eg vett ikkje

Idet jeg våkner er det som om verden står stille, selv om jeg vet veldig godt at utenfor mitt lille rom, i den lille leiligheten, i den vesle byen, i det lille landet jeg bor i. Finnes det en verden, en verden som puster, en verden på farten, en verden, som jeg, tross min ensomhet, deltar i, like mye som alle andre.
Jeg lukker øynene igjen, vel vitende at jeg har flere alarmer som kan vekke meg, om jeg skulle falle i søvn. Det er en uvane dette, man burde stå opp med en gang, mener jeg, men det å gjøre det er så ubehagelig, at jeg heller velger det å bli i sengen litt for lenge. Da jeg omsider åpner øynene har klokken allerede passert 11. De små sekundene jeg tror har passert, viser seg å være en hel time. Det er absurd tenker jeg. At tiden kan gå så fort. Eler, så fort forbi. Uten at jeg vet det. For mens jeg lukket øynene kan så mangt ha skjedd utenfor rommet mitt. 1 time, det er nok tid til å føde et barn, det er nok tid til å dra fra en by til en annen. Det er tid nok til å bli glad, lei seg, og så glad igjen. Men for meg. Var det bare noen få sekunder av mørke.  Jeg setter meg opp i sengen og ser meg rundt. Sengen, som tidligere stod med vinduet, slik at jeg kunne se ut om natten, og la solen kikke inn om morgenen. Står nå i et lite avlukke hvor jeg tidligere hadde pulten min. Den er nå flyttet under vinduet, slik at jeg heller kan se ut når jeg jobber. Inne i dette lille avlukket har jeg satt opp fire hyller, alle er fulle av bøker. Det føles på en måte ganske godt å være omringet av dem. Flere tusen sider med ord jeg kan plukke ned når jeg føler for det. Hyllene er hvite, jeg kjøpte dem på ikea. Det ser ganske stilig ut slik de henger, det mener hvertfall jeg. De henger i to høyder, den ene på langveggen, den andre på kortveggen. Det er som om den korte og lange hyllen på begge planene henger sammen, slik at det ser ut som to hjørne-hyller, når det i realiteten er fire forskjellige hyller.  Det slår meg hvor underlige hyller egentlig er. For det som, sammen med bøkene gir et bestemt inntrykk. Så er det, om man trekker alt fra hverandre, setter det sammen igjen, og ser på det da. Så er det fire planker jeg har kjøpt på et gigantisk varehus. De er skrudd fast til veggen med masse små metallbiter som er formet i en spiral, slik at de skal sitte godt. Disse spiralene holder oppe stålbjelker som er stukket inn i plankenes baksider. Oppå disse plankene står det masse papir samlet i forskjellige bind. På disse papirene står det en haug med bokstaver, som igjen former ord, som igjen former setninger, som igjen former en slags mening. I en historie, et dikt, hva enn det skulle være. Og samlingen av disse bøkene blir på avstand et ganske fint syn. De gir en aura av intelligens at eieren er belest. Noe jeg så absolutt ikke er. Men det tillater de som kommer inn på mitt rom å tro det. Og noen komplimenterer meg for min fine boksamling. Sier, den er bra, og den er kjempegod, og jeg har hørt om den, kunne jeg lånt den av deg? Jeg sier ja,ja, selvfølgelig. Når det vi i realiteten diskuterer, er blekk og papir på stålbjelker og tre. Det hele er absurd.
Og slik er det på hele mitt rom. Høyttalerne er ledninger og metall, pulten min er hardt tre og metall. Sofaen, tøy, tre, metall. Alt er bare stoffer, som igjen bare er atomer, protoner og nøytroner. Alt er i grunnen det samme. Men samlet, så gir det så mye mening. Pulten, tross dens kjedelige tilværelse. Betyr noe, jeg fikk den, kontaktet en kvinne over nettet, hun gav den bort mot henting. Min far og jeg kjørte ut til henne, et stykke utenfor byen, hun hilste, forklarte at den hadde tilhørt hennes nylig avdøde far, og hun fortalte at faren hadde vert bibliotekar, og ville like det veldig godt om jeg skrev noe fint på pulten han hadde eid. Jeg sa at jeg skulle prøve., jeg trenger ikke tenke  på det engang, pultens opphav ligger i meg. Den har en spesiell følelse. Jeg vet hva den følelsen betyr. Men jeg klarer ikke uttrykke den. Og slik er det med det meste. Jeg vet hva det består av, jeg forstår hvordan noen ting fungerer. Men det har også en følelse. Platespilleren er min platespiller, fordi jeg eier den, jeg er, og har alltid vert den eneste eieren som har brukt den. Men følelsen den gir meg, forteller meg noe om hva den er. Det hele føles rart, og jeg går ut av sengen. Jeg er ganske trøtt og full etter kvelden før, men har enda ikke rukket å tenke over hva jeg gjorde. Det vil bare ende i katastrofe, det vet jeg. Jeg prøver å holde meg i tanken på skrivebordet. Jeg tar vannflasken jeg har husket å fylle opp. Reiser meg fra sengen og går bort til sofaen. Trekker bordet mot meg. Legger meg under teppet og åpner pcen. Men når jeg åpner pcen, skjer noe rart. Jeg kikker ut. Og himmelen er blå, skyene beveger seg hurtig over den. Solen hviler på fyrtårnet ikke langt herifra. Vinduet er åpent. Det kommer lyder fra gaten. Skraping, lyden av biler, solen skinner på vinduskarmen. Jeg glemmer alt om pcen, og bare ser. fascinerende. Noe så trivielt. Et åpent vindu. Lys, Lyder fra en gate. Helt ordinære ting. Jeg rister av meg tanken,  den begynte å bli for mye. Jeg åpner pcen, og sjekker facebook. Nå er dette kanskje en dårlig ide, men det er noe som må gjøres etter en kveld ute. Ganske så frustrerende, men det kan a) forsikre meg om at jeg var menneskelig B) nei C) hvem vet. Vanligvis pleier dette å gå fint, jeg har ikke oppført meg som en komplett idiot. Eller, det e veldig periodevis.
Se neste verk: Vega

eg vett ikkje

Jonas Kroken  Sævereide

Jonas Kroken Sævereide

1 år, 2 måneder siden (292 besøk)

Kommentarer

Mer av Jonas

Andre i kategorien tekst