Se neste verk: livsløynen 1

Før jeg lukker øynene

Stian Gledje Bekkvik

Stian Gledje Bekkvik

2 år, 5 måneder siden (887 besøk)

Meg og kamera alene på soverommet.

De siste fire minuttene og trettitre sekundene før jeg legger meg ned i sengen for å sove

Anbefaler deg å skru opp lyden ganske mye og lyset på skjermen til max, evt. bruke de siste fire minuttene og trettitre sekundene før du legger deg på å se den :)

Kommentarer

  • Øystein Ulsberg Brager

    2 år, 5 måneder siden

    Bare hyggelig, Stian! :)

  • Stian Gledje Bekkvik

    2 år, 5 måneder siden

    Jeg blir veldig glad av å lese det du skriver fordi det forteller meg at jeg har klart å kommunisere det jeg ønsket å kommunisere. Ikke at filmen har en veldig spesifikk 'mening' eller et budskap, den kommer som du sier fra et emosjonelt sted.

    Du har et godt poeng med det du sier om diktet. Jeg har nok en mye bedre sans for enhetligheten med film en jeg har med dikt eller skrivt generellt. "Gule Erindringer" kom fra ingensteder på en måte. Det var ikke ett utrykk for noe som lå klart oppi bevisstheten(Derav andre del av tittelen: "erindringer" - noe som ligger der i det fjerne). Denne filmen derimot var et forsøk på å fange følelsen jeg sitter med nesten hver eneste kveld, hvor hva jeg ser utenfor vinduet eller i speilet plutselig har tatt en annen form.

    Tusen takk for at du tok deg tiden til å se og for den flotte kommentaren!

  • Øystein Ulsberg Brager

    2 år, 5 måneder siden

    Hei Stian,

    Jeg digger denne filmen!

    Som jeg har sagt før så handler det om smak, men jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg foretrekker din filmatiske abstraksjon framfor din abstrakte tekst:

    Ord er ikke det de viser til. Ord peker på noe annet. Det betyr at idet man blir presentert med et ord så må man tolke, hjernen må danne et bilde.

    Dette kan så klart være en styrke for poeten som kan smelle bilder sammen i hjernen til et menneske og skape nye idéer som ikke var der før. Men faren med det er at når det blir for mange bilder som ikke logisk henger sammen som leseren forventes lege nye koblinger mellom, så blir leseren sliten, og faller av. Det er det som skjer med meg. Jeg klarer et par sånne koblinger, men så er hjernen full...

    Når det kommer til film så er det annerledes. Et bilde er i utgangspunktet konkret. Den viser alle ting direkte. Et menneske er et menneske, linken mellom det du ser og det du tenker er i større grad umiddelbar enn når idéen må presenteres gjennom et ord.

    Faren med det er at poesien kan forsvinne, og at det konkrete tar overhånd. En skog blir kun en skog og ikke en metafor for noe annet. Men min opplevelse av denne filmen er at det motsatte skjer:

    Jeg ser ting jeg lett kan forholde meg til. En mann, en seng, et vindu, regn, en trapp, skog, en solnedgang, fugler, mørke. Men fordi disse bildene ikke er presentert som del av et tradisjonelt narrativ, fordi de er uklare og monokrome, og ikke minst fordi de presenteres med <em>musikk</em>, så får de ny betydning.

    En betydning som er emosjonell; som ligger forbi det konkrete. Jeg føler noe om disse bildene jeg ser. De er ubehaglige. De er truende. Vinduet er ikke bare et vindu, det får en nærmest mytisk signifikans, det minner om noe jeg ikke husker, blir et symbol: En felle. En avgrunn. En portal.

    (Musikk, blant annet fordi den ikke betyr noe på et konkret plan, men er kun abstrakt, snakker til oss på et direkte emosjonelt nivå. Det gjør at alt som skjer samtidig med musikken tolkes annerledes.)

    Det samme som gjelder vinduet gjelder også regnet, sola, resten av elementene i filmen din. De er det de er - men jeg føler noe som ikke handler om det de er, men som handler om noe annet som de trigger i meg, som jeg ikke nødvendigvis kan sette ord på.

    Å se denne filmen er en emosjonell opplevelse, mens jeg opplever "Gule erindringer" som en intellektuell øvelse.

    Men for å ha sagt det igjen: Det er sånn jeg opplever det, og ikke nødvendigvis en generell sannhet... :)

    Takk for film!

Mer av Stian

Andre i kategorien video