nå-da (fragmenter av langprosa under arbeid)


Idet jeg våkner har jeg en sterk følelse av at tiden står stille. Selv om jeg vet veldig godt at utenfor mitt lille rom, i den lille leiligheten, i den vesle byen, i det lille landet jeg bor i. Finnes det en verden. En verden som dunder avgårde, tid som passerer. Små øyeblikk forsvinner.
Jeg lukker øynene igjen, vel vitende at jeg har flere alarmer som kan vekke meg, om jeg skulle falle i søvn. Det er en uvane dette, man burde stå opp med en gang, mener jeg, men det å gjøre det er så ubehagelig, at jeg heller velger det å bli i sengen litt for lenge. Da jeg omsider åpner øynene har klokken allerede passert 11. De små sekundene jeg tror har passert, viser seg å være en hel time. Det er absurd tenker jeg. At tiden kan gå så fort. Eller, så fort forbi. Uten at jeg vet det. For mens jeg lukket øynene kan så mangt ha skjedd utenfor rommet mitt. 1 time, , det er nok tid til å dra fra en by til en annen. Det er tid nok til å bli glad, lei seg, og så glad igjen. Men for meg. Var det bare noen få sekunder av mørke og ingenting.  Jeg setter meg opp i sengen og ser meg rundt. Sengen, som tidligere stod med vinduet, slik at jeg kunne se ut om natten, og la solen kikke inn om morgenen. Står nå i et lite avlukke hvor jeg tidligere hadde pulten min. Den er nå flyttet under vinduet, slik at jeg heller kan se ut når jeg jobber. Jeg jobber med noe svært useriøst, og høyst viktig, som ingen forstår. (Det hele er absurd, ikke engang sjefen forstår hva vi driver med) Og denne jobben har endret mitt syn på ting ganske drastisk, Jeg har innsett, jeg er ikke fornøyd. Jeg føler jeg lever ikke på en rett linje, slik de fleste andre. Jeg ruller, i en slags ball, på min rette linje. Eller en rullende sten, om du vil. Min vei er bestemt av en rekke tilfeldigheter, jeg faller nedover fjellsiden, støter på trær, kanter. Jeg faller i en bestemt retning, bestemt av mine riller, vinkler og sider, mot et underlag som er klart, klart for dette gitte øyeblikket, bare står der, venter på meg. Venter på å oppleves.
På denne linjen jeg renner sklir jeg aldri over kanten, noe slikt er umulig. men,  jeg er imidlertid heller aldri helt i kontakt med den verden jeg lever i, jeg føler at deler og sider at meg blir fremhevet og gjemt bort, dette igjennom en rekke tilfeldige faktorer, åpenbare, og ikke så åpenbare behov. Ting som mat, vann, frisk luft, trening, men også andre ting, slik som sex, venner, alkohol, nikotin. Det idiotiske, tidssløseriet. Altså. Venner gir deg noe, vennskap er kanskje noe av det viktigste man har her i livet, men slik jeg kjenner verden her og nå, føler jeg meg som en bortkastet venn. Jeg ser ikke grunnen til å være min egen venn. Det er vanskelig å finne en løsning på dette, så jeg har valgt å isolere meg fra en del mennesker, det føles feil, og jeg skammer meg. Jeg kan kjenne hvordan det fyller meg med den dypeste angst.

Jeg legger meg ned i sengen igjen. Snur meg mot puten og kniper sammen ansiktet. Jeg skjems av meg selv. Det er en svært ubehagelig følelse. Jeg lar den forsvinne. Snur meg og reiser meg. Jeg går og setter meg i sofaen, men plutselig får jeg øye på synet ut vinduet.
Blå
Brun
Grønt, litt
Sort, en del.
Hvitt, over alt.
gråblå, litt
rød,
bare gi meg alle fargene.

Himmel.
Pipe
Trær
Taket
hus. Biler
dør, vegg
bil
Gelender, store bokstaver på veggen, vinduskarmen, skilt, menneske, asfalt, gardiner.

Den mest kortbølgede fargen
rør av murstein rett opp.  
fotosyntesen i praksis. Planteliv i praksis. Stamme, grener, blader.
gummi. Hardt, seigt.
metallplater, planker, betong,
plast og stål
aluminium.
glass, stål, stoff, hår, hud, organer, organismer på vei et sted.

Ikke en sky på himmelen.
Den tidligere røde fabrikkpipa som stikker opp bak der.  
Irrgrønne trær mellom hvite hus i alle fasonger.
Det store fabrikkbygget rett foran meg, det sorte taket, som blir varmt på sommerdager. Der man kan ligge å sole seg.
Biler parkert foran huset over gaten. Hvor jeg ikke tør å parkere. Men fortsatt gjør det når jeg må.

Det myldrer med liv i gaten min, folk på vei steder, folk som vare står. Som de i huset over gaten. Gjør klart til noe. Hendene fulle av brosjyrer.
Vet de om alt dette?
Jeg rister av meg tanken, den begynner å bli for mye. Jeg åpner pcen, og sjekker Facebook. Nå er dette kanskje en dårlig ide, men det er noe som må gjøres etter en kveld ute.
Jeg åpner facebook, og finner svært lite, til min glede, men også til min skuffelse.
I går var jeg ute med en god venn av meg. Vi var invitert ut med noen, møttes på en rar skole, med masse rare modeller, hus, skulpturer, et meget spennende sted.
Her drakk vi litt, etter dette gikk vi ut til byen, fant et rolig sted for en øl. Møtte en jente der, som min kamerat egentlig var betatt av, denne jenten, var helt ufattelig vakker. Hele situasjonen er irriterende, For det første er hun ufattelig sjarmerende, men hun er ikke her så ofte, hun kommer herfra, men bor langt vekke, for det andre; kameraten min er litt betatt av henne, noe som egentlig ikke er problematisk, det er bare det at han kanskje blir litt irritert, grunnet vår, skal vi si, uheldige hendelser med hverandres ex-kjærester. Det hele er litt rart og egentlig litt ubehagelig. Når jeg tenker på det, men vi har lagt det langt bak oss, det er ganske gøy at vi har en så rar fortid, det åpner for en slags åpenhet, samtidig en sunn skepsis.
Uansett, denne jenten er egentlig det siste jeg vil tenke på. Hun hadde klare blåe øyne, hun smilte så mye at de var presset sammen, noe som resulterte i at øyenbrynene hennes formet seg i to fortryllende linjer. Så hver gang hun så deg i øynene, så ville du aldri se vekk. Blikket hennes, med det vakre smilet og herlige latteren. Gud, jeg vet nesten ikke hva jeg skal si.
Jeg må komme meg ut av leiligheten. Jeg må få luft i lungene, jeg må få blodet i omløp. Himmelen er blå nok til at jeg kan gå ut, det er enda litt varme igjen av denne høsten. Og om det skulle være ekstra kaldt, er det bare å ta på seg et skjerf.
Hvor kan jeg gå. Hvor vil jeg gå. –Jeg vet ikke, Jeg har ingenting å gjøre. Det er søndag, det meste er stengt, jeg kunne bare bli hjemme. Lage meg noe mat, se filmer, ikke gå ut. Eller, kanskje gå meg en tur i fjellet? Eller i parken, kanskje gå på cafe med noen.  Jeg føler meg rastløs og rådvill. Jeg kjenner en sterk trang til å spenne hele kroppen, til å bare gi ut en masse energi som flyter igjennom meg, en sterk følelse av glede bølger inni meg.
Jeg ringer kameraten min, han er ute og hjelper en fra jobben sin med å rydde i hagen. Sier vi kan snakkes senere eller i morgen.
Jeg går ut. Det er ikke så kaldt. Rett utenfor ligger et studio hvor det alltid er noen på dagtid. Det er koselig, men samtidig litt irriterende.
Jeg vurderer å gå inn, spørre dem om det er noe jeg kan hjelpe med, siden jeg har så lite å gjøre, og de , siden de er her på en søndag, så mye. Men det gjør jeg selvsagt ikke. Jeg går inn mot byen.
__________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________
Da
(Nå-da)

Det er ganske kaldt oppå dekk, vinden suser, mens båten glir stille over fjorden. I horisonten er det enda litt lys igjen. Solen har nettopp snudd, men det er enda lyst ute klokken 22. Det er rart å tenke på, tross alle gangene jeg har tatt denne turen, har jeg aldri studert fjellene og fjorden grundig. De har bare vert objektive størrelser for meg. Fjell og fjord. Horisonten har bare vert nettopp det, en horisont. Lyset og havet har liksom aldri hatt noe å si. Eller, så mye som de kan ha å si. For hva ligger i den skarpe mørke linjen som deler himmelen fra havet. På kanten av himmelen er horisonten sterk og klar sort, men under der glir det sakte ut i en mørkeblå, og til slutt en lysere blåfarge som sakte blander seg ut med havet under oss. Havet selv står stille, mellom fjellene langt der ute og fergekanten er det bare ruglete sjø. Det eneste som jeg kan se som bryter havoverflaten, er fergen, måten motorene arbeider for å dytte oss fremover gjør at havet deler seg, og spretter opp, stort, skummende. hvitt på vannoverflaten.
Av en eller annen grunn så virker dette bildet utrolig sterkt på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men da jeg gikk inn og satte meg blant de andre på fergen, ble jeg trukket ut. Kanskje det var den friske luften jeg trengte. Men selv om jeg nå har fått rikelig med luft, og egentlig begynner å bli kald. Vil jeg ikke gå. Jeg vil ikke at båten skal komme frem, aller helst vil jeg at den skal stoppe her og nå, slik at det blir litt varmere her oppe, slik at jeg bare kan sitte her litt og studere landskapet.
Men det får jeg ikke, båten må gå, det må være kaldt her oppe og jeg må til slutt gå inn. Ned trappene og inn i bussen. Det er en litt trist tanke det, jeg klarer ikke helt bestemme meg om det er godt eller vondt at denne båten kommer til å snu i det vi har gått av, og de nye passasjerene på. Det er jo fint det at vi har slike transportmaskiner og systemer, det er veldig spennende faktisk. Men det føles og litt trist at denne store haugen av metall bare skal gjøre dette, gå frem og tilbake, frakte alle de som vil over, over. Det er på en måte den rake motsetningen av det den bekjemper. Nemlig den naturlige avstanden, det naturlige. Det er litt trist at det er så enkelt for oss å komme oss over denne fjorden. At det er så beleilig har gjort opplevelsen av turen så mye mindre. Jeg og andre har tatt denne turen et utall ganger, men det er først nå merker jeg hvor ufattelig vakkert det er her. Hadde vi tjent på å legge ned båten. Ikke hele tiden, men bare på skikkelig fine dager? Eller enda bedre, bare la de med særskilt god grunn ta den? De som virkelig, virkelig må over fort. Alle andre må ta den lange veien, enten med egen båt, eller rundt. Om man hadde opplevd så mye mer sittende i en bil er diskutabelt, men man hadde hvert fall hatt muligheten. Man kunne hatt et slags stopp på andre siden, der man måtte snakke med en slags toller, ”ja hva har de sett i dag?”. og så måtte man beskrive naturen, hva man tenkte, om man mente at dette var et godt tiltak eller ikke? Vi kunne jo opprettet en skatt for bensinen og annet man måtte bruke for å ta disse turene, ”statens naturopplevelsesfond”. Hvor man måtte bruke penger og tid på naturen. Det hadde vert fint.
Men slik er det ikke, til tross for hvor mye jeg ønsker det.
Det kommer en lyd på høyttalersystemet: ”Vi ankommer straks, takk for at du reiste med oss, ha en god tur videre
_____________________________________________________________________________________________
_____________________________________________________________________________________________
(Dikt/brev)
”Kjære S.
Det er lenge siden jeg har hørt fra deg.
Hvordan går det?
Jeg håper å besøke deg snart
Har det skjedd noe i det siste?
jeg vet kanskje ikke helt,
helt hvordan jeg skal
ordlegge meg, men,
Jeg har tenkt en del på deg i det siste.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gleder meg til å se deg.
Det er rart hvordan vi sjeden snakker, men jeg er glad i deg, som en venn.
jeg har kjent deg så lenge jeg kan huske, vi kjenner hverandre, jeg kjenner deg.
Jeg vet du ikke kan lese dette,
men jeg gleder meg til vi møtes igjen,
blir det neste bursdag? Eller, kanskje konsert, eller nei,
17 mai,
da blir det.
Jeg gleder meg masse til å feire 17. Mai med deg.
Vi kan gjøre slik vi alltid pleier å gjøre.
Dra ned til sentrum, se på toget.
Gå på barneskolen, kjøpe pølser og mat,
Leke, sånn vi alltid har gjort.
Å, som jeg gleder meg.
Her går det fint. Alle er glade.
Ikke alltid da, det går ikke.
Jeg går støtt rundt og tenker på at jeg trenger noe.
Jeg vet ikke hva, jeg trenger noe mer.
Jeg kjeder meg, men ikke på en enkel måte
Det er vondt og vanskelig. Jeg føler jeg burde oppleve noe.
Gjøre noe nytt, noe spennende, noe som gjør inntrykk på meg.
Alt er blitt det samme. Alt er blitt rutine. Åltså, jeg snakker ikke stygt om rutine, det har sin trygge sjarm. Men det føles fengslende også, Man føler seg fastbundet i ens eget oppspinn. Regler og tidspunkter, steder og folk. Man har valgt dem, og likevel føler man seg fanget med dem. Fanget blir feil ord. Stillestående, som om vi bare står her sammen, i ro.
Vi gjør ikke noe, vi bare står der. Kanskje det føles som om lufta er litt tung, vi er litt trøtte. Klarer ikke helt å tenke på å gå. Fordi vi bare er der.
Jeg vil bryte ut av denne kjedsomme tåke.
Gudene vet hvordan, men uansett.
Jeg håper alt går bra med deg, og at du svarer snart .
-K
__________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

Se neste verk: Vega

nå-da (fragmenter av langprosa under arbeid)

Jonas Kroken  Sævereide

Jonas Kroken Sævereide

1 år, 1 måned siden (385 besøk)

Kommentarer

Mer av Jonas

Andre i kategorien tekst