News article image

Musiker og tidligere trafoist Natali Garner har gått igjennom alle verk dere har publisert i april - og landet på trafoprofilen a.’s dikt “Dette har ikke noe navn”. a. vil med det bli med i konkurransen om 20.000 kr i talentstipend som årets TrafoTalent. Hederlig omtale av Ola Storås, Sebastian N, Sigrid Tveiten, Selma Helena Skaret Kielland og Jonas Kroken Sævereide.

Etter timer med dypdykking i bidragene som har kommet inn til Trafo i løpet av april måned, må jeg først og fremt må jeg si hvor imponert jeg er over den iboende lysten/trangen til å uttrykke seg som alle bidragsgiverne har, enten om det er med ord, i bilder, foto eller med lyd. Hatten av til dere alle for det.

Når det så kommer til å skulle velge et verk som månedens verk, var dette langt ifra lett. Mange av bidrag hadde nydelige/interessante/spennende/fengslende elementer og flere klarte på et mesterlig vis og med et nøyaktig språk å beskrive såre/dype/komplekse følelser på taktile og tydelige vis.

Det var flere bidrag jeg merket meg; Ola Storås ‘Bien’ som med få ord, enkel form og konkrete eksempel/fortelling sier et lite fuck you til autoriteten og har et sterk, friskt opprør.

Og Sebastian N’s “12:23” som konkret, tilspisset og nesten kaldt klarer å beskrive noe av det mest emosjonelt omveltende man kan oppleve, nemlig kjærlighet og brudd, på en måte som blir forståelig, nært og vondt samtidig som det er fjernt.

Sigrid Tveitens “s.125-126”, fylte meg med følelsen av en deilig sommer dag; fargene, kollasjen, mønstrene, friheten. Følelsen av å fly, og solen som slikker kroppen varm, som hun selv skriver, “dagdrømmer litt”.

Selma Helena Skaret Kielland’s lille filmsnutt “Knuser hånden min” var som ristet ut av ermet, kanskje mer en idé enn et verk i seg selv, men estetisk tydelig likevel. Også Kiellands “Se så fint et tre”, hvor jeg opplever at hun har fanget noe av det luftige og evige (forhåpentligvis) som finnes i naturen.

Jeg likte kraften i Jonas Kroken Sævereides “Vidare”, et dikt jeg leste som et opprop mot utstillingsmennesket, med et sterkt ønske om å få lov til å være og å vise hele mennesker, med alt som følger med. Et dikt som evnet å være veldig aktuelt og universelt, så vel som nært og personlig.

Mye bra med andre ord. Og for å si det klart og tydelig; personlig er jeg ikke for konkurranse, egentlig ikke i noen som helst form, men spesielt ikke innenfor estetiske fag. Alle bidrag har gode elementer og er forskjellige som natt og dag, og kan derfor ikke sammenlignes. Avgjørelsen koker mye ned til hva min estetiske preferanse er og hva jeg følte da jeg leste/så igjennom bidragene.

Bidraget jeg til slutt falt på som månedens bidrag for april 2018 var a .’s dikt “Dette har ikke noe navn”.

Diktet begynte på en original måte, og ristet litt i meg som leser: “Hadde en boks // da jeg var barn” . En tydelig fortelling; u-emosjonell, to the point og billedlig. Diktet fortsetter, sømløst med å beskrive boksen. Allerede har forfatteren klart, med få linjer, å lede meg inn i et meget tydelig bilde, en boks som jeg ser for meg og fornemmer. Et viktig element er også hvordan en boks er et objekt som er veldig lett for de fleste, om ikke alle, å relatere til og krever ikke at du som leser har de samme erfaringene som forfatteren.

Videre ser jeg-personen for seg at boksen er plassert inni brystet, der hjertet er. Eller som forfatteren skriver “der hjertet egentlig skulle ha vært”, en helt enkel setning som skaper lag, spørsmål og dybde. Forfatteren internaliserer boksen, og inkluderer emosjoner i diktet, da jeg-personens tanker blir framlagt.

Så tar emosjonene og fantasien over når forfatteren med enkelt og tydelig språk forteller om hvordan boksen spirer ut i lungene, oppover halsen, opp til tankene og ut gjennom øynene, “til kinnene er våte”. Åtte korte linjer fyller diktet til randen med følelser, bilder, farger og energi. Jeg opplever det nesten som eksplosivt. Boksen som vi så for oss så tydelig i begynnelsen blir plutselig et helt indre liv av følelser, som vokser og gror og tvinner seg med hverandre.

I avslutningen tar forfatteren det igjen ned på jorden og beskriver følelsene som det virvaret de kan være, konkret og kontrasterende.

Jeg synes diktet evner å være emosjonell uten å bli sentimental, en noe jeg setter veldig stor pris på i kunstuttrykk. Jeg opplever også at forfatteren klarer å lage en meget god form, som inneholder gode, tydelig bilder, realistiske så vel som fantasifulle.

Forfatteren har også valgt en gjennomgående klar og tydelig metafor. Dette resulterer i et dikt som er vakkert som det står skrevet, og som er åpen for mye tolkning. Dette gjør diktet tydelig, mangefasettert, rikt og rørende.

Se Natali Garners Trafoprofil, og intervju med henne fra 2013.

Forfattet av: Idunn Sem

Opprettet: 4. mai 2018 13:57

Sist oppdatert: 4. mai 2018 14:32

Kommentarer