Iben, kapittel 4

Corvus skakker på hodet, hopper litt og hakker vennlig på hånden hennes. Hun ler og gir ham flere nøtter hun hadde fått av Ruben. Mannskapet hadde i starten sett litt merkelig på henne, men etter hvert lot de ikke til å merke henne, med unntak av Nikolas. Hun kan kjenne blikket hans i ryggen fra der han står ved roret. Han fulgte med henne konstant, hun sukker og lar Crovus nappe nøtter fra hånden hennes.
    «Du stinker» sier han med hard stemme. Hun puster dypt og ser på Corvus, han har sluttet å spise og stirrer nå bak henne.
    «Hvor gammel er du egentlig?» fortsetter han spydig. Hun puster dypt og snur seg mot ham, ser på ham, men ser kjapt ned igjen.
    «Jeg vet ikke, Ruben tror jeg kanskje er ti eller noe slikt» sier hun. Han ler en latter som ikke får deg til å smile.
    «Har du ikke lært å vaske deg?» sier han hardt. Hun biter seg i leppa.
    «Jeg fikk ikke lov» mumler hun. Det hadde ikke vært noe sted på Hognes skip og gjøre det, og når de lå i land fikk hun ikke lov å gå ut av rommet. Nikolas ler igjen.
    «Det kan vi ikke ha noe av» sier han. Plutselig har han grepet skjorten hennes i nakken og bærer henne bort til en stor balje som står på dekk, hun hadde sett noen av mannskapet vaske klær der litt tidligere. Han løfter henne opp og stirrer på henne mens han flirer.
    «Nyt badet» sier han før han dytter henne ned under vann. Vann trenger inn i munnen og nesen hennes, såpen svir i halsen og øynene og hun slår med armene for å komme seg opp, men han holder henne enda. Til slutt drar han henne opp, hun hoster og hiver etter pusten. Han ler og dytter henne ned igjen. Hun holder pusten raskt og svelger ikke vann denne gangen, men hun hadde ikke klart å få i seg nok luft til å klare seg lenge. Han drar henne opp igjen. Holder henne opp så han kan stirre på henne.
    «Bedre nå?» spør han påtatt søtt og smiler til henne før han dytter henne ned igjen. Hun klemmer igjen øynene og venter på at han skal dra henne opp igjen, men det er en annen hånd som kommer ned og drar henne opp. Hun hiver i seg luft og ser på Ruben. Han har et nesten farlig blikk der han stirrer på Nikolas.
    «Seriøst?» sier han hardt før han drar henne med bort til byssa.
    Ruben hadde ikke latt henne ut av syne siden Nikolas dynket henne. Han hadde sendt skuffede blikk mot Nikolas, Nikolas overså dem begge. Ruben jobbet i bysse, han laget all maten, hun stirret fasinert på ham da han lagde mat. Han virket så lykkelig der han kuttet opp grønnsaker og blander krydder.
    Etter noen dager la de til land i en liten havneby. Ruben fortalte at den het Sortehavn, siden det var en kjent pirathavn. Hun står på dekk og stirrer fasinert på alle menneskene som går forbi. Hun kunne ikke fatte at alle var pirater, kanskje ikke alle, men de fleste av dem. Hun vet ikke om hun skal være redd dem, hun kan ikke huske hvem hun var, så hun kan ikke huske hva hun burde være redd for. Hun føler en liten angst, med tanke på at de kan være som Hogne eller Nikolas, men hun klarer heller ikke trekke blikket vekk fra dem. De fleste i mannskapet har allerede gått i land, noen er igjen og skal passe på skipet. Ruben kommer bort til henne sammen med et par menn.
    «Jeg skal i land å kjøpe inn litt mat, jeg vil at du skal bli igjen her imens. Hun har lyst til å si noe imot det, men er hun føler hun skylder ham å gjøre som han sier. Hun nikker bare, han klapper henne forsiktig på hodet før han går sammen med de to mennene. Hun ser etter dem helt til de forsvinner.
    Hun hadde sittet der lenge og sett på folk som går forbi. Hun ser seg rundt for å se om hun kan gjøre noe og går bort til en vanntønne for å drikke litt. Speilbildet som ser tilbake på henne viser en jente hun ikke kjenner igjen. Det brune håret som henger i tykke remser ned fra hodet hennes virker feil. Hun dypper hånden og gnir den over kinnet. Hun bare gnir alt ut. Klærne hennes er så møkkete at man ikke lenger kan se hvilken farge de en gang var. Hun drar blikket vekk fra sitt eget speilbilde og ser seg rundt, hun mener de skulle dra da solen begynte å gå ned, og det er en stund til. Hun sjekker om noen av mannskapet ser henne før hun skynder seg ned landgangen og ned på den trelagte kaia. Hun ser seg om, hun må klare å komme seg tilbake også. Hun begynner å gå opp hovedgaten som fører rett fra kaia. Hun ser seg om, hun trenger noen nye klær. Hun hadde blitt vant med tanken på å stjele på skipet til Hogne, hun var ikke noen fantast av å stjele fra de som ikke hadde noen, men hun hadde godtatt at man kunne ta fra de som hadde mye fra før. De hadde mest sannsynlig fått det på et lite lovlydig sett selv. Det ble bare en ring av folk som tar ting fra hverandre. Hun skanner folk, ser etter tegn på at de som har mer enn nok.
    Hogne hadde lært henne til å kunne stjele fra folk. Han brukte henne til å stjele fra folk han tok om bord. Hun hadde brukt en stund på å lære seg å oppføre seg som om hun ikke følte seg skyldig, men når hun hadde klart å komme over det hadde hun faktisk vært ganske flink på det. Hun finner en mann hun klarer å nappe en liten pengepung fra, en bruker hun på litt mat og et såpestykke hun kan bruke til å vaske seg om bord på båten. Hun spiser på et brød mens hun går videre. Det er folk over alt, nesten hele tiden ser hun folk som sjeler fra noen. Noen ganger ser hun folk som stjeler fra en annen mens de selv blir stelt fra. Hun ler nesten høyt av dem.
    Et stykke opp i gaten ser hun Nikolas som diskuterer iltert med en kraftig mann. Hun holder øye med ham slik at han ikke skal oppdage henne, det er da hun legger merke til at det kommer en annen mann og napper en pung fra Nikolas, den virker tung. Hun ser seg om før hun skynder seg etter mannen. Han går rett over til en annen for å stjele fra ham og hun klarer lett å nappe til seg pungen som han nå har glemt. Hun skynder seg bort. Nikolas står der enda, men hun er ikke sikker på hvordan hun skal fortelle om hva hun har gjort. Hun klarer kanskje å lure den inn på et sted, så det virker som han har glemt den da hun kommer tilbake til båten. Hun skynder seg nedover igjen, hun må komme seg tilbake snart. Det er da hun legger merke til de store baljene. De minner om vaskebaljen om bord på skipet. Hun skynder seg til den og titter ned i den. Hun kan se konturene av klær i bunnen. Kjapt titter hun rundt. Baljen når henne til litt under brystet og hun må ta sats og lene seg langt frem for å ha mulighet til å nå klærne i det hele tatt. Hun tipper fremover og sparker vilt med beina Håret dupper ned i vannet og hun får nesten hodet ned i vannet før hun tipper tilbake og finner balansen. Hun dytter hendene ned i vannet og strekker seg så godt hun kan for å nå ned til klærne. Hun kan kjenne klærne mot fingertuppene, men hun klarer ikke få tak i dem. Hun tipper seg forsiktig litt lenger frem, håret synker ned igjen og hun fortsetter å tippe, hun prøver forgjeves å få tilbake balansen. Rett før haken treffer vannet griper en kraftig hånd henne i nakken og drar henne bort fra baljen.
    Nikolas ser illsint ut der han holder henne opp i luften. Han grynter og åpner munnen, men lukker den igjen, det ser ikke ut til at han vet hva han skal si. Hun biter seg usikkert i leppa og ser ned. Har ikke peiling på hva hun skal si. Han stirrer lenge på henne før han endelig snakker.
    «Hva i huleste er det du drev med?» sier han hardt. Hun krymper seg så godt hun kan der hun enda henger i luften etter nakken. Hun svelger.
    «Jeg skulle bare få tak i noen nye klær» sier hun forsiktig. Han bruker lang tid på å se på henne.
    «Det trengs, men du kan ikke stjele» sier han strengt. Hun hever blikket og ser på ham.
    «Dere er jo pirater» sier hun. Han møter blikket hennes, det renner over av irritasjon.
    «Ja, men vi stjeler ikke fra dette stedet» sier han hardt. Hun krymper seg og nikker bare. Han sukker og slipper henne, hun faller sammen på bakken. Han står å rager over henne, hun setter seg litt opp og ser forsiktig på ham. Forsiktig drar hun fram pungen hans og rekker han den. Øynene hans blir mørke og han lener seg skremmende over henne. Hun svelger, det gjør vondt i halsen da hun gjør det.
    «Hvordan vågeeee….» hun stopper ham med hånden. Det gjør ham enda sintere. Hun forter seg å forklare før han finner på å slå til henne eller skyte henne der hun sitter.
    «En mann tok den fra deg, så jeg tok den tilbake» sier hun og holder den frem mot ham, passer på å ikke møte blikket hans. Han er stille en stund, hun kan føle blikket hans på seg. Til slutt napper han tilbake pungen.
    «Du vet at det ikke var en vaskebalje» sier han og ler mot henne. «Det er en fargebalje» sier han. Hun ser på baljen før hun ser ned, skal til å si noe, men legger for første gang merke til hendene som er helt blå. Hun svelger å rekker ikke å tenke noe mer på det før han drar henne opp i nakken og drar henne vekk.
    Det viser seg at han ikke drar henne med ned til båten som hun hadde regnet med, men bare noen meter og inn en dør. Der slipper han henne ned på gulvet. Hun reiser seg forsiktig og ser seg rundt i rommet de nå har kommet inn i. Det er stoffer og klær som ligger over det hele. De henger i taket og på veggene og er plassert på gulvet. Hun stirrer på dem, de er i så mange farger at hun er sikker på at hun ikke har vist at alle har eksistert i det hele tatt.
    «Nikolas» låter en kvinnelig stemme hun ikke klarer å få seg til å ikke like. Hun ser mot der den kommer fra. En kort dame, med krøllete rødt hår som står til alle kanter og kledd i så mange lag med klær i ulike farger at hun ser ut som en papegøye kledd opp i en regnbue. Hun klarer ikke la være å stirre på damen. Damen kommer småløpende bort til Nikolas, griper han om skuldrene og drar ham ned slik at hun kan stå på tærne og kysse ham flere ganger på hvert kinn. Han ser irritert ut, men han smiler og klemmer henne da hun gir seg.
    «Hei Mara» sier han. Hun smiler opp til ham, så legger hun merke til henne. Hun setter seg på huk og stirrer på Iben. Hun rynker litt på nesen og ser opp på Nikolas.
    «Hvem er dette?» spør hun. Han trekker på skuldrene, han har blitt stiv og irritert igjen.
    «En eller annen unge Ruben dro om bord, hun ser ut som en søppelhaug, så jeg tenkte kanskje du kunne få på henne noen andre klær» sier han. Mare ser lenge på ham før hun ser tilbake på Iben.
    «Hei» sier hun vennlig og forsiktig. «La oss få på deg noen nye klær, men først må du ha et bad» sier hun og drar henne med mot et fargerikt forheng i opprevne stoffer.
    «Hei, jeg er Mara» sier damen og setter seg ned foran henne da de kommer inn i det andre rommet. Hun smiler stort og han er frisk lukt. Iben trekker seg tilbake, er veldig bevist på at hun sikket stinker. Mare ser ikke ut til å bry seg, hun ser bare rolig på henne.
    «Hva heter du?» spør hun vennlig. Iben puster ut og inn og slapper litt av.
    «Iben» svarer hun forsiktig. Mara smiler til henne.
    «Det er et pent navn» sier hun og reiser seg. Går bort til en stor balje og dytter hånden nedi, så går hun videre bort til en stor kjele over en grue og bærer en bort til baljen. Det ryker fra vannet når hun heller den ned.
    «Ok, nå, få av deg klærne» sier hun da hun setter fra seg kjelen. Iben stirrer på henne, klemmer hendene rundt seg og svelger hardt. Mare ser først irritert ut, men så sukker hun, kommer bort og setter seg på huk foran henne.
    «Du må ta av deg klærne så du får vasket av deg litt av den skitten» sier hun forsiktig, drar forsiktig i skjorten hennes. Iben nøler litt før hun lar dama få trekke av henne klærne, hun skjelver litt da hun står der uten noe på. Mare dytter henne vennlig bort til badebaljen og hjelper henne opp i det. Hun rekker Iben et såpestykke og lar henne få være i fred. Mara vandrer rundt, det er like mange klær her som der ute, hun nynner mens hun roter gjennom dem, studerer dem opp mot hverandre og nynner videre. Iben skrubber seg godt, det føles forfriskende å få skylt av seg all skitten hun har gått og bært på de siste årene. Mara kommer tilbake etter hvert og hjelper henne med håret, hun mumler litt for seg selv, men ellers sier hun ikke noe. Til slutt hjelper hun henne ut. Iben kan se at vannet er helt møkkete da hun går ut. Mara tar en stor bøtte og holder den over hodet på Iben.
    «Dette er litt kaldt» sier hun før hun heller. Iben klarer ikke la være å hyle og klamrer seg til seg selv. Mara rekker henne et håndkle da hun er ferdig. Iben krøller det rundt seg, det er så stort at hun nesten forsvinner i det. Mara nynner og går rundt til hun er tørr, da drar hun håndkle vekk og stirrer på Iben. Iben vrir seg under blikket hennes.
    «Hendene tror jeg vil forsvinne snart, men det håret tror jeg vil forbli slik en stund» sier hun. Iben stirrer ned på hendene sine, de er enda blå. Så griper hun håret sitt, det er blått, men hun klarer ikke helt å fokusere på det, ovenfor det blå er det nå lyst og blondt. Hun stryker over det, hun hadde virkelig trodd det var brunt, det var slik det så ut den siste tiden. Hun svelger stirrer tilbake på den blå fargen. Tårene presser på. Mara legger hendene sine over hennes.
    «Jeg synes det er fint jeg» hun reiser seg litt og går bort og henter en krukke og litt vann. «Se, vi farger litt til, så ser det tøft ut, litt grønt i tillegg tror jeg vil bli fint» hun griper forsiktig håret til Iben, blander et grønt pulver med vann og fører det på håret.
    «La det være litt, vi skyller det ut litt senere» sier hun så begynner hun å dra frem klær. Iben velger til slutt en blå shorts, et brunt belte, en lyst blå skjorte og en brun vest som ser tøff ut. Mara vasker ut pulveret av håret og så kan Iben se seg i speilet. Hun siler dumt, Mara hadde også gitt henne et mørkt rødt tørkle hun kunne ha i halsen, eller rundt håret. Iben stryker hendene forsiktig over håret, det ble faktisk ganske kult med fargene. Hun står lenge å ser på seg selv før Mara dytter henne vennlig mot forhenget. Iben stivner, usikkert. Hun er redd for hva Nikolas kommer til å si.
    Nikolas står lent mot en vegg der det er litt mindre klær enn ellers da hun kommer ut. Han har armene i kors og ser utålmodig ut. Da hun kommer ut ser han lenge på henne, hun venter på hva han skal si, men han vender seg mot Mara.
    «Takk» sier han. Hun kommer svinsende bort, kysser ham på begge kinnene igjen før hun snur seg mot henne.
    «Ser deg snart igjen kjære» sier hun og kysser Iben på hvert kinn. Nikolas ser utålmodig på og dytter henne ut. De går raskt ned mot kaia igjen. Solen har begynt å gå ned og Iben er overrasket over hvor lang tid de brukte der inne. Nikolas stopper brått og hun legger ikke merke til det før hun braser inn i ryggen hans. Han mumler irritert og gir henne et stygt blikk.
    «Bli her, jeg er snart tilbake» sier han før han forsvinner inn. Hun krøller armene rundt seg og ser på menneskene som går forbi. Snart er han tilbake, han hiver noe til henne. Hun skvetter og klarer så vidt å ta imot. Det viser seg å være en veske i skinn og en kniv i en slire. Hun ser opp på ham. Han er allerede på vei nedover gaten. Hun fester kniven kjapt i beltet og drar veken over skulderen før hun skynder seg etter ham.

Se neste verk: Vega

Iben, kapittel 4

Maja Samsonstuen

Maja Samsonstuen

1 år, 7 måneder siden (525 besøk)

Kapittel 4 i boken jeg holder på med(2 utkast)

se siden min for flere kapitler

Kommentarer

Mer av Maja

Andre i kategorien tekst