Stella East har valgt Sanna Kalleberg med verket Mother Earth som årets første Trafotalent i 2016:

Blant de mange flotte verk som vart publisert i Trafoarenaen i januar, er det flere som skiller seg ut:

Thea Glads minimalistiske bilde, workspace, et bord og en stol, verktøy og pynt, forteller om gleden en slik intim arbeidsplass kan gi. I sin enkelthet, workspace lokker til seg tilskueren, - slik som en benk i en vakkert hage, som en ferskt laget kopp te/kaffe ved et kjøkkenbord, eller som en god bok i en sofakrok.

Celestes delikat bilde Tenkeren, befinner seg et sted mellom en naturalistisk og en stilisert utforming. Utførelsen er nøktern, mens kvalitetene fra vannfargene og papiret er beholdt.

Videre ble jeg helt betatt av disse fire diktene: Sebastian Ns: 00:09, Vera Lundes: Samkvem, Svanhild Amdal Telnes sitt: Oppvask, og Harald Olsviks: bunnslam. Gjennom bruk av metaforer, rytmer, og subtile overraskelser blir leseren ledet inn og ut av ulike refleksjoner og relasjoner.

Hvorfor skiller noen verk seg ut og snakker til akkurat meg? Ofte, men ikke alltid, er ambivalensen den egenskapen som får meg til å stoppe opp og tenke, og som skaper en dialog i meg som tilskuer. Av og til, synes jeg, er ambivalensen kjernen til poesi i bilder, dikt, eller andre verk.

For eksempel: Sara Elines nydelig foto, Dag 1, a5, tar oss med til en skog der trærne speiler seg på vannflaten, eller er det en bunnløs brønn, eller kanskje det er ikke vann i det heletatt, - kanskje det er selve himmelen?

Ordene i Becky Aberras verk, fullmoon, forteller at hun ser på månen og lengter. - Men hvilken måne i bildet ser hun på? Og hvilken måne lengter hun etter? Er den ene månen et speilbilde av den andre, - eller bare en skygge?

Verket som jeg har valgt til Månedens Trafo-talent for januar 2016, og som jeg synes er knall bra, er ingen andre enn Sanne Kallebergs sterke og dristige, Mother Earth. Gjennom komposisjon, ambivalens, personifikasjon, og assosiasjoner forteller Sanne Kalleberg om forurensning og Moder jord.

Bildet Mother Earth viser ansiktet av en ung kvinne som ser på tilskueren. Ansiktet er malt som jordkloden. Hun har klarplast på hodet og ubestemte hvite klær. Væske kommer ut av munnen hennes og søler klærne. Bakgrunnen er uklar som et ”ut av fokus” vinterlandskap, eller som et landskap sett gjennom frostet glass.

En komposisjon er grammatikken som organiserer informasjonen på en slik måte at budskapet blir oppfattet. I Mother Earth er komposisjonen strukturert slik at hodet til kvinnen er sentrert midt på bildet, og sammensatt av mørke og mettede farger. De grønne formene på ansiktet, er bildets varmeste farge, - varm som skog og gress. Rundt ansiktet er ulike lyse toner av kalde blå farger, - kald som døden eller vinteren. Ansiktet blir dermed uten tvil fremhevet som bildets midtpunkt, og gir assosiasjoner til en planet som svever fritt i verdensrommet.

Til tross for at ansiktet ser ut som en klode, er det ingen gjenkjennelige kontinenter. Er det allikevel vår klode? Eller kanskje jordkloden i fremtiden?

Er de skorpete klumpene i de grønne formene fjell på kontinentene, eller sår i kvinnens hud, - eller kanskje sår på kloden?
Er hennes klær en toga, eller sengetøy fra sykehuset, - og dermed; er hun en gudinne eller en sykehuspasient?

Vi blir grepet av hennes kontrastfulle og midnattsblå øyner som er sentrert midt på bildet og kloden. Hun ser opp mot oss med et blikk som dømmer oss, og ikke motsatt, - som et barn som trosser sine omsorgspersoner som har sviktet henne, - de som burde tatt bedre vare på henne.

Er spyttet eller spyet som siver ut av munnen et tegn på sykdommen hennes? - eller spytter hun på oss? - vi som har forurenset kloden og dermed gjort henne syk?

Takk Sanne Kalleberg at du delte dette imponerende verket med oss, at du har gitt kloden et ansikt og en stemme, slik at vi også kan ”se” at “Sooner or later, we will have to recognise that the Earth has rights, too . . .”
Stella East

Følg denne lenken til Stellas nettside med engelsk oversettelse av teksten.