Denne månedens trafotalent er Signe Eide, med sangen Heaven.
Signe Eides musikk er slik: proppet full av en ekthet, en intuisjon, en nødvendighet. Full av inderlighet, full av ærlighet. Uforstilt: Det er åpenbart at denne musikken er født frem av et intenst behov for å skape. Et formidlingsbehov som handler om noe langt dypere enn et ønske om rikdom og berømmelse. En smerte som liksom bare MÅ finne sin vei ut i verden.

Det er svart. Og nesten uutholdelig vakkert. Noe vondt transformert til noe grusomt nydelig. Det er rock som har kledd seg ut som pop - og kler det. En mørk tekst hinter om selvskading og dødslengsel, isolasjon, outsiderliv. Det er melodiøst nok til at sangen sitter i kroppen på lytteren allerede etter første gjennomlytting. Med et nedstrippet komp som underbygger stemningen, nydelig produsert med en krisp vokal på grensen til sprengt hver gang smerten synges ut på sitt mest intense.

Rent vokalmessig imponerer Signe helt uten at et ønske om å briljere rent teknisk går på bekostning av renhet og sound. Det er ingen tvil om at hun har hørt på mye god kvalitetsmusikk - og lært av det hun har hørt. Uten å kopiere: Hun kan sitt håndverk og hun har allerede funnet sitt helt eget sound, trass sin unge alder.

For å kunne klare noe slikt, må man ikke bare være et talent, men også ha lagt ned mye hardt arbeid. Det sies at det skal om lag 10 000 timer til for å bli best i det man holder på med. Tipper Signe allerede er godt på vei til å nå denne magiske terskelen. Slik høres det i alle fall ut. For dette er et slags datterselskap av den fiktive fusjonen PJ Harvey-Joni Mitchell-Bon Iver-Jeff Buckley. Og det funker som bare fy.

Å utnevne Signe Eide til «månedens trafolent» føles egentlig litt flaut. For dette er jo helstøpt mer enn det er lovende. Tro meg: denne damen har et talent som rekker milelangt utenfor denne trafoplattformen.
Lykke til videre, Signe!

Cesilie Holck, 12.09.2016