Trafotalent for juli er Verft med bidraget ‘Mitt Ungdom’. Det todelte motivet presenterer en virtuell 3D-modell ved siden av en 3D-printet leireskulptur. Ettersom en virtuell form kan vendes og roteres fritt i modelleringsprogrammet, forholder man seg gjerne til mange av de samme estetiske og formmessige prinsippene som ellers er gjeldende for utformingen av en fysisk skulptur. Selv en virtuell skulptur i Blender må fungere i 360 grader.

Mitt første og eneste møte med ‘verfts’ skulptur er dette bildet, som på grunn av todelingen fremstår som noe mer enn en dokumentasjon av en ferdig skulptur. Todelingen gjør at man som tilskuer inviteres inn i prosessen. Når man får anledning til å sammenligne de to versjonene ved siden av hverandre, skjer det noe. Den virtuelle formen gjøres til noe mer enn bare et verktøy. Plassert ved siden av leireskulpturen får den også en egenverdi. Dette får meg til å lure på hvordan resultatet hadde fremstått om prosessen hadde gått den andre veien, fra leireskulptur til virtuell skulptur. Kanskje er dette et prosjekt som godt kan utforskes begge veier?

Ved å benytte leire gjøres den ellers presise 3D-printingprosessen mer uforutsigbar. Til gjengjeld får man et mer organisk resultat. Avstanden blir dermed større fra modell til ferdig resultat. På grunn av skulpturens størrelse har den virtuelle modellen blitt printet ut stykkevis. På den ferdige skulpturen kan man tydelig se sprekkene mellom de forskjellige delene, og hvordan de bryter med de horisontale linjene som er igjen etter printingprosessen. Materialvalget har også skapt et litt røffere uttrykk. Slik fremstår skulpturen mer som et kreativt eksperiment enn et forsøk på å lage noe symmetrisk og sterilt og salgbart.

Et annet interessant aspekt er hvordan todelingen minner oss på at alt vi får oppleve (her og nå iallfall) er en todimensjonal framstilling av en fysisk skulptur og en virtuell skulptur. Hvis tilskueren ser bort fra sin romlige erfaring og betrakter bildet isolert sett, er det da mulig å si at den ene delen av motivet er mer skulpturell enn den andre? Blir de ikke da to sidestilte former som ligner på hverandre? Begge formene ofrer noe idet de blir en del av den samme billedflaten. Man kan ikke gå rundt leireskulpturen, det er åpenbart, men man kan heller ikke rotere den digitale versjonen. Det er i stor grad den estetiske og romlige erfaringen vår som gjør at vi skiller den ene formen fra den andre. Dette er noe av det som gjør verfts verk så spennende: Det utfordrer tilskueren til å ta denne erfaringen opp til vurdering og reflektere over skulpturbegrepet. Slik sett føyer verket seg også inn i en kunsttradisjon hvor man stadig oppfordres til å stille spørsmål til skulpturens egenverdi som objekt.

Jeg synes det er spennende hvordan dette prosjektet utforsker forholdet mellom det mekaniske og organiske, både i prosess og i uttrykk. Det er bare å håpe på at verft fortsetter å eksperimentere videre.

Petter Solberg