Iben, kapittel 3

Kapittel 3

Skipet til Hogne blir mindre og mindre mens de seiler fra det. Hun stirrer på det for å prøve å ikke legge merke til alle de som ser på henne, men det er vanskelig å ikke kjenne dem brenne mot huden. Hun svelger gjentatte ganger, kanskje hun hadde gjort en feil. Mannen legger en hånd på skulderen hennes, den er litt tung, men på en betryggende måte. Hun puster dypt inn og ut igjen før hun flytter blikket frem. Mannskapet står i en ring rundt der hun står sammen med mannen.
    «Kra, kraa» sier Corvus fra utsiden, tripper litt frem og tilbake. Mennene ser ivrig på henne til en ung mann kommer bort til dem. Han går først, rolig men bestemt bort til dem med et glis. Han har blondt hår og en hatt med store røde fjær. Hun stirrer på dem, men da han setter blikket i henne krymper hun seg. Gliset fryser, han stopper opp og rynker på nesen. Han ser opp på mannen ved siden av henne og ned på henne igjen og snøfter.
    «Ruben, hva er dette?» stemmen drypper av forakt og hun er sikker på at hun gjorde en feil da hun ble med mannen. Hånden på skulderen hennes strammer seg litt.
    «Hun var på skipet til Hogne» sier mannen rolig, men bestemt og ser på den unge mannen. Det virket som den unge mannen var kapteinen siden alle virket som de ventet på hva han skulle si og ville ikke si noe mot ham.
    «Og vi har blitt kidnappere nå?» spør mannen spydig og kaster et blikk på henne, men ser raskt vekk igjen.
    «Nei, men jeg tror ikke hun hadde det bra der» sier den mørkhudede mannens om vist het Ruben. Det virket ikke som han var redd for å si i fra, selv om hun ikke tror han er sjefen. Den unge mannen som hun enda ikke vet hva heter ser på henne igjen og hever øyenbrynene.
    «Og du tror hun vil få det bedre her?» spør han. Ruben klemmer om skulderen hennes igjen.
    «Hun minner om Iben» sier han, hun kan høre noe sårt i stemmen hans. Den unge mannen stirrer hardt på henne en stund og sukker.
    «Du kan slippe henne av neste gang vi legger i land» sier han, snurrer rundt og tramper vekk. «Hold henne unna mitt åsyn» roper han før han slenger igjen en dør, han hadde gått inn i et rom, kanskje han hadde egen lugar. De andre i mannskapet kaster noen siste blikk på henne før de går tilbake til arbeidet sitt. Ruben klemmer om skulderen hennes og fører henne bort til en annen dør enn den den unge mannen gikk inn.
    Det viser seg at den døren de går gjennom fører til en bysse, det henger potter, panner, øser og kniver ned fra taket, hver gang de slår mot hverandre klirrer det slikt spesielt. Ruben fører henne bort til en benk og de setter seg ned. De sitter i stillhet. Tilslutt orker hun ikke stillheten lenger.
    «Hvem er Iben?» spør hun og ser på ham. En smerte skyter over de brune øynene hans. Han puster dypt og knytter nevene hardt sammen.
    «Iben var..» hun kan se han svelge hardt og puste dypt før han fortsetter. «Iben var datteren min, hun var en søt livlig jente som så på verden på en helt spesiell måte, jeg elsket henne.» sier han. Han ser ned før han ser på henne med triste øyne. Det skremmer henne ikke å sitte så nær ham, hun føler i hele seg at han ikke kommer til å gjøre henne noe vondt, den unge mannen var en annen ting, men Ruben, han var en bra mann. Hun kan føle smerten hans og vil hjelpe ham, men har ingen anelse om hva hun kan gjøre. Forsiktig legger hun hånden sin over hans. Han smiler litt og sukker.
    «Hva skjedde med henne?» spør hun forsiktig. Hendene under hennes stivner, men han begynner å fortelle.
    «Hun ble syk, og jeg hadde ikke råd til å hjelpe henne» sier han trist. Hun ser på ham lenge før hun forsiktig stryker ham over kinnet. Han smiler litt og lener seg tilbake.
    «Ok, nok av det der, hva heter du?» spør han. Hun stivner og ser ned. Han venter lenge på at hun skal svare. «Hei, du trenger ikke være redd» sier han forsiktig, og hører nesten såret ut. Hun ser opp, puster dypt.
    «Jeg husker ikke» sier hun. Øynene hans utvider seg, han bruker litt tid før han svarer.
    «Ok, da får du velge da» sier han. Hun stirrer bare på ham.
    «Velge?» sier hun. Han nikker.
    «Du kan få velge selv hva du vil hete» sier han. Hun tenker lenge gjennom navn, men kommer ikke på noen.
    «Jeg liker Iben» hvisker hun tilslutt. Ruben ser på henne.
    «Det er en ære om du velger det» sier han. Hun smiler dumt og klemmer ham, så stivner hun igjen.
    «Jeg husker ikke hvor jeg kommer fra, jeg husker bare at Hogne tok meg» sier hun og svelger tilbake tårene. Ruben legger en arm på skulderen hennes.
    «Jeg lover deg, jeg skal ikke la deg gå før jeg vet du er kommet deg hjem» sier han. Hun smiler og puster lettet. Legger merke til at hun har gått å vært anspent og vært redd for dette lenge, å aldri finne tilbake til den hun var. Hogne så ikke ut til å ville si det, hun hadde prøvd å lytte til det han sa til andre i blant, men han snakket bare om henne som om hun var skitt under støvlene hans. Nå derimot, følte hun at hun hadde en sjanse, hvis den unge mannen lot henne være her så lenge da.
    Det tok rundt en dag før de la til land, det virket som om den unge mannen som hun nå hadde funnet ut het Nikolas var ivrig på å få henne av båten. Ruben holder en rolig hånd på skulderen hennes mens de går av båten, flere av mannskapet laster med seg ting de har røvet og begir seg inn i byen. Sammen med Ruben går de gjennom gater til de kommer til et hus med et stor skilt over, hun kan ikke lese hva som står der, men bokstavene virker kjente. Ruben fører henne inn der det sitter en eldre dame og stirrer ned i noen papirer.
    «Hva?» sier hun uten å se opp. Ruben kremter litt og klemmer om skulderen hennes.
    «Har dere noen savnede på en jente som kan være henne?» spør han og dytter henne litt frem. Iben står stiv, holder hardt i skjorten og klemmer munnen igjen til en strek. Damen dytter brillene sine på plass og retter opp hode, stirrer på Iben. Hun svelger hardt og vrir på seg, føler seg mye mindre under blikket hennes.
    «Hva heter hun?» sier damen med en oppgitt stemme. Iben klemmer hendene hardt sammen og ser ned.
    «Hun husker ikke» sier Ruben rolig. Damen dytter på brillene sine og reiser øyenbrynene mot Ruben.
    «Jeg har ikke noen savnede» sier hun og ser ned igjen på papirene sine.
    «Du så ikke en gang etter» sier Ruben irritert og går frem. Damen ser irritert opp fra pairene.
    «Jeg sa jeg ikke hadde noe, gå nå» sier hun og ser ned igjen. Holdningen sier tydelig at denne samtalen er over. Hun kan høre Ruben svelge før han dytter henne forsiktig ut av døren og ned til båten igjen.
    Nikolas rager over henne da han kommer tilbake, hun kryper sammen og biter seg hardt i leppa. Ruben kommer løpende, Nikolas folder armene og ser irritert på ham.
    «Jeg trodde vi ble enige om at du skulle slippe henne av det første stedet vi la i land» sier han og holder konsekvent blikket vekk fra henne. Hun kryper seg og stirrer ned i dekk. Ruben kommer opp bak henne og legger en hånd på skulderen hennes.
    «De vet ikke hvem hun er, hun husker ikke, jeg kan ikke bare slippe henne alene i byen» sier han. Nikolas fnyser.
    «Så kast henne over bord da, da trenger du ikke bekymre deg om henne lenger» sier han og snurrer rundt og går. Ruben sukker, sliper skulderen hennes og går bort til Nikolas.
    «Hold opp, du er ikke slik» får hun med seg før Ruben begynner å snakke stille med Nikolas. Nikolas stirrer hardt på henne hele tiden, til slutt sukker han før han tramper av sted. Ruben står og ser etter ham en stund før han kommer tilbake til henne.
    «Han er egentlig ikke så slem» sier han og dytter henne vennlig mot byssa. «Han har sitt å slite med og glemmer iblant å tenke på andre».
Se neste verk: Vega

Iben, kapittel 3

Maja Samsonstuen

Maja Samsonstuen

1 år, 8 måneder siden (542 besøk)

Andreutkast til en bok jeg jobber med.

Prolog: http://www.trafo.no/v55259
Kapittel 1: http://www.trafo.no/v55281
Kapittel 2: http://www.trafo.no/v55314

Kommentarer

  • Maja Samsonstuen

    1 år, 7 måneder siden

    hei linda, sent svar, men på grunn av eksamner ble det slik

    så fint å høre, blir nok mer konkret etter hvert som jeg får jobbet med historien.

  • Linda Klakken

    1 år, 8 måneder siden

    Kan jeg bare si at jeg har lest dette utkastet, og jeg føler du i større grad skriver konkret her enn i det forrige utkastet jeg leste? Jfr. kommentaren min. Det er lovende for fortsettelsen. Deilig å følge dette avsnittet, kan følge store deler av handlingen på en indre skjerm. Og det er et veldig godt tegn.

    Linda
    Gjestementor på Trafo

Mer av Maja

Andre i kategorien tekst