Med Radiumhospitalet tar stinefriis meg rett inn sansenes verden, hvor jeg selv erfarer det. Jeg sitter der selv og erindrer lukta, forsøker å fremkalle den. Jeg sitter der selv med tunga ute av kjeften for å kjenne på hvordan min tunge møter lufta.

Språket er så saftig, det treffer noe i våre felles barometre av erfaringer. Med den tilstanden jeg settes i kommer menneskets skjørhet til syne. Syke mennesker, syke barn. Smerte og fortvilelse.

Samtidig lettes det hele med de noe absurde krumspringene som “soggy pizza”, at tunga blir ru i møte med lufta og at sigarettlukten passerer til venstre før den forsvinner. Det skaper en viss distanse til det vonde, å forestille seg dette, inntil vi er midt i alvoret igjen der tunga er tørr og tung, og veggene er fylt av hundrede av hakk som små fingre kan synke ned i. Og det hele er en del av det samme bildet, denne sanselighetens vandring som vi tas med på. Dette fine grepet gjør det mer fordøyelig å forholde seg til det tunge og vonde som sykdom, smerte og død er.

Det er gjenkjennbart på en treffende måte, jeg rives med. Gratulerer!

Solveig Syversen