Iben, kapittel 2

Kapittel 2

Tre år senere.

Hun dytter moppen ned i bøtten før hun drar den ut og begynner å skyve den fram og tilbake på dekk. Såpen luktet merkelig stramt, men han ville skylde på henne om hun sa noe, så hun lot være. Solen sto høyt på himmelen og hun ble varm på toppen av hodet mens hun jobbet. Hun stopper litt opp, binder opp tørkleet, dypper det kjapt i vann og binder det opp på hodet.
«Kra» hun snurrer rundt mot kråken som sitter på relingen og sakker på hodet. Det var en svartkråke, en av mennene hadde fortalt det til henne en gang, noen av mennene trodde det var en ravn siden den var helt svart. Hun kunne enda huske mannen som hadde sittet og fortalt om den vakre fuglen. Når solen skinte i fjærdrakten fikk den et grønn og lillaskjær. Han hadde fortalt at sartkråken var som en slags lillebror til ravnen, bare at den var smartere, hadde han sagt og blunket til henne. Han hadde også fortalt at på et språk som bare de mest lærde brukte het svartkråke Corvus corone, så hun hadde navngitt den svarte fuglen Corvus. Hun vet ikke om hun uttalte det riktig, men den hadde i hvert fall begynt å komme da hun sa navnet dens.
    «Corvus(Kår-vus)» sier hun og smiler mot den. Den skakker hodet til andre siden.
    «Krarr» sier han og hopper litt til siden. Hun skal til å strekke seg frem og klappe han forsiktig over hodet da Hogne, mannen som hadde dratt henne med hit ropte fra plassen sin bak roret.
    «Helvete heller, tilbake til vaskingen» hun sukker og griper moppen igjen. Hun hadde ikke klart å huske noe er de siste årene. Noen ganger hadde hun fått noen glimt, fjes, skrik, latter, men det var så lite. Det eneste hun hadde var følelsen at hun ikke hørte hjemme her. Han hadde ikke omtalt henne med noe navn, hvis hun så bort fra fornærmelsene han brukte da han snakket til henne. Flere ganger hadde hun prøvd å rømme, spesielt i den første tiden, men hun hadde ikke klart det, hun var veldig nære en gang, men så hadde han tatt henne. Hun rister det av seg og vasker videre.
    Hun var nesten ferdig med dekk da båten plutselig ristet kraftig og det kom et høyt smell. Hun titter brått opp og ser et skip bare noen meter unna dem. Det røyk fra en av kanonene dems. Hun svelger og står stiv mens mannskapet løper rundt og skriker mens de drar frem våpen og skynder seg til kampposisjoner. Hun hadde vært med på et angrep før, men det hadde ikke vært de som ble angrepet, det var de som angrep. Hun hadde sittet innelåst på rommet hele tiden og hadde egentlig ikke merket stort til det.
    Hun står stille stiv og klemmer hardt om moppen og lurer på om hun skal gå tilbake til rommet, kanskje de ikke vil se der, før hun rekker å gjøre noe er mannskapet fra det andre skipet rundt om på hele båten. Hun løfter moppen og tenker at hun kanskje kan bruke den som våpen om de prøver å gjøre henne noe.
    Hogne roper ut ordre og snurrer rundt mens han prøver å holde de andre piratene unna.
    «Hvem er du?» sier noen bak henne. Hun skvetter rundt og stirrer på en fremmed mann. Han er høy, mørk i huden og går med et forkle rundt livet, men han bærer på et tungt og kraftig sverd. Hun svelger og ser seg rundt. Hva skulle hun gjøre. Mannen går forsiktig mot henne og hun rygger. Hun vet ikke hvem som er farligst, disse piratene eller Hogne og mennene hans, men hun har ikke så lyst til å finne ut det ved å bli drept. Hun snurrer fort rundt og løper mot Hogne. Han knurrer mot henne, tar henne i nakken. Hun klynker mens han løfter henne og kaster henne inn i et hjørne. Hun slår bakhodet i relingen og klarer ikke få med seg hva som skjer en stund. Da hun klarer å samle blikket igjen sitter den mørkhudede mannen foren henne. Han sitter på huk og rekker forsiktig ut hånden.
    «Er du kidnappet?» spør han. Hun åpner munnen for å svare, men hun kan ikke huske. Hun husker bare redselen da Hogne tok henne.
    «Tror det» svarer hun ærlig. Mannen rynker de grå brynene litt, det, og noen rynker sier at han er gammel, men han har ikke noe hår på hodet så hun kunne ikke se på det. Han strekker seg forsiktig mot henne.
    «Bli med» sier han forsiktig. Hånden hans er holdt frem mot henne. Hun svelger og stirrer på den. Hun kan høre Hogne rope lenger bort, det får henne til å grøsse. Hun griper hånden til mannen. Hun vet ikke hva hun sier ja til, men hun håper hun ikke har gjort det verre for seg selv.
    «Corvus» roper hun mens hun lar mannen plukke henne opp og sammen svinge dem over til den andre båten.
Se neste verk: Vega

Iben, kapittel 2

Maja Samsonstuen

Maja Samsonstuen

1 år, 8 måneder siden (622 besøk)

Mangler enda en del redigering for å få språket bra, men dette er bare andre utkast, nå er det kanskje mer om å få historien til mer en bare små avsnitt.

Første versjon var slik:

Kapring av pirater

Skipet angrep i tåken. Det var ikke mange som ville turt det. En ring var at man selv ble skjult. Men det skjulte også fienden. Mannen sto på dekk da den første kanonkulen treffer siden på skipet hans. Han trekker pusten dypt før han gir signaler til mannskapet. De løfter våpnene og møter det andre mannskapet med full styrke. Kampen varer ikke så lenge. Motstanderne var mye bedre. Mannen banner da han får øye på jenta. Han banner, men rekker ikke å stoppe mannen som drar henne med over til det andre skipet.

Prolog: http://www.trafo.no/v55259
Kapittel 1: http://www.trafo.no/v55281
Kapittel 2: Du er her nå

Kommentarer

  • Maja Samsonstuen

    1 år, 8 måneder siden

    :) takk, håper du har lest kapittel 1 også, slik at du får med deg hele så langt den har kommet nå.

  • Linda Klakken

    1 år, 8 måneder siden

    Ja, det tror jeg du har rett i. Det er en del av forfatteryrket. Å skrive nye versjoner - forbedre, stryke, pusse på språket - er ikke det morsomste man kan gjøre, men det er nødvendig. Kanskje ikke ennå, som du sier, for nå handler det om å få opp reisverket. Revidering kommer som regel når skjelettet av historien er på plass.

    Blir spennende å følge med videre!

    Hilsen Linda
    Gjestementor på Trafo

  • Maja Samsonstuen

    1 år, 8 måneder siden

    Takk for tilbakemelding, dette skal jeg ta med meg, men tror kanskje det blir i neste runde. Første utkast, som jeg har lagt med i beskrivelsne ble skrevet i en notatbok uten planlagt plott, så den er nok en måte å få ned historien på, nå handler det om å skrive den ut, slik at jeg har mer konkret å jobbe med, ikke bare små avsnitt som er alt for abstrakte og korte.

    For noen år siden hatet jeg å og trodde nesten ikke på redigering(for det meste på noveller), jeg har insett min feil, jeg synes det nødvendigvis ikke er morsomt, men jeg ser verdien i det. Det må gjøres, igjen og igjen og igjen.

  • Linda Klakken

    1 år, 8 måneder siden

    Kjære Maja, ditt sterkeste kort som forfatter er evnen til å få oss lesere til å skru på den indre skjermen etter hvert som vi leser. Du tjener på å skrive historien i bilder, så prøv å være så presis som mulig. Det er forskjell på å skrive abstrakt og konkret - de gangene du skriver bra, skriver du konkret. De gangene jeg sliter med å henge med, skriver du abstrakt. La meg ta et eksempel på det, ved å skrive samme setning på to forskjellige måter:

    Abstrakt skrivemåte: "Skipet angrep i tåken".
    Konkret: "Den første kanonkulen traff skipet i tåken."

    Eller:

    Abstrakt: "Kampen varer ikke så lenge. Motstanderne var mye bedre."
    Konkret: "Etter en blodig kamp på dekk innså kapteinen at mannskapet hans var sjanseløse."

    Dette kan bli veldig bra! En del å gå på språklig (noen strykninger her og der), men det skal du ikke henge deg opp i. Nå er det historien som er viktig!

    Mer, mer!

    Hilsen
    Linda Klakken
    Gjestementor på Trafo

Mer av Maja

Andre i kategorien tekst