Iben, kapittel 5

Ruben begynner å nynne mens han drar frem grønnsaker. Han rekker henne noen gullerøtter, en skjærefjøl og en kniv. Hun setter seg ned på guvlet og begynner å kutte dem i små biter. Hun ser stadig opp på Ruben, han elsker mat, han spiser mer enn de aller fleste mennene, men han er tynn og slank. Hun tror flere av de andre piratene er sjalu på akkurat det der. Da hun er ferdig med å kutte opp gulerøttene tar hun med bitene bort til ham. Han smiler og takker før han putter dem i gryta sammen med andre grønnsaker han har kuttet opp selv. Hun blir stående ved siden av ham å se på mens han kutter kjøtt, steker det litt før han har det også oppi gryta, så kommer alle kryddrene, han lar henen lukte og smake på dem hun også. Noe får henne til å rynke på nesen, mens andre vil hun bare ha mer av. Han rufser henne stadig i håret. Først hadde hun vært usikker på det, men så hadde hun begynt å like det. Han bruker en skje til å ta opp litt av gryten og rekker den mot henne, hun skal til å smake da døren slår opp.
Det viser seg at det bare er Nikolas som kommer, men hun sitter på gulvet å holder rundt seg selv. Hun forbanner seg selv og reiser seg raskt igjen, vil ikke hvise at hun er så skvetten. Ruben ser irritert på Nikolas, men lar være å si noe, det gjør det vanligvis bare verre. Nikolas steller seg bredbent og stirrer på henne. Hun sveger og later som ingenting, tar bare skjeen som Ruben enda holder og smaker på det.
“Jeg trenger henne” sier Nikolas irritert. Ruben beveger seg såvidt så han står litt i mellom henne og Nikolas. Hun hever haken og forsøker å ikke la seg knekke av Nikolas.
“Hun har et navn” sier Ruben rolig. Nikolas ser bare spydig på henne.
“Jeg trenger henne” sier han igjen, utolmodig. Ruben ser lenge på ham, det ser ut til at han har lyst til å nekte Nikolas det. Til slutt sukker Ruben.
“Ikke forsøk å drep henne da” sier han og dytter henen vennlig mot Nikolas. Hun svegler og dytter seg lit bakover. Ruben lener seg mot henne og hvisker til henne.    
“Jeg tror det er bedre å bare gjøre som han sier, rop på meg om han gjør noe du ikke liker” han klemmer skulderen hennes oppmuntrende. Hun nikker, ikke helt overbevist, men hun følger med Nikolas ut. Han stopper på dekk og peker mot mannskapet med en bevegelse.
“Dette er en test, jeg har gitt hver av mannskapet en gullmynt, jeg vil se hvor mange du klarer å få tak i uten å bli oppdaget. Du har til solen går ned” sier han. Iben ser seg rundt. Nervøs, usikker på hva han vil med dette. Iben lurer på om hun skal gå tilbake til Ruben, men vet ikke om det er så lurt. Hun setter seg ned på dekk og begynner å studere hvordan mennene ter seg.
Når solen har gått ned har hun klart å få tak i rundt en tredjedel av mannskapets mynter, Ruben hadde prøvd å gi sin til henne, men hun hadde nektet. Hun var redd for hva Nikolas ville si og gjøre om han fant ut at Ruben bare hadde gitt den til henne. Nikolas står nå over henne, de hadde spit mat for ikke så lenge siden, det hadde vært en god mulighet til å få tak i noen av myntene.
“Så hvordan gikk det?” spør han og setter hendene i siden. Hun drar frem myntene og holder dem frem mot ham. Han ser lenge på dem før han ler.
“Så få, du får gjøre bedre neste gang” sier han. “Du kan beholde de du får tak i” sier han før han snurrer rundt og forsvinner. Hun ser etter ham litt før hun går inn i byssa og legger pengene i vesken sin.
Ruben sov i en ende av byssen. Det samme gjorde hun. Hun Hadde fått et par tepper i et hjørne som hun kunne krølle seg sammen på. Ruben hadde prøvd å gi henne hengekøyen, han sa det hjalp mot kvalme, siden man da fulgte båtens bevegelser, men det hadde bare gjort henne kvalm. Hun hadde sovet på dekk hele tiden hos Hogne, så hun hadde sannynligvis vent seg til det. Hun krøller seg sammen, Ruben driver enda å romsterer å rydder i bysse. Båten krenger litt fra side til side og det er den evinnelige lyden av panner og øser som slår mot hverandre. Hun hadde blitt vant til den, nå var den beroligende og hun blir liggende å lytte til den. Snart sovner hun.
Ruben er allerede oppe og lager te da hun våkner. Han smiler til henne.
“Tilig oppe i dag?” sier han smilende. Hun setter seg opp og ser seg om, men siden det ikke er noe kuøye i byssen klarer hun ikke å se så langt. Ruben hadde forklart at man vanligvis hadde et kuøye i byssen slik at man kunne hive ut vann og matrester av det, men på grunn av at byssen var plassert midt i båten her var det ikke mulig å ha kuøye. Hun hadde spurt om han ikke bare kunne spørre om å få flyttet den, men han hadde bare rister på hodet og smilt før han fortalte en historie. Han hadde sagt at en gang han hadde vært på en båt før skulle han hive ut noen matrester gjennom et kuøye. Hun hadde ledd da han fortlate om hvordan han hadde siktet, hevet ut matrestene og truffet veggen ved siden av kuøyet. Han hadde smilt og rufset henne i håret før han fortsatte på maten.
Ruben ser på henne der hun sitter.
“Bli med ut å ta en kopp te” sier han vennlig og heller i to kopper. Han tar dem med ut døren. Hun drar fingrene gjennom håret før hun følger etter ham. Solen er i ferd med å stå opp og den farger himmelen i lyse farger av gul, orangsje og rød som igjen går over i blå. Hun blir stående en stund å se på det før hun går bort til Ruben. Han sitter på dekk, lent mot en vegg og holder rundt tekoppen. Da hun kommer rekker han henne en. Hun tar imot med to hender og legger dem rundt koppen. Den er god og varm i den litt kjølige morgenen. Hun ser ned på den blanke brune vesken en stund før hun setter koppen til leppene og tar en slurk. Den er varm og hun klarer først ikke fokusere på noe annet enn det. Hun sitter med den mellom hendene en stund og venter på at den skal bli kaldere før hun tar en slurk til av teen. Smaken når tungen og hun spytter den ut igjen. Ruben ser mot henne. Hun krymper seg og rødmer, redd for hva han skal si. Ruben er stille en stund før han ler. Iben slapper litt av og begynner å le hun også.
“Så te, det er ikke helt in smak, i hvert fall ikke enda” sier han og lener seg tilbake, tar en stor slurk av sin egen te. Iben lener seg også tilbake og ser på himmelen som skifter farger mens hun holder om teen. Når Ruben er ferdig med sin tar han over hennes.
Ruben rekker henne en stabel med tallerkner. De er alle ulike størrelser, fasonger og farger. Hun liker de, det føles spennende å ikke ha lat likt. Hun bærer dem ut og bort til en rekke tønner de bruker som bord og stoler. Mannskapet har allerede begynt å samle seg rundt det. Nikolas holder seg unna, han står ved roret og ser ut på havet. Hun ser litt på ham, men vil ikke erte ham på seg. Hun lar bare mannskapet ta tallerkner og sende dem rundt før hun går tilbake etter kopper og bestikk. Ruben kommer etter med en stor gryte og de setter seg for å spise. Hun småpriker litt i maten, mannskapet hadde tatt imot henne uten egentlig noen spessiell negativ side eller posetiv, de lot henne bare være og gikk rundt henne, men Nikolas var noe annet. Han så enda stygt på henne hver gang han kunne og brukte hver sjangse han fikk til å gi henne noe ekstra arbeid eller helle vann over henne. Ruben ser bort på henne og hun starter fort å spise, han vil spørre om han ser hun ikke spiser, og hun har ikke lyst til å si at hun ikke liker kapteinen hans. Han ser på henne en stund før han fortsetter å spise. Mennene i mannskapet ler og slår hverandre i ryggen mens de forteller hverandre grove historier. Etter en stund blir de klare og legger fra seg alt og går. Hun ser på det.
“Du må få dem til å hjelpe deg” sier hun. Ruben rufser henen bare i håret.
“Ikke tenk på det, vi har alle våre oppgaver, dette er min” sier han før han samler oppvask i en tor balje. Hun ser etter mannskapet en stund før hun begynner å hjelpe Ruben med oppvasken.
Solen har snart gått ned og hun sitter sammen med Ruben på dekk, det var blitt vane nå. Sitte der sammen med ham mens han drakk te, morgen og kveld. Hun sitter med en tekopp mellom hendene selv. Hun pleier alltid å smake, men hun har ikke klart å like det enda. Hun har heldigvis ikke spyttet det ut igjen. Han pleier alltid å ta koppen hennes da han er klar med sin, så hun sitter å varmer seg på den til han har drukket sin.
Hun ser bort på ruben. Han sitter tilbakelent med lukkete øyne. Det ser ut som om han lytter til musikk, han beveger foten i en fast takt, men det er ikke noen musikk som hun kan høre. Han åpner plutselig øynene og ser på henne. Hun kvekker litt til å ser bort. Han  legger en hånd på skuldrenen hennes og klemmer den opmuntrende.
“Om det er noe, så bare spør” sier han venlig, lukker øynene igjen og vipper foten taktfast. Hun studerer ham en stund før hun begynner å snakke, hun liker å se på hvor rolig å fri han virker, men noen ganger kan hun se et spent drag gå over ansiktet hans.
“Du har fortalt meg om datteren din” sier hun forsiktig. Han stivner når hun sier det, men ber henne ikke slutte. “Men du har ikke fortalt hvordan du endte opp som pirat…” hun nøler litt. “Eller har du vært det hele tiden?” hun kunne bare ikek se for seg det, ikke han i hvert fall. Hun vet ikke helt hvorfor hun tenker slik, men hun kan bare ikke se for seg at han har vokst opp som en pirat. Ruben åpner øynene og ser på henne. Retter seg litt opp og sukker.
“Jeg hadde vel aldri planlagt å bli det, det må du forstå, men det skjønner du vel ut fra historien” sier han. Han sitter å ser lenge ut i luften, det virker som om han ikke ser på noe spessielt. Hun lurer på om hun skal minne han på hva han snakker om, men hun lar være, lar ham få lov til å ta den tiden han trenger.
“Jeg hadde en jobb som gartner da jeg var ung, jeg ble lært opp av min far og han av sin far og slikt var det i genrasjoner. Jeg likte det, jeg trivdes med det. Jeg møtte en søt jente, hun var av min farge” han stopper opp litt og ser på henne. “Jeg vet ikke hvor mye du kan om det, men mørkhudede er ikke akseptert på samme nivå som dere med lys hud, i hvert fall ikke rundt her” sier han. Hun krymper seg litt og har lyst til å gjemme huden sin. Han ser det, griper haken hennes og stryker forsiktig over kinnet hennes.
“Ikke tenk på hva som har vært, tenk på hva du kan gjøre for å lage fremtiden bedre, det gjelder ikke bare hudfarge, men mange flere ting, som for eksempel kjærlighet” sier han. Hun sukker og ser på ham.
“Kunne du ikke flytte da?” spør hun. “Til et sted det er mer akseptert?” hun ser intenst på ham. Han sukker og rister på hodet.
“Man kan ikke flykte fra alt, da vil ting aldri bli bedre, dette var mitt hjem, og jeg ville ikke flykte fra kampen, det ville bare overlate den til mine barn” sier han. Han har en trist stemme. Hun lener seg mot ham og klemmer ham. Han klemmer henne tilbake. De sitter litt i stillhet før han fortsetter å fortelle.
“Jeg fant denne jenta som jeg forelsket meg i, giftet meg med og vi fikk et barn” han sveger hardt, hun kan høre det. “Hun ble drept av noen unge menn som hadde fulgt henne hjem en kveld, de likte ikke fargen hennes” sier han. Iben stirrer sjokkert på ham. Han vifter bare med hånden og fortsetter.
“Jeg gråt i flere dager, men jeg visste at jeg måtte fortsette, jeg måtte passe på datteren vår, det var bare det at det begynte å gå rykter om fargede menn som voldtok og stjal, dette gjorde at jeg til slutt fikk sparken, ingen ville ansette meg og jeg hadde såvidt penger til å kjøpe mat til meg og Iben” sier han og hun kan se han klemme hendene så hardt sammen at knokene blir hvite.
“Men de kan ikke gjøre det, du hadde ikke gjort noe av det, ikke sant? De må da forstå det” sier hun hissig. Han ser bare rolig på henne.
“De ser ikke annet en fargen min, derfor ble jeg det samme som ryktene” sier han. Hun svleger og har ikke peiling på hva hun skal si til det. Han klapper henne bare på hodet og fortsetter. “Iben ble syk litt senere og siden jeg ikke hadde oenger klarte jeg ikke å redde henne, jeg holdt på å sulte ihjel selv før en smårik familie tok meg inn, jeg ble ansatt som butler, de likte at jeg kunne fikse hagen, men også viste hvordan å lage god mat” han tar en liten peuse og ser ut på havet.
“Alt var egentlig greit en stund, de trodde de var bedre enn alle andre, men det var slik mange var, jeg fikk husly og mat, men så forvandlet ting seg. De hadde en guttunge, han var atten eller noe på den tiden, begynte å drikke, sloss og stjele. Foreldrene overså det i lang tid, tenkte at det var bare en fase, men så gikk ting over styr. Han hadde begynt å spille og mistet de pengene de hadde, han lånte penger og kom på feil side med feil folk.” Han ser på henne for å passe på at hun har forstått alt. Hun tenker litt over det, nikker prøvende, hun tror hun forstår hva han mener.
“En dag oppsøkte en av mennene sønnen hjemme hos familien, jeg var der, men han sendte meg vekk. Da jeg kom tilbake lå den andre mannen død på gulvet, sønnen sto med pistolen i hånden. Foreldrene kom rett etterpå og så det. Han skylte på meg og foreldrene sendte bud på vaktene i byen” sier han. Iben stirrer på ham med store øyne.
“Men, du måtte jo forklare, de måtte da skjønne, de…” hans topper henne.
“Foreldrene visste, de lot meg ta skylden for å redde sønnen” sier han. Hun stirrer bare større på ham.
“Men de kan ikke gjøre det, det er uretferdig” sier hun sint og irritert. Ruben sukker.
“Jeg er farget, jeg er verdt mye mindre enn sønnen var” hun skal til å si noe mer men han stopper henne. “Det er slik verden er” sier han. Hun vil si noe mer men skjønner at det ikke vil hjelpe, lukker istedet munnen og venter på at han skal si mer.
“Jeg ble dratt med inn, de stilte meg ikke en gang for retten, sendte meg bare ned i et fangehull der jeg skulle vente på å bli hengt” sier han. Hun svelger.
“Men noen reddet deg ikke sant, du ble ikke hengt” sier hun hissig, kommer ikek på hvor dumt det høres ut, såklart noen reddet ham, han kunne ikke ha sittet her ellers. Ruben åpner munnen for å svare henne men blir avbrutt av et høyt smell og at hele båten rister.
Se neste verk: Vega

Iben, kapittel 5

Maja Samsonstuen

Maja Samsonstuen

1 år, 7 måneder siden (502 besøk)

Kapittel 6 av boken jeg holder på med
se siden min for tidligere kappitler
(2 utkast)

Kommentarer

Mer av Maja

Andre i kategorien tekst