Månedens trafotalent i november 2012

For et privilegium! Å få bla seg gjennom alle disse fantastisk vakre bidragene!
For en umulig oppgave! Å velge ut kun ett blant alle de innsendte, bare i november!

Jeg er primært låtskriver og artist/utøvende/innspillende musiker og trodde dermed at jeg naturlig ville trekkes mot å vurdere de musikalske bidragene, som det absolutt er mange fine av, men hvor feil kunne jeg ta? Etter å ha bladd meg gjennom bidragene på bare den første siden på “arenaen” for november og sett alle disse fantastiske uttrykkene i alle genre og stilarter, skjønte jeg at jeg umulig bare kunne fokusere på musikkbidragene, og at jeg også sto overfor en oppgave som ikke bare var nærmest umulig, men også litt trist…

Jeg er nemlig generelt ikke noe særlig tilhenger av konkurranser innenfor kunst av noe slag, være seg musikk, foto eller litteratur osv., MEN jeg er veldig fan av å gi skryt til og fremheve unge, lovende kunstnere! Og nå er jeg jo her for å velge ut et bidrag og én bidragsyter, og selv om det var veldig vanskelig, så har jeg altså gjort det. MEN jeg ønsker av hele mitt hjerte å få formidlet til dere som ikke ble valgt denne gangen, at dere ikke skal føle at dere “tapte”, for det gjorde dere ikke! Kunst er ikke en konkurranse. Man kan ikke “vinne”. Man kan bare fortsette å bli bedre, flinkere teknisk, tydeligere, mer uttrykksfull osv… Og sist, men ikke minst - mer seg selv.

Uansett, så føler jeg at jeg må få lov til å trekke frem noen bidrag som gjorde spesielt inntrykk på meg, men som altså denne måneden ikke ble Månedens TrafoTalent. Heriblant:

veto med sitt dikt «pappmasjé» og tidligere tekster og poesi som er fantastisk vakre og rørende. ole-anders4 og låta “Delay”, som er en forholdsvis tradisjonell singer/songwriter låt i produksjonen, men både fremføringen og uttrykket, melodi og tekst, er så bra, helhetlig og stødig at det fortjener både pris og oppmerksomhet. Heidiberntine med «selvportrett», og sine tidligere innsendte svart/hvitt portretter har funnet sitt eget utrolig sterke og vakre uttrykk, selv om det er innenfor rammen av det man forbinder med det mer “tradisjonelle” i fotokunst. Virkelig flotte bilder! Den fantastiske dialektstolen til rut, og de andre stolene og koppene hennes, som er herlig fantasifulle og fulle av humor og ikke minst i en herlig brukskunst tradisjon som ofte blir oversett innenfor kunst miljøet! emiliestoraas er en (for meg hvertfall) ny og spennende vokalist som jeg er helt sikker på vi kommer til å høre mye mer fra fremover har levert låta «maybe in time» som jeg likte veldig, veldig godt. Og så elsker jeg “Forsaken Blues” av og med lyslinjene, men etter å ha lest noen av de norske tekstene hennes forøvrig, ønsker jeg meg mer musikk, på norsk faktisk! henrikkoppen har også sendt inn noen utrolig flotte og spennende bidrag, både skulpturer og malerier som er fulle av humor, ironi og godt arbeid.

Men, så altså til månedens talent…

Det var (heldigvis for meg) et talent som etter min mening skilte seg ut fra de andre bidragene i november, drumroll please… Det var fotografen Eivind A. Hansen (eivindhansenphotography). Her har vi en 20-åring som allerede er selvsikker nok til å ha utviklet sitt eget stilistiske uttrykk, men som opererer (hovedsaklig) innenfor rammen av en genre og stil jeg forbinder med fashion fotografi. Flere av disse bildene ville hørt vel hjemme i hvilket som helst motemagasin, både i Norge og i utlandet. Samtidig som det er flere bilder her som står godt som “selvstendige verk” og som jeg absolutt kan se for meg utstilt i et galleri (eksempelvis «Anja», «Pappa» og «Medusa»). Bildene hans er gjennomført med en profesjonalitet som gir inntrykk av en kunstner som har forstått og langt på vei mestret sitt håndverk. Han har et meget skarpt øye for komposisjon, både i de oppstilte/konstruerte motivene («Marie», «Ina»), men også bildene tatt i øyeblikk/u-oppstilte situasjoner («Konsertfoto:Buktafestivalen 02», «London»). Han overbeviser når det kommer til det tekniske, lyssetting osv. Og jeg syns motivvalgene hans er morsomme, inspirerende og ikke minst vakre. Jeg må også nevne at jeg blir mest dratt mot de bildene som også er litt tankevekkende og emosjonelle («Anja», «Pappa»), jeg syns det ville være veldig kult å se mer innslag av det i fremtiden, for jeg er temmelig skråsikker på at vi kommer til å se mye mer fra Eivind. Nå var det jo også sånn skjønte jeg, at man som velger av månedens TrafoTalent må velge ut kun ett bidrag, og det var ikke så lett med Eivind, nesten umulig faktisk, for han har sendt inn så mange utrolig bra bilder bare i november, men under press var det fire av disse som skilte seg ut for meg, disse var «Anja», «Medusa», «Pappa» og «Maria». Så fortsatt under press, velger jeg «Anja» av Eivind A. Hansen som månedens bidrag. Dette er nok kanskje ikke det mest typiske av hans arbeid, men det er rett og slett et nydelig bilde, som snakker til meg og beveger meg. Det har et nydelig spill mellom skygge og lys som treffer motivet/modellen på en fantastisk måte, der lyset bare såvidt avslører et nesten tvetydig uttrykk i øynene hennes, og får huden og ansiktet hennes til å se bløtt og mykt ut, nesten som et rennesanse maleri, men det skjærer allikevel en skarp linje langs ansiktet mot den skyggelagte veggen bak henne. Det svake tvetydige «Mona Lisa smilet» hennes, kontrasten mellom det rosa lysskjæret fra vinduet bak og den mørke veggen, det «brente» hjørnet og polaroid-kvaliteten med prikker og det hele. Et «lo-fi» kunstverk rett og slett… Jeg syns det er veldig, veldig vakkert.

Så med det vil jeg bare gratulere Eivind, med tittelen som månedens TrafoTalent! Fortsett med det flotte arbeide du gjør, og fortsett å holde oss informert om din videre utvikling, jeg er helt sikker på at vi kommer til å se mye flott fra deg i fremtiden.

Hågen Rørmark, Oslo, 4.12.12

Anja

Eivind Hansen
Eivind Hansen
Ble medlem for 13 år, 10 måneder siden (4150 besøk)

Første del av et delvis selvbiografisk verk. Jeg jobber med gamle polaroider som jeg har nære og kjære minner til. De fleste bildene er av mennesker jeg har gode relasjoner til. Mange av polaroidene representerer en tid i mitt liv som har vært med på å forme den personen jeg er den dag idag.

(Konseptet er fremdeles under utvikling)