble det en slags sound ut av.

mhva – “scend” (2012)

Når det kommer til visuell kunst er Vielleicht Bitte Schnell, en kunstnerduo med meg og Ane Barstad Solvang, et annet prosjekt jeg har brukt mye tid på de siste årene. Vi startet først med noen enkle konserter, og så ballet det på seg med performance – føding av aubergine i rullestol, teater og masse lyrikk/musikk. Det mest forseggjorte er magasinet vårt Vielleicht Zeit, som består av tegninger og mashuper mellom stilene våre. Litt som en tegneserie, men mer basert på forholdet mellom intensiteter enn et definert narrativ som alt leder opp til.

Her, som i «scend», kommer denne komposthaugen inn: friske og råtne ting om hverandre og masse resirkulering. Vi har til nå gitt ut to tegnemagasiner, og den tredje og feiteste blekka kommer om noen uker, hvilket kommer til å sluttføre en bananas-trilogi.

Du jobber både digitalt og med tradisjonelle teknikker som akryl og tusj. Hva får du ut av det ene som du ikke får ut av det andre?

Jeg kan starte det som tiltrekker meg ved såkalte tradisjonelle medier. Det går mye på råheten, materialfølelse og tilfeldighetene som oppstår. Til tross for at viskelær fins, er det noe jeg så å si aldri har brukt i kunstnerisk øyemed. Tegning med tusj og penn har alltid vært en veldig direkte uttrykksform for meg. Alle sporene sitter igjen i papiret og har man «dummet seg ut» må man enten tegne over eller tegne seg «gjennom» problemet ved å ta arbeidet i en annen retning og bruke «feilen» som mulighet til å skape noe nytt. At noe er feil forutsetter gjerne at man hadde en plan/idé/oppgave i utgangspunktet, men det er det jo ikke alltid man har. Når det er sagt har jeg planer om å begynne mer med blyant og viskelær, bli flinkere på volum og rom, få ting til å ligne osv. Bytte innfallsvinkel for å friske opp litt.

Når det kommer til maling er det noen flere dimensjoner enn ved en svart/hvitt tegning med kulepenn eller tusj. Maling kommer i så mange former hva angår tørketid, tykkelse, opasitet, pigment, bindemiddel osv. at det egentlig er helt overveldende. Jeg er opptatt av materialiteten, hvordan malingen reagerer, hvordan man kan jobbe i malingen som et skulpturelt medium.

Maling har også en annen feeling når det kommer til tid. Det går veldig fort å fylle ut felter og former i motsetning til å gjøre det samme med en tynn fargepenn. Det er enklere å male over motiver og endre ting underveis, men det er av og til vanskeligere å beherske seg, vente og la ting tørke, før alt sammen er brunt og hele greia man dreiv med er ødelagt (eller som i Monopol: rykk tilbake til start). Maling har et sånt forskningsaspekt ved seg, selv om det i praksis er litt mer som når man blanda masse kvalme greier i en bolle på kjøkkenet som barn og lekte vitenskap. Man begynner imidlertid å merke enkelte «lover» for hvordan ting reagerer og oppfører seg etter hvert. Her skiller maleriet seg i stor grad fra det digitale.

Måten jeg bruker digitale medier på er litt motsatt av hvordan jeg tegner og maler. Nøkkelordet er vel egentlig «backup». Risikoen er en helt annen, hvis det i det hele tatt er noen da man kan lagre og endre ethvert punkt i prosessen – man kan ikke gå tilbake på samme måte i et maleri eller en tegning, man kan bare gå videre.

Jeg bruker det digitale til å eksperimentere og øve mye på farger og former, sjekke forholdet mellom fargetoner og lysstyrke og hvordan ting virker mot hverandre. Det jeg imidlertid har gjort aller mest er å kombinere dette med collage. Jeg bruker en app på mobilen som heter sony sketch, og de har en del ferdigproduserte «klistremerker» jeg har hatt det morsomt med å klippe og lime inn, redigere og lage bilder av. Videre har jeg også brukt egne bilder i kombinasjon med for eksempel tegning og redigering – jeg holdt blant annet på med en serie der jeg lagde portretter av vennene mine ved kun å bruke utsnitt fra mitt eget ansikt.

Hva jeg får ut av det digitale som jeg ikke får av det analoge er definitivt en «save game» knapp. Utover det får jeg jo helt ulike typer bilder, redigeringsmuligheter og ablegøyer.

Til syvende og sist er jo alle mediene en arena for visuelle fenomener, så jeg tar det jeg får.

Du viker ikke akkurat unna for groteske motiver. Finnes det noen grenser for hva du kan lage bilder av?

Jeg tror jeg er mer opptatt av andres grenser enn mine egne, og vet at det ikke er alt som eksempelvis er passelig å dele rundt middagsbordet, men jeg mener vel at absolutt hva som helst kan være et egnet motiv eller tema for billedkunst hvis man tør og vil. Verden er heller ikke utelukkende fin, flott og problemfri, så for meg er det innlysende at det groteske skal ha sin plass oppi det hele.

Det krever generelt mye energi å hele tiden vurdere om ting er innafor eller ikke bare fordi man er redd for at folk skal tro du er det ene eller det andre. Det er en elendig måte for meg å leve på, og da masse familie begynte å følge meg på Instagram tenkte jeg på om jeg skulle roe ned de verste motivene etc., men det er jo egentlig helt meningsløst, så jeg bare fortsatte som vanlig. Hvis folk blir støtt av bildene får de heller rette blikket innover enn på pikken, og det som uansett er fint med billedkunst er at man kan se en annen vei hvis det blir altfor #krenk.

Enkelte folk virker som de får et kick av å bli krenka av helt ubetydelige ting, og man skal ikke la sånne folk definere handlingsrommet sitt. Når det kommer til groteske motiver i kunst virker det like relevant å spørre hvorfor man ikke skal lage dem – jeg tror det er viktig å bli konfrontert med det groteske i sin egen person og i verden for øvrig.

Hvorfor ikke like gjerne lage noe folk vil synes er fint å se på?

Ting kan være vakre selv om de spiller på groteske motiver eller gjennomføres med røffe teknikker. At en stor del av produksjonen min ikke er «fin» er for så vidt også helt greit, da jeg først og fremst vil ha mulighet til å eksperimentere og uttrykke ting gjennom kunsten.

Det er enkelte virkemidler i komposisjonen av et bilde som folk generelt reagerer bedre på enn andre som rule of thirds, Fibonacci-sekvensen, enkelte fargekombinasjoner/kontraster og lignende. Likeledes har man enkelte strategier for å lage en effektiv, fengende poplåt også: den skal gjerne ha gjenkjennbare melodier som fester seg i hukommelsen, en forutsigbar struktur (men ikke uten overraskelser) ofte med vers/refreng/bridge, og låta skal helst ikke være for kort eller for lang – alt dette skal pakkes inn i et lydbilde/arrangement/instrumentasjon som treffer tidsånden eller trenden (eller forutser trenden og bidrar til å skape tidsånden).

Det er så klart unntak til disse observasjonene, og jeg vil ikke være altfor kategorisk i påstandene mine, men jeg tror det er mange motivasjoner for å drive med kunst og estetiske beskjeftigelser, samt mange forskjellige mål og strategier. Krigen raser fortsatt om hvorvidt maleriet er dødt eller ei, og alle som maler egentlig burde drive med konseptuell veving i virtual reality istedenfor. Mye av kunstteorien og filosofien er informerende og inspirerende å lese, men jeg syns også det er kult at folk for eksempel maler eller driver med sett-ned-på-håndverk uansett om det er trendy eller ikke. Viktigst er det kanskje bare å gjøre greia si.

Apropos neste spørsmål om satire syns jeg det er en dårlig trend at det liksom ikke er nok å lage noe heftig, du må samtidig ta noe(n) i forsvar og heve deg og kunsten opp på et «moralsk» nivå som ikke nødvendigvis har noe med moral (eller kunst) å gjøre for å si noe «viktig». Noen ting er bedre overlatt til ingeniører, og retorikere. Det føles tidvis som en stor misforståelse. Jeg syns ikke man trenger å føle seg dum fordi man er en «klisjé» som for eksempel maler med en «what you see is what you get»-holdning uten masse ekstra intellektuelle eller emosjonelle føringer for hva maleriet «egentlig» sier eller «skal» uttrykke. Kunsten kan fortsatt være engasjerende, bra, heftig, alt mulig – det er viktigst for meg.

Jeg anbefaler dog å sette seg inn i historien, håndverket, kunstnerne, kritikerne, filosofene og bomsene som var forut for sin egen tid, men også holde seg oppdatert på samtidskunsten.

Du kan tegne på en pizzaeske fra Dr. Oetker og kalle et penisbilde for “British Imperialism”. Er det riktig å tolke slikt som satire?

Å tolke «British Imperialism» som satire er ikke «feil». Når det er sagt, vet jeg ikke om jeg tenkte «ja, nå skal jeg jammen meg lage noe satire», og det er ikke sikkert det ville blitt oppfattet som satire uten tittelen? Og tittelen var det siste som kom på det bildet. Jeg hadde utstilling med Vielleicht Bitte Schnell og fikk ånden over meg kvelden før utstilling da jeg tenkte at det kanskje manglet noen bilder i større format. I Vielleicht er vi svært opptatt av lek og moro, og det er viktig å kunne senke skuldrene og bare male noe gøy som man vil male. Jeg hadde klipt meg tidligere i uka, og tenkte at jeg kunne eksperimentere med å kline alle hårstråene inn i maleriet for en mer taktil opplevelse – selv syns jeg det fungerte bra. Om det er satire? Vet ikke. Den kan definitivt tolkes satirisk, men er først og fremst et bilde som hadde mer med en snabel å gjøre enn britisk imperialisme. Sånn sett er det kanskje billig.

At jeg tegner og maler på pizzaesker tenker jeg bare er bra, og det er ikke så mye satire i det så vidt jeg kan se. Pollock-referansen skulle være en litt vittig homage, da jeg både liker Pollock og frossenpizza.

Pizzaeskene fungerer for øvrig utmerket som lerret, formatet er bra, og det blir liksom teit å bare kaste all den pappen og så stikke på kunstsjappa og kjøpe kartong/papir/lerret til helt latterlige priser når man i beste fall kan gjøre begge deler. Det var også en slags humorisering over mitt eget kosthold, samt min hang til å ta snarveier i hverdagslivet pga latskap. Sett på den måten er det kanskje satire rettet mot min egen personlighet.

Mest sentralt ved pizzakartongene for meg er at de er «søppel», og på et eller annet vis firer man litt på kravene. Når du har brukt tid og krefter på å bygge blindramme og spenne duk eller brukt halve månedslønna di på et lerret, er det ganske stor nedtur å bli ferdig med bildet. Spesielt hvis man blir ferdig fort! Pizzaeskene er en arena hvor jeg kan teste ideer og øve meg på kjappe komposisjoner og bilder. Av en eller annen grunn var det mange bilder i den serien som jeg endte opp med å like veldig godt, og jeg tror det er fordi de var så rett på sak uten masse fiksfakseri.

Har du noen kunstneriske forbilder du vil fortelle om?

Jeg hadde en gang en skjellsettende opplevelse med musikken til Steve Reich, nærmere bestemt verket «Piano Phase» hvor han bruker faseforskyvning, repetisjon og subtile variasjoner. Musikken tok til slutt over erfaringen min, og jeg klarte ikke å skille meg selv fra lyden. Jeg gikk over i en annen bevissthetstilstand og var «borte» fra omgivelsene mine og meg selv i cirka et kvarter. Plutselig kremtet en kamerat av meg, og jeg våknet brått. Denne opplevelsen gjorde meg ekstremt opptatt av musikkens kraft, og da spesielt gjennom rytme og gjentagelse. Istedenfor å sitte i et rom med opplevelsen av å høre på et musikkstykke «ble» jeg snarere musikkstykket.

mvha – “Drive and Flutter” (2017)

Etter denne opplevelsen begynte jeg for alvor å lage musikk, og å fokusere mer på ambient/glitch/drone-relaterte ting enn det jeg hadde gjort tidligere. Ørene ble på sett og vis «vekket», og jeg fikk mange flere kreative innfall til hvordan jeg kunne lage musikk jeg liker i istedenfor å være fastlåst i tanken om at jeg først og fremst var «trommis» som trengte et band for å kunne gjøre noe. Reichs musikk ble en inngang til en dypere verdsettelse av rytme ikke bare i musikk, men som et helt vesentlig fenomen i min virkelighetsforståelse.

Jeg lytter til mye forskjellig og blir eksponert for enda mer i hverdagen. For tiden har jeg hørt mye på Terry Riley og pianostykkene til Leo Ornstein.

Når det kommer til billedkunst har jeg mange inspirasjonskilder. Jeg er glad i Die Brücke, tysk ekspresjonisme generelt, Cézanne, abstrakt ekspresjonisme, Philip Guston, De Kooning, Calder og nå en helt ny generasjon med superdyktige folk som daglig popper opp i instagramfeeden min, som Huey Crowley, Tom Solien, Elliot Green, Paul Kremer, Philip Geraldo, Joakim Ojanen, Dale Lewis og mange andre. Medstudenter og venner er dog de største inspirasjonskildene mine. Jeg får mye energi av å jobbe sammen med andre som jobber.

Må forresten også nevne Tim and Eric og serien deres «Tim and Eric Awesome Show, Great Job!» – kanskje det beste som er lagd for TV noen sinne. Den har vært ekstremt viktig for meg.

Hvilke ambisjoner har du for kunsten din?

Å lage god åndsnæring som er givende for meg og andre.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg lastet opp noen bilder til Trafo fordi jeg så at det var en ordning med gjestementorer som ga feedback. Dette virket fint å benytte seg av, og tilbakemeldingene var oftest konstruktive og interessante. Jeg oppdaget imidlertid Trafo svært sent, så jeg har ikke vært særlig aktiv. Nå er jeg for gammel til å søke om penger/utstilling, men feedback fra etablerte og uetablerte kunstnere setter jeg alltid pris på.

Se flere av bildene til Holger på profilsiden hans og på Instagram. Sjekk gjerne også ut mer musikk på Soundcloud. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 8. februar 2018 15:02

Sist oppdatert: 8. februar 2018 16:00

Kommentarer