Tiden skal stå stille, heter det - av jennymis

Politiske paragrafer, abstraksjoner, personlige beretninger og fotografisk hverdagspoesi har preget arena i januar. Blant de mange verkene, var det ett som skapte et spesielt inntrykk: Tiden skal stå stille, heter det.

Det er en tekst som er kort og subtil. Det er ingen vanskelige ord, og ingen vakre vendinger. Kun essensen er igjen, skrevet som et regelverk.

De to første paragrafene er korte og konkrete, men gir i seg selv ingen direkte mening. De skaper et bilde og en antydning til en atmosfære, og som leser blir jeg nysgjerrig på hva teksten egentlig handler om.

Etter hvert blir det klart at dette slett ikke er noe vanlig regelverk, ingen pragmatisk tekst basert på et behov for å sette grenser. Derimot handler den om et ønske å overskride de personlige grensene. Det som startet som regler, blir plutselig til en historie som utspiller seg mellom to personer.

Jeg liker spenningen mellom det universelle og det konkrete. I stedet for å peke til en person, bruker forfatteren et ord som kan brukes om alle: ingen. Å snakke allmenngjeldende er noe man ofte gjør når man er usikker på sin egen posisjon. Dette gjenspeiler godt kriblingen man kan kjenne i situasjonen som er beskrevet i teksten.

Forfatteren beskriver detaljer med et minimalt bruk av adjektiv. Det er ingen skildringer av tanker eller følelser. Likevel er det nettopp dette teksten er ladet med. De subtile detaljene gjør det lett å kjenne seg igjen i situasjonen som er beskrevet, føle den, se den.

Paragrafene blir nesten et ironisk element som samtidig understreker hvor universelle personlige opplevelser egentlig er. Det som hender med deg, har mest sannsynlig også hendt med mange andre. Bare omstendigheten varierer. Samtidig inspirerer de enkle instruksene til å ta reglene i bruk.

Barbora Hollan