Veien (utkast til novelle)


En ung gutt går hjem fra skolen, han går på skoleveien sin, men nå er det hjemveien.
Han går alene. Eller, han går i en flokk, men det ser ut til at han går alene, der han subber de alt for store støvlene i asfalten, helt der bakerst.
Skoleveien, eller hjemveien, går langs hovedveien. Hovedveien, den går alle slags veier. Ikke bare til skolen eller hjem. Men for den lille gutten føles det litt slik.
For den lille gutten er hovedveien som elvene de alltid må følge i filmer der karakterene har forvillet seg inn i en tykk skog eller jungel. Denne hovedveien er hans elv. Den leder han til hans nord
Den unge gutten bærer en sekk, den er tung, mye tyngre enn den burde være.
”Skal dere være med hjem til meg?!” roper en av de fremste i flokken.
”ja” og ”jadda” lyder det fra en del av dem, den unge gutten ser opp. De ser ikke på han, de enser han ikke. Han bare går der. Det er som om han følger etter dem, han føler det ihvertfall slik. Om gutten var noe modigere, hadde han økt tempoet og gått forbi dem, men det er han ikke. I tillegg er han for godt kledd til at han kan øke tempoet. Om han øker tempoet vil han svette i ullundertøyet og den tykke vinterjakken, og da blir han våt, klam og sliten til han kommer hjem, kanskje sulten, til og med. Det kan han ikke være, ikke så tidlig. Han kunne lage seg noen skiver, men han vet at han får mat når moren kommer hjem.
Og om gutten hadde vert mye modigere hadde han svart  ”ja, jeg blir med”. De kunne til og med latt han få bli med.
Men han tør ikke. Så gutten bare går der.

En mindre gruppe barn forsvinner fra den store flokken. Ropene og skrikene deres forsvinner ettersom gutten går lengre vekk fra dem. Det suser store lastebiler forbi. Noen av barna aller lengst fremme, som på en måte ligger i tet løfter armen og drar ned i signal om at lastebilsjåførene skal tute for dem. Noen tuter, andre ikke.
En lastebil tuter febrilsk idet teten kollektivt gestikulerer mot den. Den unge gutten prøver selv. Ingenting. De andre barna fortsetter å sanke lyder fra lastebilhornene, den unge gutten gjør ikke.
De kommer til krysset, der man kan kjøre av hovedveien og inn i et boligfelt, der flere av barna bor. Omtrent halve gruppen forsvinner inn på denne veien. Mens gutten og et par andre, fortsetter videre.  Nå går gutten virkelig alene. Det sykler noen eldre barn forbi. Noen av dem ringer med bjellene sine idet de sykler forbi, slik at de unngår å treffe den unge gutten, andre gjør ikke, og sykler han/ham nesten ned.
Gutten begynner å gå lengst inntil kanten av fortauet, slik at de ikke skal sykle han ned. Den lille gutten går nå mellom hovedveien og et lastebilsenter, inne der laster de opp alskens ting. En gang, da han fikk være med de andre barna, snek de seg inn dit for å se på lasten bilene skulle, eller hadde fraktet. Den unge gutten sa at han visste hvordan man skulle åpne containere, han hadde sett det på film, og kanskje en gang i virkeligheten.
De gjorde det i en ferie, kanskje det var påsken. Den unge gutten stilte seg forrest foran en stor, mørk container. Gikk opp til døren og prøvde å vri den opp. Det gikk ikke, den var for tung. Gutten strevde, tok i alt han kunne, men klarte aldri å få døren opp. De andre barna sa ingenting. De lo. Så fant noen en åpen container. Der var det nesten ingenting. En eske med drops og noen stoler. De stjal en neve drops hver. Den unge gutten gjorde ikke. Han bare stod der, foran den store, mørke døren. Fortsatte å dra i håndtaket.
Gutten stopper og kikker inn på anlegget. Det kryr av lastebiler, de kjører inn og ut. Noen av dem skal til Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim, andre til Hamburg, Amsterdam, fra dette anlegget frakter de varer over hele Europa.
Gutten ser en lik container som den han prøvde å åpne, og med ett knytter magen seg. Ufrivillig spenner alle musklene i den lille kroppen seg. En varm kvalme stiger opp av magen. Den unge gutten strammer overkroppen i protest. Legger hodet i hendene og gnir seg over hodet.
Den unge gutten går videre. Nå er han ikke langt fra butikken.
Han har litt penger, ikke mye, men nok til en liten ting, men skal han inn?
Han går mot butikken. Lar ikke blikket streife vekk fra de røde flaggene utenfor.
Flaggene blir større og større, gutten kjenner ubesluttsomheten vokse og gli over i panikk. Mens flaggene bare vokser og vokser.  Til slutt når han butikken, panikken har forvandlet seg til et slags hinder. Bena vil ikke peke mot butikk-døren. De vil hjem. Gutten lytter til bena sine, og setter kursen mot huset sitt.
Den unge gutten bor ikke langt fra butikken, men for å komme dit må han igjennom et boligfelt og over en mark.
Boligfeltet er relativt nytt, og han kjenner ingen som bor der. Han vet om en gutt, som går et par år over, de pleier å ta følge sammen på fredager, de sier ikke stort. Bare går der i stillhet, spør hverandre spørsmål om alt mulig. Gutten vil ikke gå forbi huset, fordi den eldre gutten vet at han ikke må gå forbi når han skal hjem. Den unge gutten vil ikke virke desperat. Så derfor tar han en snarvei igjennom en hage. De er aldri hjemme så tidlig uansett. En hund bjeffer idet gutten går over plenen. Og den lille gutten setter opp farten.  Andpusten kommer han seg igjennom buskene og ut av hagen.  Nå er det ikke langt igjen.
Gutten kommer til marka, det pleier å beite kyr der om sommeren. Nå er den tom, kald og hard. Noen steder er det små dammer med is på. Gutten pleier å knuse de når han går hjem, han liker lyden av isen som sprekker og følelsen av kraft idet støvelen penetrerer den kalde hinnen.  I dag er det flere slike små pytter, og gutten sprekker en etter en mens han traver over jordet.
Gutten kommer til en stor pytt, så stor at han nesten blir redd for å gå over.  Gutten kan ikke huske å ha sett en så stor pytt der før, og lurer på hva som har skjedd.
Han tar sats og hopper med begge bena på isen. Et høyt smell, isflak spretter opp, og den unge gutten faller igjennom. Og der står han, med gjørmevann og is opp til magen. Han prøver å komme seg opp igjen, men strever og strever, sekken er festet stramt, moren har sagt at han må passe på ryggen sin, derfor er den slik. Nå har den krøpet opp og klemmer på den velse halsen til gutten. Han puster og peser, kjenner den nederste delen av kroppen miste varmen, kjenner kaldt vann renne ned i støvlene. Den øverste delen blir varmere og varmere, gutten strever, skriker for å komme seg opp. Han griper og griper etter bakken, men armene er for korte.
Plutselig hører han en gjeng barn nærme seg fra siden.
Det er resten av barna. De springer opp til ham, drar han ut, og ler.

Se neste verk: Vega

Veien (utkast til novelle)

Jonas Kroken  Sævereide

Jonas Kroken Sævereide

1 år, 1 måned siden (380 besøk)

Kommentarer

Mer av Jonas

Andre i kategorien tekst