Aprils trafotalent er veto. Hun er 21 år gammel og har stort sett lagt ut dikt og korte tekster på trafo. I april la hun ut et kort dikt, eller en korttekst, som heter “å ta gode livsvalg”.

Tittelen på diktet er overbyggende; selve diktet er en mor som snakker til sin datter. Moren sier til dattera at hun ikke er bekymret for henne lenger nå som hun har sluttet å gå i svart, og begynt å gå i grønt og hvitt. Det er lillebroren hennes hun nå er bekymret for. Moren kan se på datterens klesvalg at hun har blitt mer voksen og moden nok til å ta egne valg og stå på egne bein.

Innholdet i diktet virker velkjent, men det er måten diktet er skrevet på som er spennende. Dikteren tar på seg morens formanende stemme, stiliserer den og lar den bli en litterær stemme. Dermed får diktet en almenngyldig klang; vi har alle hatt bekymrede mødre som kunne ha sagt noe som dette, litt som i Hal Sirowitz’ diktsamling “sa mor”.

Det er også en distanse i diktet; gjennom å stilisere morens stemme og referere hva moren sier, tar dattera ordet og lar morens formanende bekymringer bli noe hun selv ikke tar del i, hun refererer det kun. Datteras selvstendighet og integritet har vært der hele tiden, moren har bare ikke kunnet anerkjenne dette før nå når dattera viser ytre tegn til å bli mer moden, som å kle seg i noe annet enn svart.

Det er en frisk og knapp tone i dette diktet. Det gjør at det sitter! Diktet har snert, ironi, humor. Jeg kunne godt hatt en hel serie med morens formaninger til sin datter!

Mirjam Kristensen